– Han var jo bitteliten! Det var virkelig unikt

– De siste årene har jeg nesten vært skuffet hvis jeg ikke blir blåst over ende en eller annen gang i løpet av tiden jeg er her, sier Magnus Carlsen mens det nyklipte håret blafrer i vinden.

Verdensmesteren står på stranda i den lille nederlandske landsbyen Wijk aan Zee. Han må lukke øynene til smale sprekker når han vender seg mot den ville sjøen og den hylende motvinden. Ved hotellet rett bak ham står det et ensomt juletre – noen har revet opp halve hellegangen og boltet grana fast med vaiere så den ikke skal lette i vindkastene.

Det er knapt mulig komme lengre vekk fra modelloppdrag og glamorøse sponsorarrangementer. Men Magnus Carlsen, med penskoene fulle av sand og dressjakka blåst langt oppover ryggen, smiler sitt aller hjerteligste smil.

– Det er ikke noen ekstravaganser her. Men du blir behandlet godt. Jeg føler meg… hjemme her, sier verdens beste sjakkspiller.

• Dokumentar: Prinsen av sjakk

Da barnet bergtok sjakkverdenen

Verden visste ingenting om Magnus Carlsen da han og pappa Henrik kjørte inn hit for første gang, på veier fulle av bortblåst sand, i januar 2004. Men en nederlandsk sjakkjournalist gikk rundt og smilte lurt.

Dirk Jan ten Geuzendam, redaktør i bladet New in Chess, kjenner til så godt som alle hemmeligheter i sjakkverdenen, og denne gangen bar han på en ekstra stor en. Noen måneder tidligere hadde han fått en telefon fra den norske stormesteren Simen Agdestein, som sa at han bare måtte sjekke ut et nytt norsk supertalent.

– Jeg sa til Simen at det kanskje var best å vente litt til. Gutten var jo ikke engang stormester, ler ten Geuzendam i dag.

Den kortvokste nederlenderen tok likevel en titt på 13 år gamle Magnus Carlsen under en turnering på Kreta like etter. Han ringte rett til sjefen i Wijk aan Zee-turneringen. «Denne gutten må dere ha med». Magnus Carlsen ble invitert til C-gruppen i det som regnes som verdens best arrangerte sjakkturnering. Invitasjonen var ingen selvfølge, for Carlsen hadde slitt med å gjøre skikkelige fremskritt den høsten. Det var som om han stanget mot en vegg, og 13-åringen begynte å bli frustrert over at han fortsatt ikke hadde spilt bra nok til å bli stormester.

Lite visste gutten og familien at dagene som anonyme sjakkfantaster var i ferd med å ta slutt.

– Det var et mirakel

Det er ikke godt å si om det var det hardføre været, energien etter juleferien eller noe helt annet – men da Magnus Carlsen satte seg ved brettet i C-gruppa, var det som om alt klaffet.

– For oss som var her, var det et mirakel, sier Jeroen Van Den Berg.

Den joviale mannen med det grå håret står i spillelokalet i Wijk aan Zee, til daglig en gymsal, og peker og forteller. Van Den Berg har vært sjef for arrangementskomitéen i en årrekke, men har aldri opplevd noe sånn som Magnus Carlsen i 2004.

– Vi skjønte alle sammen at dette var noe helt spesielt. Han var et lite barn, ikke i puberteten engang, og han knuste alle nesten hver dag. På forhånd tenkte jeg at han kanskje kunne ende topp fem, men jeg hadde ærlig talt ikke sett for meg at han kunne vinne. Det var starten på sjakkens fremtid, sier Van Den Berg.

Carlsen hadde gledet seg til å oppleve Viswanathan Anand, Vladimir Kramnik og de andre forbildene i eliteklassen på nært hold, men måtte stå på tå for å se dem over sperringen mellom C- og A-gruppa. Den bittelille gutten tryglet om å få slippe inn. Etter hvert ga turneringsledelsen etter, og 13 år gamle Magnus Carlsen fikk vandre mellom stjernespillerne.

– Det var tydelig at det inspirerte ham. Det løsnet skikkelig, og han vant parti etter parti, sier Henrik Carlsen.

Alt snudd på hodet

Plutselig var det stormesterne i elitegruppa som ba om å få vandre bort til C-gruppa for å se på den unge nordmannen.

– De lente seg over sperringene for å se vidunderbarnet fra Norge, sier Van Den Berg lattermildt.

– Det var første og eneste gang de nederlandske avisene kun skrev om C-gruppa. Publikum skjønte også at noe spesielt var i ferd med å skje, så de ville bare se Magnus sine partier. Han var jo bitteliten! Det var virkelig unikt. Jeg har ikke sett noe lignende hverken før eller etter, sier turneringslederen.

Til slutt vant det 13 år gamle barnet C-gruppen med 10,5 av 13 poeng. Flere av motstanderne var erfarne stormestere.

– Han ble definitivt lagt merke til. Jeg husker Anand, som vant A-gruppen det året, påpeke i takketalen at Magnus bare var en tredjedel av alderen hans, selv om han selv ikke følte seg gammel i det hele tatt, sier Henrik Carlsen med et bredt smil.

Fristedet

Etter turneringen tok det ikke lang tid før Magnus Carlsen ble stormester, og siden den gang har livet hans blitt snudd på hodet. Men han har fortsatt å komme tilbake til kysten av Nederland. Carlsen og faren har vært i Wijk aan Zee elleve av de siste tolv årene. Henrik regner ut at far og sønn har tilbragt snart 200 dager i den lille byen, hvor det ikke finnes stort annet enn vindskeive strå og en gigantisk stålfabrikk.

– Han ble kjent etter den turneringen i 2004, og forventningene økte. Jeg tror nok det er litt av grunnen til at han trives så godt her nå. Han lengter tilbake, sier Henrik Carlsen.

I år blir verdensmesteren for første gang fotfulgt av to norske TV-team i havnebyen, både NRK og TV 2. Likevel kan han ta seg en joggetur på stranda eller spise middag i fred. De få som tar kontakt, er gjerne «ekte» sjakkfanatikere, for Wijk aan Zee i januar er sjakkelskernes hovedstad.

– Han kan gå ganske rolig rundt her, uten å bli angrepet av fans eller journalister, til tross for hans nye status som superstjerne og verdensmester. Det er en del av yrket hans nå, og han er flink til å håndtere det, men her føler han også at han får respekt. De lar ham være i fred innimellom, sier Jeroen Van Den Berg.

Som å være ung igjen

– Hahahaha!

Magnus Carlsen kaster hodet bakover og ler av noe stormester-kollega Loek Van Wely hvisker ham i øret. Det er åpningsseremoni for Wijk aan Zee-turneringen i 2015, og Carlsen har sittet og smilt og ledd seg gjennom hele opplegget. Åpningsseremonier, som til tider har fått ham til å nærmest duppe av. På første rad er han en del av stormestergjengen, ikke den utilnærmelige superstjernen.

– Hvorfor jeg er så glad i dette stedet? Jeg vet ikke… Men det er noe spesielt her. Det minner nok litt om hvordan ting var før, sier Magnus Carlsen.