– Om du tryner her, kan det være det siste du gjør

• Se VM-kvalifiseringen på NRK1 eller på nett-TV fra klokken 17.30 på torsdag.

– Den er en ulv i fåreklær, sier Anders Bardal idet han stirrer mot toppen av den nye og utvidede Vikersundbakken.

For en som aldri har hoppet høres det helt vilt ut, det han sier. For monsteret av en skiflygingsbakke, verdens desidert største, ser definitivt ikke ut som noen harmløs sau.

Det er vanvittige 570 meter fra toppen av tårnet til bunnen av sletta. Det tilsvarer nesten fem Oslo Plaza oppå hverandre.

Det den norske verdenscuplederen prøver å si, er at bakken utrolig nok er enda råere enn den ser ut. Og dette byggverket kaster altså folk seg ut av, helt frivillig, i over 100 kilometer i timen.

Brakk ryggen - er tilbake

– Jeg er ikke redd, men litt smånervøs, sier Tom Hilde.

Han falt i Oberstdorf før jul og brakk den åttende ryggvirvelen. Legene sa at han var ute for sesongen, men nå er han tilbake i en bakke av en helt annen dimensjon.

Da han gikk på trynet, hadde akkurat Hilde landet på 131,5 meter. I Vikersund kan man hoppe opp mot 260.

Og han vet ikke engang helt hva som skjer med ryggen om han faller igjen.

– Ok da, kanskje litt småredd, innrømmer Hilde.

(saken fortsetter under bildet)

– Kan være det siste du gjør

Det krever en spesiell psyke for å være den aller råeste av hoppgutta. Bjørn Einar Romøren har vist at han kan være det, ikke minst da han satte verdensrekord på 239 meter i Planica i 2005. Han er en av de som virkelig nyter å fly til bunnen av bakken, uansett om det er konkurranse eller ikke.

Men også han har respekt for den enorme bakken i Vikersund.

– Du har respekt for at den er stor, det må du ha. Du vet at om du er dum nok til å gå på trynet, kan det være det siste du gjør. Men hvis du gjør det du har trent på, er det ekstremt sjelden at det går galt, sier Romøren, som med et fandenivoldsk glis sier at han gleder seg.

Video: Se Johan Remen Evensens verdensrekord i Vikersund (saken fortsetter)

20 vanvittige sekunder

Fra bunnen av bakken til toppen tar det rundt fire minutter med en vinglete skiheis, som kan være en utfordring i seg selv om du har høydeskrekk.

Fra du setter utfor til du er på bunnen, 200 høydemeter lenger ned, tar det under 20 sekunder.

Idet du lander, har du en fart på opp mot 115 kilometer i timen, enda raskere enn da du forlot hoppkanten (forhåpentligvis) flere fotballbaner lenger oppe i åsen.

Så treffer du bakken med en kraft som får ski til å bøye seg som gelé.

Og det er da du kan dø.

– Når du hopper helt ned mot verdensrekorden her, ser det ut som det er helt flatt der du skal lande. Da innser alle mennesker at de er i ferd med å dø. For hoppere handler det om å la være å lytte til den følelsen, og i stedet være så trygg på seg selv at man kan ta den helt ut, sier hoppsjef Clas Brede Bråthen.

(saken fortsetter under bildet)

– Kan få fatale konsekvenser

Bråthen vet at det kan gå galt for hans gutter hver gang de setter utfor en så stor bakke, men som hoppsjef har han ikke noe annet valg enn å sende dem utfor på eget ansvar.

– Alle hoppere som stiller til start her, vet at en liten feil i bevegelsesmønsteret kan få fatale konsekvenser, sier Bråthen.

Det kan gå fryktelig galt, men heldigvis er det ekstremt sjelden at det skjer dødsulykker i de store hoppbakkene. Likevel er det lett å tenke at risikoen er en del av det som får folk til å elske skiflyging så høyt.

Alle hopperne på det norske laget gleder seg til å hoppe på torsdag. Alle sier de er klare for å stå på helt til bunnen av bakken om de treffer godt og nærmer seg rekordlengde.

– Du gleder deg alltid når du ser bakken. Det kribler. Og ja, du rekker å nyte det på vei ned, gliser Bjørn Einar Romøren.

• Les også: Anders Jacobsen gjør comeback