– Hadde aldri tatt OL-gull uten steroider

– Det var ikke en skjult hemmelighet en gang, det var en helt åpen sak som alle snakket om og alle visste, sier Jenssen i et intervju med NRK.

Det er 40 år siden den utrolige september-lørdagen nå, og Leif Jenssen har forlengst sluttet med idrett. Jenssen tar oss godt imot utenfor huset sitt i den lille bygda Knisinge i Skåne der han flyttet etter at han gikk av med pensjon.

Her har han funnet roen, og nyter dagene med golf, modellfly, hagearbeid og ved å kjøre bilen han har drømt om å kjøpe siden han var en liten gutt hjemme i Fredrikstad, en Corvette.

Dessuten samler han og kona på asiatisk porselen. Lenger bort fra et beintøft vektløftermiljø virker det vanskelig å komme.

– 49 av 50 brukte steroider

Han mener selv at han ikke var dopet den gangen han tok gull i 1972. - Jeg føler ikke at jeg jukset, sier han.

– Ettersom anabole steroider ikke sto på dopinglista, vil ikke jeg si at vi var dopa. Dette var ikke regnet som dop, og det var ingen hemmelighet engang at vi brukte det. Og av de 50 beste i verden på den tid, gjorde 49 det samme. Vi så på det som helt uproblematisk, sier Leif Jenssen når NRK møter ham i hans pensjonisttilværelse i Sverige.

Allerede for 20 år siden fortalte han åpent i et NRK-intervju at han brukte anabole steroider, og han ser ingen grunn til å være mindre åpen i dag.

Hvordan vet du at 49 av 50 brukte det?

– Fordi det var helt åpent. Vi snakket om det, russerne solgte stoffet. Du kunne gå til den østtyske legen og spørre om hva han syntes. Det var ingen hemmeligheter den gangen, ettersom dette ikke var doping som var ulovlig.

Ettertiden har også vist at bruk av doping den gangen var utbredt.

– Jeg hadde nok hatt veldig dårlig samvittighet om jeg hadde brukt prestasjonsfremmende midler, og det bare var noen av de andre som gjorde det. Men alle brukte det, det var helt normalt og helt vanlig. Og hvorfor skulle jeg ha dårlig samvittighet for å bruke noe som var lovlig? spør Leif Jenssen.

Opium, heroin og morfin var forbudt

For dette var i dopingjaktens tidlige faser. Ananbole steroider sto ikke engang på forbudslista i 1972. Testmetodene var uansett ikke gode nok til å avsløre det.

Dopinglista på begynnelsen av 70-tallet var i det hele tatt nokså puslete sammenliknet med den som WADA krever at utøverne skal forholde seg til i dag.

På IOC-kongressen i Teheran i 1967 ble det nedsatt en komité som skulle begynne antidoping-arbeidet. Den hadde som mål å få en dopingliste klar før OL i München fem år seinere, og da skulle sentralnervestimulerende stoffer som alkohol, hasj, opium, heroin og morfin stå på forbudslista.

Stort lengre var ikke forbudslista da Leif Jenssen tok sitt OL-gull. Det er talende at dagen etter at Leif Jenssen tok sitt OL-gull, ble det offentliggjort at en østerriksk vektløfter var tatt for doping. Han hadde brukt amfetamin. Mengdene var så store at IOC fant ut at det var i meste laget, og disket ham.

Men i 1973 ble dopinglista kraftig utvidet, og kontrollene ble mye mer omfattende. Også anabole sterioder ble tatt inn på lista. Da sluttet også Jenssen med det.

Legen: – Ikke ta mer enn fem milligram

– Tidlig på 70-tallet kunne man bare gå til huslegen (det nærmeste man da kom dagens fastlege, red. anm.) og få det som den gang het dianabol, og som var anabole sterioder. "Vær litt forsiktig, ikke ta mer enn fem milligram av dette her", sa lege. Så da gjorde jeg det. Jeg turte jo ikke annet, sier østfoldingen.

– Men så vet vi jo da at seinere tok mange mye mer - både 50 og 100 milligram av de greiene der, legger han til.

