– For meg var det verste med å bli proff at jeg alltid gikk sulten.
Slik beskriver Thor Hushovd en av de tyngste bitene i overgangen til profflivet i Frankrike og Credit Agricole. Hushovd beskriver hverdagen som en evig kamp mot kiloene og vektfokuset, og mener sykkelsporten er en "versting" i internasjonal idrett.
– Det er et vanvittig vektjag i sykkelsporten. Er det noen som synes det er mye mas om vekt hjemme i Norge og i Olympiatoppen, med skihoppere og langrennsløpere, er det bare å glemme. Det er ingenting i forhold til hva som er tilfellet i internasjonal sykkelsport, skriver Hushovd i sin selvbiografi.
Og den pensjonerte sykkellegenden går enda lenger i kritikken.
– Det er et vekthysteri uten like. Det er helt vilt. Vi er på grensen til å være syke alle mann.
Løy om vekta
Hushovd ble ofte oppfattet som en "stor mann" i sykkelsirkuset, og innrømmer at vektfokuset gjorde han såpass utilpass, at han har løyet om vekta gjennom karrieren.
– Jeg har aldri vært ærlig om vekta mi. Når folk har spurt har jeg bare sagt noe. Jeg har kjørt Paris-Roubaix med 86 kilo! Det er noe jeg ikke er stolt av, men jeg har rett og slett ikke klart å komme meg ned i vekt.
Eks-syklisten forteller at han i 2003 veide kun 78, 5 kilo, og at resultatene også kom kjapt. Men etter et vellykket Tour Mediterranen begynte problemene i rittet Grand Prix Haribo helgen etter.
– Jeg var helt tom for krefter. På en eller annen måte klarte jeg å presse meg videre og kom helt utmattet til mål langt bak de beste. Da jeg skulle tisse etter løpet fikk jeg sjokk. Jeg tisset rødt. Det var som blod. Jeg hadde presset kroppen så hardt at urinen var rød, skriver han i boken.
- LES: Hushovd holdt munn om Armstrong-doping
- LES OGSÅ:
"Pekefinger i bilringen"
Hushovd tar også for seg mentaliteten som møtte han da han ble proff i Frankrike. Nordmannen var selv på dette tidspunktet en ung syklist som sjelden drakk alkohol. Det som møtte han var øl, vin til maten og drinker midt i uka siden rittene stort sett var i helgene. Allikevel måtte han tåle fokus på hans fysiske tilstand.
– Når jeg møtte på samlinger og møtte sportsdirektøren, trener og lege hilste de ikke slik jeg er vant til, med et håndtrykk og klapp på skuldra. Nei, det første de gjorde var å ta et godt tak med tommeltott og pekefinger i bilringen rundt magen. Så kløp de til. De skulle sjekke fettprosenten.
– For meg som var en ganske stor mann, ble det en evig kamp mot vekta. Jeg turte ikke å spise det jeg ville og hadde behov for. Jeg følte meg overvåket.