I en ideell verden ville ikke Manchester United ha måttet forhandle om Juan Mata.

Klubben ville ha hentet forsterkninger allerede forrige sommer. De ville ha prioritert den sentrale midtbaneposisjonen, hvor de sårt trenger spillere. Signeringen ville ha kommet fra utlandet, slik at ligarivalene ikke ble styrket finansielt.

Men dette er ingen ideell sesong for United, som i går kveld ble slått ut av Sunderland i ligacupen. Åtte dager gjenstår før overgangsvinduet stenger. Den sentrale midtbanen er fortsatt skral. Og snart kan Chelsea motta 370 millioner kroner uten at de blåkleddes startoppstilling svekkes.

Dette er et lag i knipe, og overgangen vitner om en klubb under enormt press. Selv om Mata er glitrende, er det uvanlig for en seriemester å knuse sin egen overgangsrekord for å hente en benkesliter fra en av sine største rivaler.

United må simpelthen foreta seg noe – fort. Mata kan da bli en pragmatisk løsning på en vanskelig situasjon.

Psykologisk løft

Og han kan bli bra. Mata er fortsatt blant ligaens ypperste aktører. Han ble ikke kåret til årets spiller i Chelsea to år på rad for ingenting. Forrige sesong noterte spanieren seg for 11 mål og 18 målgivende i ligaen.

Det er nettopp mål og kreativitet United har manglet på midtbanen. Mata tilfører begge deler, og vil utgjøre et viktig bindeledd mellom midtbanen og angrepsduoen Wayne Rooney og Robin van Persie.

Samtidig kan en såpass profilert signering skape et psykologisk løft blant spillere og supportere som har sett klubben snøre igjen pengesekken de siste årene.

Mange vil håpe at Mata kan ha en lignende effekt som den Mesut Özil har hatt i Arsenal.

På lengre sikt vil han også komme godt med om Rooney selges til sommeren. Angriperen rapporteres fortsatt å ønske seg vekk. Med Van Persie som alenespiss, vil Mata kunne flytte inn i sin sentrale favorittrolle og blomstre de neste sesongene.

Tom for kandidater?

Likevel er det noe ulogisk over prioriteringen. United har lenge jaktet Athletic Bilbaos talentfulle midtbanespiller Ander Herrera.

De ble ikke enige om en overgangssum i sommer, til tross for at 24-åringen har en utkjøpsklausul på 310 millioner kroner.

Dette var en spiller laget virkelig trengte; en ung og slepen tekniker som kunne styre spillet sentralt på midtbanen. Gir det da mening å bruke 60 millioner kroner mer, fem måneder senere, på en spiller i en posisjon hvor laget allerede har god dekning?

Er Matas overgang resultatet av en klubb som har gått tom for kandidater til den sentrale midtbanerollen?

Mata er heller ikke garantert sin beste rolle. Hvis samtlige spillere er skadefrie vil David Moyes sannsynligvis starte med Rooney og Van Persie på topp. Matas defensive kvaliteter er for svake til å kunne brukes sentralt på midtbanen. Løsningen blir da fort et 4-2-3-1 system, hvor han kan skjære inn fra høyre kant.

Han er god i den rollen, men ikke på sitt beste. Playmakerens kanskje beste form for Chelsea kom i fjor under Rafa Benítez, da han ble tildelt favorittposisjonen like bak spissen.

Ikke alle nyervervelser kan få sin drømmerolle. Men når en klubb blar opp 370 millioner kroner, er det uvanlig om det ikke skjer.

Strategiske årsaker

For Chelsea finnes det flere fordeler enn ulemper. Hovedbekymringen er at Mata vil styrke en rival, og selv om United sliter tungt denne sesongen kan Mata ha enorm innflytelse på lengre sikt.

Spilleren har dessuten knyttet tette bånd med fansen på Stamford Bridge siden han kom fra Valencia i 2011. Det blir vondt å ta farvel.

Samtidig står Mata utenfor førsteelleveren. José Mourinhos skepsis til hans arbeidskapasitet og defensive kvaliteter er velkjent, og det at en så talentfull spiller i det hele tatt benkes vitner om hvor prinsippfast portugiseren er med hensyn til sin foretrukne spillestil.

Salget svekker ikke Chelsea altfor mye, og Mourinho vil kunne styrke troppen betraktelig før overgangsvinduet stenger.

Den betydelige inntekten vil også hjelpe klubben med å følge UEFAs nye finansielle regler.

Det finnes også mer strategiske årsaker bak Chelseas standpunkt. London-klubben har spilt begge sine ligakamper mot United, og vil ikke møte dem i cup-sammenheng.

Om lagene skulle treffes i mesterligaen, vil ikke Moyes kunne bruke Mata på grunn av spillerens tidligere opptredener i årets turnering for Chelsea.

På sin side skal United fortsatt møte Arsenal, Manchester City og Liverpool i Premier League. Tittelkampen er over, men med Mata på plass kan laget enkelt plukke poeng fra Chelseas hovedrivaler. I en såpass jevn sesong kan slikt bli avgjørende.

Trenger spilletid

For Mata selv er overgangen forståelig. Populariteten hans blant fansen er hevet over enhver tvil, men de fleste i klubben vet at en slik spiller ikke kan forbli på benken.

Sjansene hans har vært begrenset. Mourinho har latt ham fullføre 90 minutter kun tre ganger siden sesongen startet. Profiler som Oscar, Eden Hazard og Willian har storspilt i rommet bak alenespissen.

Chelsea er også inne i en god periode og har sluppet inn kun to mål på seks kamper. Det å forandre personell gir da lite mening, spesielt hvis det dreier seg om en spiller Mourinho mener svekker lagets defensive balanse.

Matas største motivasjon er selvsagt fotball-VM i Brasil, og Spanias trener Vicente del Bosque tar ut 23-mannstroppen om mindre enn fem måneder. Mata er allerede blant spillerne som kan kategoriseres som tvilsom. Mangel på spilletid er det siste han trenger.

Noen må hentes

En overgang kan da anses som gunstig for både ham, Manchester United og Chelsea. Samtlige synspunkt kan forståes, selv om det er Mata og United som skriker høyest etter sceneskifte.

Spesielt for Moyes og visestyreformann Ed Woodward er dette viktig. Begge har fått kritikk for sin naive og overforsiktige overgangsstrategi. Januarvinduet skulle gi dem en etterlengtet mulighet til å rette opp inntrykket etter sommerens fadese. Med åtte dager igjen å handle på, må noe nå skje.

Duoen har derfor intet valg. De sportslige resultatene har i tillegg økt etterspørselen etter forsterkninger – spesielt ettersom laget risikerer å gå glipp av en plass i mesterligaen.

Det å måtte sende 370 millioner kroner til vest-London er dog uheldig. Et eventuelt kjøp kan forsvares med tanke på klubbens situasjon, men situasjonen burde aldri ha oppstått.

Den åpenbare knipen har skapt en ujevn forhandlingssituasjon som vil reflektere partenes utbytte av handelen. Chelsea selger fordi de vil. United kjøper fordi de må.