– Tenker at jeg får møte ham igjen

– Jeg gledet meg veldig til det skulle starte, og jeg hadde veldig lyst til å dra på åpningsseremonien. Men siden jeg var reserve til den første distansen, var det sånn «du burde bli her, det er renn i morgen, og hvis noen blir sjuke, så ville du ønsket å være 100 prosent forberedt», og det var jeg enig i. Det var den siste ventedagen. Det var da jeg fikk beskjeden som snudde alt på hodet. At det hadde skjedd ting på hjemmebane som jeg ikke engang kunne ha forestilt meg.

Slik starter Astrid Uhrenholdt Jacobsen sin beretning om det som skjedde dagen da OL-ilden ble tent i Sotsji, 7. februar 2014.

I ukens episode av «Verdens beste skijenter», som sendes på NRK1 torsdag kveld, forteller Jacobsen åpent om sjokkbeskjeden hun fikk ved opptakten til det som etter planen skulle bli hennes to største uker, sportslig sett. I sitt livs form skulle hun kjempe om de edleste OL-medaljene.

Ikke forberedt

Den da 27 år gamle Oslo-jenta hadde allerede nok av erfaring med vanskelige situasjoner. I ung alder opplevde hun morens kamp mot kreften. En kamp på liv og død – og en kamp Britt Uhrenholdt Jacobsen vant.

– Mamma hadde et tilbakefall sommeren 2006. Da hadde jeg lyst til å slutte. Det føltes helt meningsløst å skulle satse på ski, sa Astrid i et intervju med Nettavisen i 2008.

Hun sluttet ikke. I stedet ble hun verdensmester i Sapporo den påfølgende vinteren.

– Jeg tror mamma hadde blitt sur og skuffet om jeg hadde lagt opp. Det hadde jo ikke hjulpet henne noe om alle andre hadde satt livene sine på «hold», sa Astrid i intervjuet.

Sommeren 2009 brakk hun selv ryggen i en dramatisk sykkelulykke under landslagssamling på Sjusjøen. Hun ødela også kjeven og en skulder.

Livet ble trolig reddet av sykkelhjelmen.

Astrid kom tilbake raskere enn noen hadde spådd og konkurrerte for Norge i OL i Vancouver mindre enn åtte måneder senere.

Det som nå skjedde, mens Astrid helst skulle vært på åpningsseremoni i Sotsji, var likevel av en helt annen alvorlighetsgrad. For mens OL-ilden ble tent i Sotsji, sluknet et annet og langt viktigere lys i hennes tilværelse.

– Det var da jeg fikk beskjed om at broren min var død. Det går ikke an å si at man kan være forberedt på det. Jeg var i hvert fall ikke det, erkjenner hun.

• Les også: Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet broren

Knoll & Tott

Astrid Uhrenholdt Jacobsen forteller om sitt forhold til Sten Anders:

– Det var lillebror. Han var Knoll og jeg var Tott. Det var halvannet år imellom oss. Sten Anders og jeg var veldig tette og gjorde mye av de samme tingene, selv om vi også hadde hver våre ting. Langrenn var fellesarena.

I «Verdens beste skijenter» forteller Astrid også om sin gudstro. Den hjelper henne gjennom situasjoner som tilsynelatende kan virke helt uten mening. Som denne.

– Jeg tenker litt sånn at selv om ikke jeg ser meningen, så kan det være en mening. Og jeg finner mye styrke i troen. Med Sten Anders, så tenker jeg at jeg får møte ham igjen. Det gir meg en helt annen ro enn hvis jeg ikke hadde tenkt det.

Sterkt minne

Vi får bli med Astrid inn i Ris kirke. Her har hun vært på skolegudstjenester. Her har hun båret korset på julaften. Her ble hun konfirmert.

Og her tok hun farvel med lillebror.

– Organisten her er utrolig flink. Det er en følelse av å miste pusten eller kontakten med seg selv av og til, sier hun.

