Følg Brasil-Kroatia direkte fra kl. 22.00!
1. Nord-Korea–Italia 1966
Det var så vidt Nord-Korea fekk sleppe inn i England til VM. Det fanst ikkje diplomatisk samband mellom dei to landa, og koreanarane sleit med å få visum. Det ordna seg til slutt, og dei kortvaksne, tekniske og kjappe koreanarane vart publikumsyndlingar.
I siste gruppekamp måtte dei slå mektige Italia for å gå vidare. Italia fann aldri skikkeleg ut av den koreanske taktikken. Nord-Korea fekk stadig meir støtte frå tribunen i Middlesbrough, og vart stadig farlegare. Pak Doo-Ik smelte inn leiarmålet frå kanten av 16-meteren tre minutt før pause. Det heldt til ein sensasjonell siger og avansement til kvartfinalen. På Italias kostnad.
Skamma var så stor for italienarane at heimreisa gjekk til ein liten avsidesliggande flyplass der dei landa midt på natta. Men det hjelpte ikkje: Mottakskomiteen var på plass likevel, væpna med betydelege mengder egg og tomatar.
Nord-Korea på si side var på god veg mot ein ny sensasjon då dei leia 3–0 over Portugal i kvartfinalen. Men Eusebio klarte dei ikkje å handtere. Han snudde kampen nesten på eiga hand med fire mål, og Portugal vann 5–3.
2. USA–England 1950
Englands VM-fiaskoar kan åleine fylle minst ei topp 10-liste, men den første var nok den største. England hadde for første gong bestemt seg for å stille opp i VM for å vise verda kven som eigentleg var best.
Dei slo Chile i første kamp utan vanskar, før USA var motstandar i den neste. USA, der dei knapt visste kva ein rund fotball var, og der alle var sanne amatørar. England stilte med den tids stjernelag med Stan Mortensen, Tom Finney, Billy Wright og Alf Ramsey. Den aller største stjerna var likevel ikkje med – Stanley Matthews skulle kvilast til vanskelegare kampar seinare.
Så gjekk alt gale. Joe Gaetjens – ein Haiti-fødd mann som jobba som oppvaskar – stupheada inn det som skulle bli kampens einaste mål for USA. Og i mål spela keeper og gravferdsagent Frank Borghi sitt livs kamp.
Då telegramma tikka inn i avisredaksjonane heime i England, trudde redaktørane det var ein feil. England vann 10-1, skal ei av avisene ha skrive. Så sikre var dei på at det var ein trykkfeil i telegrammet.
Men for ein av spelarane skulle det gå godt til slutt likevel. Alf Ramsey var landslagssjef då England vann VM 16 år seinare.
3. Vest-Tyskland–Ungarn 1954
Dei to laga hadde heilt ulikt utgangspunkt då dei møttest til finale denne regnvåte dagen i Bern. Ungarn var udiskutabelt best i verda – dei hadde ikkje tapt på meir enn 30 kampar på over fire år. Vest-Tyskland hadde fått vere med i internasjonal fotball først i 1951 etter krigsoppgjeret. Og då dei møttest i gruppespelet. hadde Ungarn vunne 8–3.
I finalen tok også Ungarn leiinga 2–0 etter åtte minutt. Men ti minutt etterpå hadde Vest-Tyskland utlikna. Og seks minutt før full tid sende Helmut Rahn tyskarane i leiinga. Ferenc Puskas trudde han hadde utlikna to minutt før full tid, men etter lange diskusjonar mellom dommar og linjemann vart målet annullert.
«Mirakelet i Bern» var fullført. Vest-Tyskland hadde sensasjonelt teke VM-gull mot laget som ikkje hadde tapt på fire år, og som ikkje skulle tape igjen før etter opprøret og den etterfølgjande sovjetiske invasjonen over to år seinare. Eitt einaste tap på seks år – men det var VM-finalen.
4. Algerie–Vest-Tyskland 1982
Afrika hadde stadig vist framsteg i VM på 70-talet, men ikkje noko afrikansk lag hadde avansert frå gruppespelet. Algerie skulle prøve seg for første gong, og fyrte av ei skikkeleg bombe på første forsøk.
