Etter fiaskoen i bakken i Albertville-OL i 1992 slo han tilbake så det sang i sesongen etterpå.
I VM i Falun tok han gull både i storbakken og i laghopp, på et tidspunkt da Norges hopp-publikum var mer enn sulteforet på suksess.
Nett-TV:
Allerede 16. desember 1989 debuterte han i verdenscupen, det skjedde i Sapporo. Men de første årene tydet lite på at Norge hadde fått en hopper i verdensklasse.
Og etter fiaskoen i OL i 1992 fikk han tilnavnet "Espen The Eagle". Det speilte på engelske "Eddie The Eagle" som fikk klovnestatus i hoppbakken noen år tidligere.
Innledningen på sesongen 1992/93 tydet heller ikke på at en storhopper var i emning. Hoppuka ble en fiasko, og plasseringene i verdenscupen var heller ikke mye å rope hurra for.
Men i slutten av januar begynte det å snu. I Tauplitz fikk han en 6.- og en 4.-plass i verdenscupen. Og i februar kom han på seierspallen for første gang - det gav gull i storbakken i VM i Falun.
Norge hadde plutselig fått en hopper i stjerneklassen. Mot slutten av sesongen vant han fire verdenscuprenn på rad, inkludert seier i Holmenkollen. Dette lovet mer enn godt foran sesongen med OL på hjemmebane.
Storsesongen 1994
Sin største sesong hadde han i 1994. På nyåret ble han den sjette nordmannen noensinne som vant Hoppuka. Og i februar var det OL.
Som verdens beste hopper det året var han storfavoritt på hjemmebane. Og alt så lenge bra ut. I første omgang smelte han til med 135,5 meter - seks meter lenger og over 10 poeng foran Jens Weissflog. Dette måtte da bli gull?
120.000 tilskuere rundt bakken og et par millioner TV-seere i norske stuer var ikke i tvil. Ikke engang da Weissflog landet på 133 meter.
De fleste trodde heller ikke det de så da Bredesen landet på 122 meter i hoppet etterpå. Dette kunne da ikke skje?
Men det hadde det gjort. Det sikre gullet ble til sølv, Weissflog vant. - Han var best i dag. Jeg er fornøyd med sølv, sa Bredesen.
Revansjen
Fem dager etterpå kom revansjen. Da konkurransen i lillebakken var i gang, kom beskjeden: De norske alpinistene hadde vunnet tredobbelt i kombinasjonen. For en dag! Nå var det opp til hopperne å følge opp.
Etter første omgang var det dobbelt norsk i teten. Lasse Ottesen ledet lenge, men Bredesen straffet han til slutt med tre poeng.
Og etter finaleomgangen var rekkefølgen den samme. Bredesen hoppet 104 meter da - den bakkerekorden står ennå. Og fredag 25. februar 1994 står med gullskrift i norsk OL-historie.
Verdensrekorder
Han forbedret verdensrekorden i skiflyging to ganger.
- Jeg skal bryte 200-metersgrensa, og jeg skal gjøre det skikkelig, sa Bredesen vinteren 1994.
- I Planica skal jeg hoppe minst 210 meter, sa han den gangen. Da var rekorden 194 meter, Bredesens beste var 188.
Verdensrekord
Han holdt nesten ord. I Planica 17. mars det året landet han på 209 meter og satte verdensrekord. Den stod til han selv forbedret den med én meter tre år seinere.
Men han ble ikke først over 200 meter. Dagen før Bredesens 209 meters-svevet hoppet finske Tony Nieminen 203 meter. I VM ble det totalt "bare" sølv.
VM-gullene i 1993 gav ham Morgenbladets gullmedalje, og etter triumfene i 1994 fikk han Holmenkoll-medaljen.
Totalt sikret han seg også ni NM titler - fire i stor bakke, fem i liten - fra 1991 til 1998.
Nakkeskade ødela
Men karrieren som verdens beste hopper sluttet nesten like brått som den begynte. Sommerrn 1994 pådro han seg en nakkeskade som aldri helt slapp taket. Den forfulgte ham resten av karrieren.
Seieren i VM-bakken i Falun i februar 1995 ble hans eneste verdenscupseier i tiden etterpå. Han var fortsatt en god hopper, iallfall i perioder. Men de virkelig store dagene kom aldri igjen.
Sin siste verdenscup-konkurranse hoppet han i Zakopane like før jul i 1999, nesten på dagen 10 år etter sin første.
Da han gav seg, ble det et stort svart hull i norsk hoppsport, og det gikk mange år før det ble nye triumfer for de norske hopperne.
Bredesen jobber i dag som ekspertkommentator i NRK.