– Før begravelsen til broren min, spilte han Coldplay, faktisk. Og det er mitt favorittband, så det er et veldig, veldig sterkt minne. Det var en dag med mange sterke inntrykk, men det var utrolig fint.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen er ikke ofte i kirken. Hennes tro er ikke begrenset av kirkerommet. Ris kirke er mer en minnebok for ulike perioder og ulike hendelser i livet.

– Når jeg tenker på Gud, så tenker jeg på raushet. Og ubetinget kjærlighet.

– Det fine med det å tro, er at det er med deg uansett. Kanskje er det derfor jeg har klart å fortsette å holde på med det jeg driver med og leve på den måten jeg gjør, selv om det har gått litt opp og ned, sier Astrid.

Les videre under videoen.

– Fikk mange minner

I OL gikk det mye ned, også sportslig. Riktig nok ble det en imponerende fjerdeplass i sprinten. For øvrig ble Astrids muligheter begrenset av smøreproblemene Norge slet med noen dager under lekene.

Uansett er hun ikke i tvil om at det var riktig å bli værende i OL-byen.

– Det var lettere enn folk tror å velge å bli værende. Selvsagt også fordi jeg har to vanvittig sterke og åpne foreldre som sa at «vi vil ikke at du skal komme hjem hvis du ikke har veldig lyst selv», forteller hun.

– Det er utrolig uselvisk å si noe sånt, og jeg er veldig glad for at de ga meg det lille pushet og den muligheten. Det var tøft å være i Sotsji, men jeg er veldig glad for at jeg var der. Jeg fikk veldig mange minner for meg selv og jeg fikk dele mange minner med andre, og jeg tror ikke jeg hadde fått gjort så veldig mye mer vettugt hjemme, påpeker Astrid.

I OL-leiren ble hun tatt vare på – av alle. Jentene på laget, støtteapparatet, guttene, skiskytterne – og utlendingene

– De viste medmenneskelighet. Det er kanskje det jeg sitter igjen med som det sterkeste fra idretten, det er menneskene, det er ikke de forbanna medaljene.

«Ikke et gram motivasjon»

I serien siterer også Astrid fra et blogginnlegg hun skrev i mars, den første ytringen til omverdenen om det som skjedde en liten måned i forveien.

I innlegget, som har tittelen «Jeg tror på det gode mennesket», skriver hun:

«Det finnes mange klisjeer om motgang; «Det er i motgang det går oppover», «It is always darkest before the dawn», «Det er alltid lys i enden av tunnelen». Jeg kommer ikke på så mange akkurat nå (mitt største problem den siste tiden har nettopp vært dårlig konsentrasjon og hukommelse), men jeg tror dere skjønner hvor jeg vil…

Jeg har gått igjennom en tøff periode. På mange måter er jeg fortsatt midt i den tøffe perioden. Det har vært svarte dager. Og jeg har ikke funnet et gram motivasjon i de tidligere nevnte klisjeene. Når sorg og motgang blir altoppslukende er det vanskelig å se at livet skal bli så mye bedre, selv om jeg nok besitter en iboende positivitet med troen på at det alltid vil gå litt bedre om jeg holder ut. Den livskraften har jeg arvet fra mamma og pappa.»

Les videre under bildet.

Tilbake på toppen

Kanskje er det en sammenheng mellom dette, og det faktum at opptakten til årets sesong ble trøblete. Lenge ville ikke Astrids kropp lystre. I desember måtte hun ta en måneds ufrivillig konkurransefri.

Så snudde det, i jula.

Fredag tok Astrid Uhrenholdt Jacobsen sin første verdenscupseier på nesten sju år. Denne uka er det NM, og om tre uker er det VM i Falun. Kanskje er det Astrids tur til å stå øverst på pallen igjen – åtte år etter at hun tok sin første og hittil eneste gullmedalje under VM i Sapporo.

Men det er ikke medaljen som frister. Det er drømmen om det optimale. Det er der motivasjonen ligger.

– Jeg har blitt for gammelt til å tenke så mye på å vinne ting. Det er mer det at jeg har lyst til å oppleve en gang til å fungere skikkelig, skikkelig godt. Å oppleve dagen der alt klaffer. Da har ikke jeg så mye kontroll over hvor mange som er bedre enn meg på de dagene, påpeker hun.