– Du springer seks meter lenger per runde, det er matte som ikke lyver

– Jeg har tenkt mye på de hundredelene der, sier Filip Ingebrigtsen.

Han snakker om de to hundredelene som manglet på å bli den sjette europeeren under 3.30 på 1500 meter da han satte norsk rekord med 3.30,01 i Monaco for et år siden. Den gangen ble han og Jakob nummer tre og fire i løpet.

Nå er de tilbake i Monaco for å jakte på enda bedre plasseringer – og enda bedre tider. For det er nettopp i Monaco de beste tidene bruker å komme på denne distansen.

– Jeg tror ikke våre eller andres forventninger ble noe mindre etter det som skjedde sist uke, erkjenner norgesrekordholderen.

Han sikter til 1500-meteren i Lausanne forrige fredag. Der vant Timothy Cheruiyot fra Kenya på årsbeste i verden, 3.28,77.

På andreplass fulgte Jakob Ingebrigtsen med ny personlig rekord og ny europeisk U20-rekord på 3.30,16. Så fulgte Ayanleh Souleiman på 3.30,79 og Filip Ingebrigtsen på 3.30,82.

• Se Diamond League-stevnet i Monaco på NRK1 fra kl. 19.55 fredag.

De avgjørende elementene

De samme fire er ventet å spille hovedrollene i Monaco fredag kveld. Og da er muligheten til stede for at norgesrekorden kommer under 3.30. Men mye skal til for at det skal klaffe.

Og selv om begge brødrene vet at grunnlaget er der, må de treffe med dagsformen. De må treffe med egen taktikk. Og de er avhengige av løpets dynamikk. Hvordan gjør harene jobben sin? Og hvordan reagerer feltet på farten som blir satt?

I Lausanne var det bare Cheruiyot som tok sjansen på å følge harenes superfart. Dermed fikk brødrene Ingebrigtsen relativt lite drahjelp litt lenger bak i feltet.

Å være nærmere Cheruiyot ut på sisterunden er, ifølge Filip Ingebrigtsen, en potensielt avgjørende faktor for om det kan bli norsk rekord.

– Vi må være på ham for å tette luka når han stikker etter at harene gir seg, konstaterer han.

– Egentlig ikke gode nok

For å klare det, er plasseringen i feltet bak viktig. Det er fort gjort å havne bak løpere som ikke har kapasitet til å løpe ned mot 3.30 og definitivt ikke under.

– De som har løpt på 3.34-35 de siste årene har vært veldig offensive i starten. De håper de skal klare å henge på, men så slipper de etter en runde, og da blir det luke. De som kjemper om plassene bak harene er egentlig ikke gode nok til å være der, forklarer Filip Ingebrigtsen.

Legger man seg bak i feltet, for å ikke gå på smellen de mest ivrige gjør, blir det da åpenbart mange løpere å passere. Tidsmessig er det mest effektiv å smette på innsiden av disse, men det medfører også risiko for både fall og diskvalifisering.

– Vinner ikke på den måten

Å løpe på utsiden er det trygge, og er noe særlig Jakob Ingebrigtsen har gjort mye til nå denne sesongen. Problemet er bare at man løper ekstra meter når man løper på utsiden.

– Man kommer langt med å springe som Jakob gjorde i Lausanne, ved å springe rundt, men du vinner ikke løp på den måten. Det er jo aldri en fordel å springe i bane to, for du springer seks meter lenger per runde. Det er matte som ikke lyver, påpeker Filip Ingebrigtsen.

– Da må man åpne hardere, og det spørs om man klarer å avslutte like fort da. Det er hele tiden en balansegang, påpeker han.

– Det er som regel jeg som holder jevn fart, mens de andre senker seg ned. Da er eneste mulighet å gå på utsiden, ellers må jeg jo springe gjennom dem, sier Jakob Ingebrigtsen.

Disse tingene avgjør altså om Filip og/eller Jakob bryter 3.30 i Monaco. Det som taler mest for, er innstillingen til startfeltet, ifølge yngstemann.

– I Monaco er alle innforstått med at det blir et raskt løp. Det har alltid vært det, og det er spesielt.

Den mentaliteten deles definitivt av de to norske i startfeltet.

– Skal man løpe fort må man risikere litt. Da blir det enten veldig bra, eller så blir det ganske dårlig. Jeg håper på det første, sier Filip Ingebrigtsen.