Motstandar i opningskampen var sjølvaste Vest-Tyskland, for første gong i eit VM leia av Jupp Derwall, og kom dit som regjerande europameister. Men tyskarane fekk meir enn nok av innsatsfylte afrikanarar.
Rabah Madjer sende Algerie i ein sensasjonell leiing ti minutt etter pause. Den tyske maskinen såg ut til å få kampen på normalt spor då Karl-Heinz Rummenigge utlikna. Men Lakhdar Belloum stakk gjennom og sende Algerie i leiinga igjen berre sekund seinare, og det sjokket kom tyskarane aldri heilt over.
Legg så til at keeper Mehdi Cerbah spela sitt livs kamp, og dermed var sensasjonen eit faktum: Mektige Vest-Tyskland hadde tapt for debutanten.
I hovudstaden Alger gjekk folk av hengslene. Algerie slo seinare Chile 3-2, men avansement vart det likevel ikkje. Årsaka til det var skandalekampen i siste runde der Vest-Tyskland og Austerrike spela på resultat av felles interesse og skvisa Algerie ut av VM.
5. Aust-Tyskland–Vest-Tyskland 1974
Tyskland var delt i aust og vest frå 1949 til 1990. I løpet av alle desse åra møttest landa berre ein gong, i siste gruppekamp i VM i 1974, på vesttysk grunn i Hamburg. Heilt frå trekninga var denne heiltyske kampen sett fram imot med enorm interesse.
Før kampen var det allereie klart at begge kom til å gå vidare. Men prestisjen og dei politiske overtonane var i aller høgaste grad til stades. Vest var storfavoritt og hadde støtte av nesten alle dei 60.000 på tribunane. Berre 1700 hadde fått lov å reise gjennom jernteppet frå Aust-Tyskland.
Vest styrte spelet før pausen. Gerd Müller trefte stolpen i første omgang. Men Aust var slett ikkje mindre farlege. Likevel var sjokket stort då Jürgen Sparwasser 11 minutt før slutt dundra ballen i mål bak keeper Sepp Maier. Aust vann dermed det einaste møtet i historia mellom dei to tyske statane.
Dei vann også gruppa og vart løna med den tøffaste gruppa i mellomspelet. Vest-Tysklands tap førte til at dei unngjekk både Brasil og Nederland i mellomrunden. Og dei gjekk heilt til topps i VM 1974.
Men tapet for naboen i aust svei stygt.–Men eg kan med ein gong seie at vi ikkje tapte med vilje, var det første Vest-Tysklands landslagssjef Helmut Schön sa på pressekonferansen etterpå.
6. Uruguay–Brasil 1950
Dette var finalen – eller meir presist den avgjerande kampen i finalegruppa – mellom heimelaget Brasil og den vesle naboen i sør. Brasil var så store favorittar at avisene allereie før kampen hadde trykt lagbilete med teksten «verdsmeister 1950».
Framfor 200.000 tilskodarar på Maracanã stadion tok Brasil leiinga tidleg i andre omgang. Men Uruguay utlikna, og Alcide Ghiggia lurte keeper og sette inn sigersmålet for Uruguay 11 minutt før slutt. Dei 200.000 sat heilt stille og trudde ikkje det dei såg. Uruguay – med eit folketal mindre enn Rio – hadde slått favoritten. På Maracanã.
Nederlaget sette varige spor i Brasils sjel. Sjølv om landet har vunne VM fem gonger sidan, er såret frå 16. juli 1950 enno ikkje heilt grodd. Keeper Moaycr Barbosa vart utpeika som syndebukk og vart aldri tilgitt før sin død.
7. Senegal–Frankrike 2002
Dette var opningskampen i meisterskapet. Frankrike var regjerande verdsmeister frå 1998 og europameister frå 2000, og ein av favorittane til å ta eit nytt VM-gull i Japan og Sør-Korea med eit mannskap som på papiret var klart sterkare enn førre gong.
Senegal – tidlegare fransk koloni – var VM-debutant, og «alle» venta nærmast massakre. Men Senegal tok franskmennene på senga med innsatsen sin. Etter ein halvtime spela Senegal seg gjennom det stilleståande franske forsvaret, og Papa Bouba Dioup etter ein retur frå keeper Fabien Barthez. Frankrike klarte aldri å svare, og den største sensasjone i ein VM-opningskamp var eit faktum.
