Hva kan vi forvente av den viktigste landskampen på årevis?

Da jeg som Odd-trener i 1999 fikk en pris for å sette Skien på kartet, ga jeg den videre til Einfrid Halvorsen, hun som ble nummer to. Hun var leder i Mental Helse Norge, og jeg mente at det hun gjorde var viktigere enn fotball i et samfunnsperspektiv.

Hun parerte og sa: «Hvis du vet hvor viktig fotball er for folks mentale helse, så beholder du prisen!».

Tenk da hvor viktige disse to playoff-kampene er. Dette er kampen hvor over en fjerdedel av befolkningen følger spent med.

Hva kan de forvente, de som dette betyr så mye for?

Hvis jeg tar på meg tre forskjellige hatter, supporter-hatten, Ola og Kari Nordmann-hatten, og trenerhatten, vil alle forvente seier. Men hvordan seieren skal komme, er forskjellig for de tre.

Supporteren som forventer målfest

Supporteren i meg forventer et offensivt lag på hjemmebane. Et lag som våger mye og underholder. Den som intet våger, intet vinner. Vi møter jo bare Ungarn, med en keeper i joggebukse som tatt fra Rocky-filmenes barndom.

Det er skandale hvis vi ikke kommer til EM mot dette buljonglaget, tenker jeg som supporter. Vi har tidenes mulighet til å nå EM, det er åtte flere lag som kvalifiserer seg i år. Hvor vanskelig kan dette være? Hadde jeg vært trener, så ville jeg... Hvis vi ikke greier det i år, når skal vi klare det da? Det er nå eller aldri, tenker jeg.

Ola og Kari Nordmann

Ola, Kari og «tanta på Tveita» har et annet utgangspunkt. Våre naboer i Kristiansand fra tiden jeg trente Start besto av fotballsupporteren Håkon og hans kone Anette, som aldri hadde vært på kamp. Hun skulle være med for første gang på tidenes kamp mot Fredrikstad - ja, den med Dagfinn Enerly-ulykken og fire stolpeskudd.

Hun hadde noen spørsmål jeg måtte svare på før jeg hastet til spillermøtet. Er det noen servering? Kan jeg ta med en bok hvis det blir kjedelig, og dusjer spillerne i pausen? Jeg gleder meg til bølgen, og om jeg treffer noen kjente, avsluttet hun. Jeg liret av meg mens jeg løp til bilen: det kommer 18.000 kjente.

Risiko opp mot gevinst?

Treneren er noe annet. Treneren tenker fornuft og strategi. Han lurer på hvor stor risiko han skal ta i kampplanen. Vi møter et lag som kommer til å være forsiktige og prøve å holde nullen. De håper på et kontringsmål eller en dødball, selv om Ungarn er svake på kontringer.

Vi er i underholdningsbransjen, men jeg og laget lever av resultater, og målet er å komme til EM uansett hvordan. Det vil være en suksess for Norge som lag, folket og meg.

Skal vi angripe med en viss risiko på grunn av en middelmådig motstander? Skal vi risikere å miste ballen for å oppnå noe? Satse på at vi vinner den igjen og tar motstanderen i ubalanse når de er dårlig organisert rett etter Ungarn mister ballen?

De fleste mål i fotball utenom dødball scores 1-4 sekunder og 1-4 pasninger etter man vinner ballen, da er det ikke så farlig å miste den - bare vi vinner den fort tilbake. Eller skal vi prioritere å styre kampen og ha ballen mye, og hva blir da viktig?

Balltempo, sikkert pasningsspill, å komme til mange innlegg og dødballer. Det er begreper som dukker opp i mitt trenerhode.

Neppe noe fyrverkeri

Og så er den den forhatte bortemålsregelen, da. Hvor mål på bortebane teller dobbelt. Vi kan jo gå videre uten å vinne! 0-0 hjemme og 1-1 borte, så er vi i EM! Hva velger jeg som trener?

Jeg går for å score mål, men vi angriper med balanse i laget uten for stor risiko. Dette blir valget som konskvens av bortemålsregelen.

Kveldens kamp har enormt spekter av spenning og nerve, men kampbildet blir to forsiktige lag, med Norge som den litt mer offensive. Dessverre neppe noe spillemessig fyrverkeri. Det handler om å gå videre etter to kamper, og dette er bare første omgang, den andre går i Ungarn på søndag.

Vi kan være enige om én ting...

Tilskueren i dag er en herlig blanding: alt fra mannen i gata til trenere, supportere og de som bygger businessrelasjoner uten snøring på football. Et speil av befolkningen befinner seg på Ullevål og foran TV-apparatene i kveld. Fattig, rik, kvinner, menn, folk med ulik etnisk opprinnelse, fagfolk, Ola og Kari, tykk og smal.

Men det er én ting som forener oss alle, fra treneren til supporteren til «tanta på Tveita»: Vi heier på Norge.

God kamp!

PS: Vi vinner 1-0, hilsen treneren, supporteren og tilskueren...