Det er en ting jeg aldri helt har forstått meg på og det er disse fluene som alltid finner veien til vinduet. Der kan de svirre rundt i det som noen ganger kan virke som evigheter.
Og selv ikke når man åpner vinduet for dem, makter de å komme seg ut.
I stedet surrer de rundt, skaller inn i den fordømte ruta og forstyrrer roen i hjem rundt om i det ganske land.
Ofte har jeg sagt høyt til flua: Hva tenker du om situasjonen din nå?
For så å tenke hvor latterlig dum den flua må være som ikke finner veien ut.
Så forsøker jeg å geleide den til åpningen i vinduet, og om den nekter å følge ordre, ja, så ender den fort sine dager på forsiden av ei sammenrullet avis.
Telefonsamtalen
Kenneth Karlsen ringte meg. Rett før Eliteserien skulle ta en liten pause. Jeg skulle på ferie.
Jeg tok telefonen og min sportslige leder sa:
Hva tenker du om situasjonen din nå, Michael?
For nå har vinduet åpnet. Og spørsmålet mange stiller seg i disse dager er: Skal jeg surre rundt, stange hodet i veggen og holde ut? Eller skal jeg prøve noe annet?
Spillere skal inn og ut. Opp og ned i systemet.
Og ting skjer fort i fotball. Den ene dagen satt Tim Nilsen i garderoben og viste fram sin nye tatovering, dagen etter var han klar for Fredrikstad.
Amidou Diop, «Mido», forsvant etter ferien han også. Utlånsavtalen hans gikk ut, og dermed var han ferdig i klubben.
Og da vi i Mjøndalen i tillegg tok ferie med begge bena plantet under nedrykksstreken, var det kanskje ikke rart at trener Vegard Hansen ga klart uttrykk for et behov for å få inn forsterkninger.
Vi må ha bedre spillere, sa han.
Og når Kenneth ringer meg for andre gang på kort tid og spør hva jeg tenker om situasjonen min, blir jeg akkurat som flua.
En del av meg ser ut gjennom vinduet og forstår at jeg stanger i denne ruta fordi jeg vil ut, jeg vil et annet sted og jeg vil prøve noe nytt.
Men samtidig ønsker jeg ikke å gi opp. Jeg ønsker ikke å fly ut det vinduet og bare bli husket som han idioten som stanget hodet i ruta helt til han fant ut at det var best å komme seg vekk.
For alle andre er det jo opplagt hva flua bør gjøre. Det er best for alle parter at den flyr ut.
Men kanskje flua har et håp om å på et eller annet vis bidra i heimen. Bli en del av familien. Og om ikke annet bare vise seg fram fra en bedre side.
Da er det ikke bare å fly ut gjennom det åpne vinduet.
Både jeg og flua har stolthet.
Likevel startet jeg ferien med vissheten om at jeg kanskje ikke skulle være Mjøndalen-spiller i høst.
En falitterklæring?
I de fleste profesjonelle idretter i USA kan spillere på dagen bli sendt til en ny klubb i såkalte ”trades”, til et helt annet sted i landet, uten å ha så mye som et ord med i laget.
Ofte har jeg tenkt at det høres brutalt ut. Å bare måtte dra seg selv opp med røttene, med familie og alt, og slå seg ned et helt annet sted.
Men det var det jeg tenkte før jeg selv befant meg i en situasjon hvor jeg måtte velge hva jeg selv ville. Hvor jeg ville spille.
For én ting er å være en høyt gasjert fotballspiller som kan velge og vrake i storklubber, noe helt annet er det når man sliter benken på et av bunnlagene i Tippeligaen.
Å skulle forlate Mjøndalen etter et halvt år kjentes ut som å kaste inn håndkleet. En fallitterklæring mot meg selv som fotballspiller.
Dessuten finnes det ingen garantier i fotball. Å gå til en annen klubb, i divisjonen under, betyr ikke nødvendigvis at man kommer til å dominere der. Så stor er nemlig ikke forskjellen. Fem kamper i Eliteserien, derav kun én fra start, er ikke nok til å skryte på seg lassevis av erfaring fra den øverste divisjonen.
Jeg kunne ikke vite om jeg kom til å lykkes et annet sted.
Samtidig er listen over spillere som har gått fra å være fullstendig avskrevet av Vegard Hansen til å kort tid senere være nøkkelspillere i Mjøndalen lang.
Jeg kunne ikke vite om jeg kom til å snu det i Mjøndalen.
Og med 28 tilbakelagte år av livet er det ikke sikkert at man får muligheten til å spille på det øverste nivået igjen, om man først gir det opp.
Jeg kunne ikke vite om jeg noen gang kom til å spille i Eliteserien igjen.
Så der står man og aner ikke hva man vil. Og man kan bli gal av mindre.
Er jeg feig som drar eller er jeg dum som blir?
Å gi tvilerne rett
Alle disse tankene sveipet gjennom hodet mitt da jeg la på røret etter samtalen med Kenneth, og likevel var den verste tanken dette:
Om jeg forlot Mjøndalen nå, ville til og med han skalla svenske eksperten på TV få rett i at Mjøndalen hentet for dårlige spillere før denne sesongen.
Det ville i så fall være omtrent det eneste han har hatt rett i, i hele 2015:
At Michael Stilson ikke var god nok for Eliteserien.
Det er en blytung erkjennelse.
Midt oppe i alt dette kaoset i hodet, tenkte jeg at helst skulle noen bare bestemt dette for meg. Alt jeg ville var å slippe å forholde meg til valget.
Kanskje var det det hun hjemme så også, da hun sa disse ordene mens jeg var oppslukt i tankene mine:
”Jeg synes du skal dra til Ranheim. Vær der i høst, spill og ha det gøy.”
En benk er en benk
Jeg liker Kenneth Karlsen og Vegard Hansen godt. Det de har fått til i Mjøndalen er fantastisk.
Så da Kenneth åpnet vinduet på gløtt for meg og forsøkte å geleide meg ut, visste jeg at han ikke sto der med ei sammenrullet avis for å skvise meg om jeg ikke tok til fornuften selv. Han hadde nok latt meg surre rundt.
Men hun frøkena hjemme ville ikke at jeg skulle ende opp som alle de fluene som ofte blir værende i ei hytte en kald høstdag med håp om en varm vinter, men som ender opp med å ha sine siste stakkarslige krampetrekninger i vinduskarmen når gradestokken kryper under 0.
Derfor takket jeg ja da Ranheim ønsket å låne meg ut denne sesongen.
Eliteserien er fantastisk. Rammen rundt er nydelig. Og jeg er takknemlig for at Vegard, Kenneth og Mjøndalen ga meg muligheten til å oppleve det.
Og selv ikke en lagkamerats siste forsøk på å snakke meg til fornuft hjalp:
”Du har ikke spilt i Eliteserien før. Bare bli her, mann.”
Men Eliteserien er desidert morsomst når man er der ute på banen. En benk er en benk, uansett hvor.
Derfor var det bedre å fly ut før vinduet ble lukket for høsten.