Frankrikes nedtur heldt fram med 0–0 mot Uruguay og tap for Danmark. Null mål og første fly heim for tittelforsvararen.
8. Kamerun–Argentina 1990
Argentina kom til Italia som regjerande meister og skulle spele opningskamp. Motstandar var Kamerun, laget som vart slått ut utan tap åtte år tidlegare, i det einaste VM dei hadde bak seg. Og Argentina hadde framleis Diego Maradona som kaptein. Ingen tvil om kven som var favoritt.
Men Argentina verka rustne og fekk ikkje spelet til å gli. Kamerun, med 38 år gamle Roger Milla på laget, kjempa godt, så godt at dei fekk ein mann utvist eit kvarter etter pausen. Det tente dei ti andre på laget, og seks minutt seinare sjokkerte Francois Omam-Biyik fotballverda ved å score.
Resten av kampen vart ryggen mot veggen for Kamerun. Rett før slutt fekk dei endå ein mann utvist, men heldt unna og vann. Argentinarane forlèt bana i gråt.
–Å score første målet i VM har eg drøymt om lenge, jubla Biyik. Kamerun blei kjæledeggane i VM i Italia, og skulle etter kvart kome til kvartfinalen som det første laget frå Afrika nokonsinne. Men Argentina gjekk heilt til finalen.
9. Bulgaria–Tyskland 1994
Bulgaria – laget med fire sluttspel bak seg, men utan siger på 17 sluttspelkampar. Men det var før 1994. Då hadde dei slått seg heilt til kvartfinalen der mektige Tyskland venta. Dei hadde vunne 15 av dei tidlegare 17 kampane mot Bulgaria.
Bulgaria stod greitt imot den tyske maskinen i første omgang, men berre to minutt etter pausen fekk Tyskland straffe, som Lothar Matthäus lett omsette til 1–0.
Men Bulgaria hadde eksentriske Barcelona-stjerne Hristo Stoitsjkov. Han snudde kampen nesten på eiga hand. På eit frispark han sjølv hadde skaffa seg 20 meter frå mål, skrudde han ballen over den tyske muren og inn i hjørnet. Og berre to minutt seinare stupheada Iordan Letsjkov inn 2–1. Bulgaria var i ein sensasjonell VM-semifinale.
– Dette må vere ein av dei største dagane i Bulgarias historie, sa ein rørt og gråtkjøvd bulgarsk landslagssjef Dimitar Penev. Han kunne ikkje fått ein betre presang på 49-årsdagen.
10. Nord-Irland–Spania 1982
Nord-Irlands lag var stort sett samansett av spelarar frå nivå to og tre i den engelske ligaen. Ingen hadde forventningar, og skuldrene var tilsvarande senka.
Vonde tunger sa at dei tok VM-turen som ein godt betalt ferie. Men innsatsen kunne ingen klage på. Uavgjort mot Jugoslavia i første kamp var godkjent, uavgjort mot Honduras i den neste var det ikkje. Dermed var berre siger mot heimelag og storfavoritt Spania godt nok til å gå vidare.
Men det spanske spelet var puslete og ineffektivt, og dei matcha ikkje den nord-irske innsatsen og kampviljen. Gerry Armstrong var på rett plass då keeper Arconada gav ein retur og sette inn 1–0 til Nord-Irland to minutt etter pause. Mal Donaghy vart utvist ein halv time før slutt etter krangel om eit innkast, men heller ikkje det klarte Spania å utnytte.
Nord-Irland kjempa seg til ein siger dei sjølve ikkje klarte å tru på med det same, og vann gruppa. Også Spania gjekk så vidt vidare.
11. Sør-Korea–Italia 2002
Vertslandet Sør-Korea var ikkje løyvd mange sjansar i VM, men hadde under sin rutinerte og meritterte trenar Guus Hiddinck kome seg til åttedelsfinale der Italia var motstandar.
Italienarane var storfavorittar, og ingen ante kva som venta då Christian Vieri sende Italia i leiinga etter 18 minutt. Men så annullerte den ecuadorianske dommaren Byron Moreno eit italiensk mål – heilt feilaktig, viste tv-bileta. To minutt før full tid fekk Korea straffe, også kontroversielt dømt, som Seol Ki-Hyeon scora på.
