Det var Louis van Gaal som oppsummerte stemningen best da Manchester United hadde kjøpt Anthony Martial fra Monaco for 36 millioner pund, et tall som kan stige til 58 millioner. «Det er en latterlig sum», sa United-sjefen. «Men slik er denne gale verdenen vi lever i».

Dette var tross alt en 19-åring få hadde hørt om. Selv Wayne Rooney, lagets kaptein, måtte spørre en lagkamerat om hvem han var.

Hva kunne vi forvente? Van Gaal virket forsiktig. «Jeg har ikke kjøpt ham for meg», sa han. «Jeg har kjøpt ham for den neste manageren til Manchester United».

Men om Martial faktisk var ment som en gavepakke til etterfølgeren, har van Gaal selv revet opp papiret for lenge siden. Den franske spissen har vært en åpenbaring, og siden debutmålet mot Liverpool har han spilt samtlige minutter i ligasammenheng.

I samme periode har Uniteds antall mål per ligakamp steget fra 0,75 til 2,4. Dét er ikke tilfeldig.

Iskald unggutt

Martial har nemlig gitt angrepet en ny streng å spille på. Gjennom de fire første ligakampene måtte United-fansen pine seg gjennom falske toner: Laget hadde ballen mye og fant gode posisjoner rundt boksen, men møtte så veggen. De virket spesielt forutsigbare i banens siste tredjedel, og van Gaal ble kritisert for at for mange pasninger gikk på tvers.

Kun tre mål ble scoret på de første fire ligakampene. Ett av disse tilhørte Tottenhams Kyle Walker.

Så kom Martial, og målene har siden fulgt etter. Det første som bør nevnes er hans direkte bidrag. Avslutningen mot Liverpool var mesterlig, og de to mot Southampton var iskalde. Et snitt på 1,6 skudd per ligakamp vitner om effektivitet.

Det samme gjør disse tallene: Tre scoringer og én målgivende på 386 minutter i ligaen. (Pluss ett i mesterligaen og ett i ligacupen.)

Til sammenligning har Rooney to mål og én målgivende på 720 minutter. Ett av disse to var et innlegg fra nettopp Martial, som traff Rooney i kneet.

Men Martials innflytelse går dypere enn dette. Han tilfører kvaliteter som gjør hele angrepet bedre, og som ingen andre i United besitter.

Driblerne som forsvant

For ser man på stallen, finner man for det meste pasningsspillere som trives best sentralt. Dette gjelder Michael Carrick, Morgan Schneiderlin og Bastian Schweinsteiger. Ander Herrera er mer mobil og offensiv, men heller ikke han liker seg langs krittlinjen. Og selv om Juan Mata er høyrekant, trekker han som oftest innover i banen.

Memphis Depay er kjappere og mer direkte, men sommerkjøpet fra PSV Eindhoven har kun notert seg for ett mål og én målgivende på åtte ligakamper.

Det har ikke hjulpet at Luke Shaw har blitt langtidsskadet. Med to kantspillere som trekker innover gjorde den hurtige backen en viktig jobb i å opprettholde bredde langs venstre. Faktisk er Shaw nummer tre på United-listen over driblinger per ligakamp denne sesongen. Og selv om Marcos Rojo hadde en nydelig målgivende mot Everton, er han ingen typisk offensiv back.

Hvem flere? Ashley Young har kun startet to av ni ligakamper. Adnan Januzaj er på lån i Borussia Dortmund og Ángel Di María har blitt solgt til Paris Saint-Germain.

Og jo mindre som sies om Rooneys form, desto bedre.

Spiss og kantspiller

Dermed sitter van Gaal igjen med Martial som sitt ess. Spissen er en motvekt til sine mer statiske angrepspartnere, og gir angrepet en essensiell balanse.

Ikke rart nederlenderen har brukt ham mye.

En av nøklene til denne effekten er Martials bevegelsesmønster. Siden mange av lagkameratene ligger sentralt, gir det mening at han jobber langs kanten. Dette er også naturlig for ham: Han tilbrakte mye tid på venstresiden i Monaco, og sammenligningene med Thierry Henry har ikke kommet ut av ingenting.

United-fansen vil huske at debutmålet mot Liverpool kom etter et løp fra denne siden. Innlegget til Rooney mot Sunderland ble skapt ved å rykke forbi Younès Kaboul langs høyre.

Lignende bevegelser var synlige mot Arsenal. Hensikten var å skape én-mot-én-situasjoner, slik at han kunne bruke sin eksplosivitet til å rykke forbi. Faktisk prøvde han 10 driblinger, hvorav åtte fant sted i posisjoner litt ut til siden, enten innenfor straffefeltet eller like utenfor.

Sterk som en bjørn

Denne rollen passer Martials ferdigheter godt. Han er åpenbart rask og teknisk, men også overraskende sterk.

Spesielt mot Sunderland mottok han ofte ballen feilvendt, og maktet å holde unna muskuløse midtstoppere. I én situasjon dunket han bort Kaboul og skapte en feit sjanse for Depay. Også mot Arsenal la han seg ofte feilvendt på en av midtstopperne, slik at han kunne få ballen i beina og utfordre. Dette er en fordel, fordi rykket hans han brukes nærmere mål.

I tillegg er midtstoppere generelt sett tregere enn sidebacker. Og skulle Martial gå forbi, er det vanskeligere for andre å sikre. Spør bare Martin Škrtel, mannen som ble dradd ut mot kanten og så rundlurt da Martial scoret mot Liverpool.

Tallene viser hvor ofte Martial har prøvd på dette. Han har fullført 3,2 driblinger i snitt per ligakamp denne sesongen. Dét er mer enn dobbelt så mange som neste United-spiller, som er Depay, med 1,4.

Før helgen hadde faktisk kun Leicester Citys Riyad Mahrez et høyere snitt i Premier League.

Martial-effekten

De to siste United-kampene har understreket hvor høyt van Gaal verdsetter slike dribleferdigheter. Mot Everton og CSKA Moskva var Martial ikke lenger en mobil spiss. Han var ren venstreving. Mot russerne prøvde han hele 14 driblinger.

Kun tre ganger gikk han forbi, men selv om han ikke lykkes med alt, er arbeidet viktig for kollektivet. Han har blitt Uniteds X-faktor. Når han vandrer ut på kant, skapes rom sentralt. Når han truer bakrom, får medspillerne mer plass. Når han tar et løp, utløses nye bevegelser i andre soner. Han river og sliter i motstanderens lagstruktur. Angrepsspillet blir mindre statisk.

Siden Martial ble hentet har United scoret 12 mål på fem ligakamper. Det kan riktignok hende at samspillet hadde forbedret seg uansett, men neppe til en slik grad.

Tenåringen som var ment som et kjøp for fremtiden, har blitt en nøkkelspiller allerede nå.