I ekstraomgangane vart Italias Fransisco Totti utvist, og Ahn Jung-wan scora sigersmålet på «golden goal» tre minutt før ekstraomgangane var over. Ahn spela for den italienske klubben Perugia, men Perugias president reiv kontrakten hans i stykke.
– Eg betaler ikkje løn til nokon som trekkjer italiensk fotball ned i skiten, sa han.
Eit par dagar etterpå angra han, men då var det Ahn som sa nei.
– Eg spelar ikkje for nokon som angrip min karakter i staden for å rose meg for å ha scora i VM, sa Ahn, som heldt fram karrieren i japanske Shimizu. Sør-Korea slo Spania i kvartfinalen før dei tapte for Tyskland i semifinalen og Tyrkia i bronsefinalen.
Reservebenken
12. Sveits–Spania 2010
Spania var regjerande europameister, hadde berre eitt tap på sine siste 30 kampar, og var storfavoritt. Kampen opna også med sterkt spansk press. To gonger small ballen i stengene, og mange gonger måtte Sveits’ keeper Diego Benaglio levere redningar i toppklasse.
Sveits hadde to sjansar i kampen. Den eine gjekk i stolpen, den andre var då Gelson Fernandes lurte Spanias keeper og trilla ballen i mål sju minutt etter pause. Spania gjorde alt anna enn å score. Då kampen var over, hadde dei framleis ikkje funne nokon veg forbi Benaglio.
Sjokket var stort: Skulle Spania ryke ut alt i første hinder? Nei, dei vann gruppa og med 4 x 1–0 i utslagskampane tok dei sin første VM-tittel. Sveits, derimot, kom ikkje vidare.
13. Costa Rica–Sverige 1990
1-2, 1-2, 1–2. Det var Sveriges taktfaste resultat i VM i Italia. Sverige var einaste nordiske land som deltok, men dei hadde rekna med gode sjansar til avansement under leiing av tidlegare Vålerenga-trenar Olle Nordin.
Gruppa var ikkje så vanskeleg. Det opna også bra, med «heiderleg» tap mot Brasil. Tapet for Skottland var vanskelegare å svelgje, men sjansen var der framleis med siger mot vesle Costa Rica i siste kamp. Det begynte bra. Sverige skapte mange sjansar i første omgang, og Johnny Ekström scorar etter ein halvtimes spel. Sverige hadde framleis sjansen. Men det gjekk tråare og tråare for svenskane utover i andre omgang, og etter kvart vart det viktigast å halde på leiinga.
Det gjekk heller dårleg. Roger Flores utlikna med eit kvarter igjen, og Hernan Medford gav VM-debutant Costa Rica leiinga to minutt før fløyta gjekk. 1–2 for tredje gong, og null poeng.
Trenaren fekk tilnamnet «Nollan» Nordin, og dei blågule måtte ta første flyet heim. Costa Rica tok seg derimot til åttedelsfinale på kostnad av både Skottland og Sverige.
14. Saudi-Arabia–Belgia 1994
Dette var siste runde i gruppe F, og Belgia hadde vunne begge sine kampar hittil, inkludert 1–0 over nabo og erkerival Nederland. Saudi-Arabia var VM-debutant.
I 40 graders varme i Washington skulle Beliga spare på kreftene frå kampstart. Derfor reagerte ingen då Owairan fekk ballen på eigen halvdel, gjekk 70 meter åleine og scora etter berre fire minutt – Belgias første baklengsmål.
Då belgiarane forstod teikninga og tok opp jakta, var det for seint. Resten av kampen forsvarte arabarane seg med sju-åtte mann inne ved eigen 16-meter og heldt unna. 1–0 heldt til åttedelsfinale, og Owairan vart heidra av kongen då laget kom heim.
To år etterpå vart han derimot ferska då han drakk alkohol i red light-distriktet i Kairo under ramadan, og helteglorien bleikna kraftig i heimlandet.
15. Tunisia–Mexico 1978
Afrika kom med i VM allereie i 1970 (pluss eit gjestespel av Egypt i 1934), men afrikanske lag hadde aldri vunne ein VM-kamp før Tunisia møtte Mexico i første kamp i gruppespelet i 1978.
Motstandar var Mexico, eit rutinert lag med mange VM bak seg. Og historia såg enno ein gong ut til å gå Afrika imot. Vasquez sende Mexico i leiinga på straffe like før pause. Men denne gongen kom Afrikas representant tilbake, svært godt støtta av 30.000 på tribunane i Rosario – eit publikum som forstod at dei kunne oppleve noko historisk.
Tidleg i andre omgang utlikna Ali Kaabi på ein hard markkrypar, og ti minutt før slutt sende Nejib Gommingh Tunisia i føringa. Mexico kasta alt framover og hadde sventyrlege sjansar til utlikning. Men to minutt før slutt kontra Mokhtar Dhouieb inn 3–1 til ellevill glede for millionar framfor tv-apparata i Nord-Afrika.
16. USA–Portugal 2002
USA–med berre eitt mål og null poeng frå VM fire år tidlegare–kom til VM med eit ungt og ukjent lag, og ingen rekna med dei mot rutinerte Portugal. Men amerikanarane tok portugisarane fullstendig på senga med høgt tempo frå start, og etter berre tre minutt gav John O’Brian USA 1–0. Og det stoppa slett ikkje der. Jorge Costa laga sjølvmål og Brian McBride la på til 3–0. Og då var det framleis ti minutt att til pause.
Beto reduserte rett før pausen, men det venta portugisiske stormløpet i andre omgang kom aldri. Jeff Agoos, sjølvmål–på eit vakkert volleyskot–gav rett nok Portugal nytt håp, men nærmare kom ikkje det portugisiske laget, som vart slått ut etter gruppespelet.
USA gjekk vidare, slo Mexico i åttedelsfinalen før det vart stopp mot Tyskland i kvartfinalen.
17. Peru–Skotland 1978
– Vi kan ta medalje i VM, sa Skottlands landslagssjef Ally McLeod før Skottland reiste til VM i Argentina. Han kunne få rett, for Skottland hadde sitt kanskje beste lag nokonsinne.
Dei var best av dei britiske laga på den tid, med stjerner som Joe Jordan, Graeme Souness, Archie Gemmill og Kenny Dalglish. Så tryna dei i første hinder. Ein krangel om VM-bonusar hadde splitta troppen, men Peru burde vere ein overkomeleg motstandar likevel.
Skottane stilte. Og Jordan gav Skottland 1–0 tidleg. Men Cesar Cueto utlikna før pausen, og Skottland brende straffe tidleg i andre omgang. Og Peru hadde ei ukjend stjerne. Teofilo Cubillas hadde få – iallfall i Europa – høyrt om før.
Han tok personleg over midtbana og styrte troppane sine perfekt. Det var nettopp Cubillas personleg som knuste skottane – først med eit dundrande skot frå 20 meter skrudd i hjørnet etter å ha dribla av to mann, fem minutt etter på eit direkte frispark frå nesten like langt hald. Skottland var sjanselause.
Og Cubillas hadde brått blitt verdsstjerne. For å gjere vondt verre for Skottland vart Willie Johnston tatt for doping rett etter kampen og send heim.
18. Marokko–Portugal 1986
Framleis hadde ingen afrikanske lag klart å gå vidare frå gruppespelet då Marokko møtte Portugal i siste gruppekamp. Og ingen trudde på det denne gongen heller, Marokkos angrep hadde ikkje skremt nokon med 0–0 både mot Polen og England. Og Portugals forsvar hadde berre gitt bort eitt mål på sine to første kampar.
Marokko var ikkje løyvd store sjansane i Guadalajara denne junikvelden. Portugal skapte også store sjansar i opninga. Men etter at Khairi litt mot spelets gang gav Marokko leiinga etter 18 minutt, vaks Marokkos sjølvtillit. Ti minutt etterpå dobla han leiinga, og då var Portugal ille ute. Timen var spela då Krimau la på til 3-0, og Marokko kunne starte feiringa. Diamantinos redusering endra ingenting.
Endeleg hadde Afrika brote barrieren og gått vidare frå gruppespelet. Marokko hadde til og med vunne gruppa. I åttedelsfinalen vart det stopp mot Tyskland.
Er dette dei 18 største VM-sjokkene? Si di meining!