Han fortalte at bruken av stoffet dianabol ble framstilt som vanlig medisinbruk, blant annet på barn som skulle vokse og bli litt lengre og til kreftbehandling

– Jeg har hørt at det også ble brukt på folk som ble sluppet ut fra fangeleirene, de som trengte å gå opp i vekt og bli sunne og friske igjen. Det var derfor dette stoffet ble laget, sier Jenssen.

Vanskelig å ta gull uten hjelp

– Tror du at du hadde tatt OL-gull uten hjelp?

– Ikke når alle de andre brukte det. Da blir det vanskelig. Men hvis vi alle sammen ikke skulle brukt slike midler, tror jeg at jeg hadde gjort det. For var det noen som var flinke til å bruke det, var det russere og østeuropeere, sier OL-vinneren fra 1972.

Han har rundet 60 år og er pensjonist, men fortsatt er det en kraftplugg av en mann som viser oss rundt i huset. Han er tettbygget, og barten er om mulig enda mer imponerende enn da han tok OL-gull. Det er ikke stort han trener om dagen.

Men når man vet at han løftet nærmere 200 kilo over hodet i ungdommen, så er det likevel nærliggende å tenke at kroppen fortsatt har enda mer kraft i seg enn det ser ut til.

– Når begynte du å bruke steroider?

– Rundt 1970, men jeg merket det veldig lite på kroppen. En kropp består av kjemikalier, den er den reine kjemiske fabrikken som produserer tusener av stoffer med forskjelige blandinger og forskjellige mengder. I deg og meg er det sikkert forskjellig av alt mulig rart.

Derfor fikk noen enorme effekter, og også personlighetsforstyrrelser. Andre merket ikke noe til det, annet enn at de mest sannsynlig ble litt bedre.

– Nesten all idrett drev med steroider

– Var anabole steroider utbredt i det norske miljøet?

– Ja, nesten all idrett i Norge drev med dette, sier Jenssen, og nevner friidretten. Han sier at det var snakket nokså åpent om dette også mellom utøvere fra forskjellige idrettsgrener.

– Brukte du selv andre midler som i dag er regnet som doping?

– Nei. Det var ikke nødvendig. Du satt midt i fettfatet, du kunne ikke stappe i deg noe som de kom neste mandag og kontrollerte.

– Hvordan merket du forskjellen?

– Den var stor. Bare du skulle på apoteket og få deg en hodepinetablett, måtte du nesten ringe og sjekke om du kunne ta sjansen på det. Ellers kunne du få i deg noe som du ikke skulle, minnes Jenssen.

– Lut lei russisk nasjonalsang

– Etter 1973 drev folk med farligere ting, for eksempel veksthormoner. Det var mye farligere å rote med enn det vi drev med, sier han.

Leif Jenssen prekær. Vektløfteren fra Fredrikstad har alltid vært opptatt av å beholde sin særegne Østfold-dialekt. Det har han klart prikkfritt.

– Hva gjorde du etter januar 1973?

– Da var det bare å trene mer, og å håpe på at flest mulig av de andre ble tatt. Men det har ikke skjedd før nå i det aller siste, sier Jenssen.

21 av 27 medaljevinnere i vektløfting i 1972 var fra Øst-Europa.

– Jeg var så lei den russiske nasjonalsangen at jeg holdt på å spy. Samme hva det var - EM eller VM eller OL - så dro de fram de russiske flagga og tuta og kjørte, sa Jenssen.

- Vitenskap på høyt plan

– Hvordan merket du at sporten utviklet seg etter at du slutta å bruke stoffene og dopinglista var utvidet?

– De som fortsatte å dope seg, reiste på treningsleirer i militære omgivelser der de eksprimenterte med stoffene og hvordan de kunne lure dopingjegrene. Det var vitenskap på høyt plan, og noen fiik enorme resultater på kort tid, sier Leif Jenssen.

Han deltok internasjonalt også i1973 og 1974, og tok noen medaljer. Men så ble han skadet.

– Jeg prøvde med comeback i 1976, men det gikk ikke så bra. Derfor er det vanskelig å si hva jeg kunne fått til, sier Jenssen.

– Gravd ned hele landslag

Han fortsatte i vektløftermiljøet etter at han slutte som aktiv. Midt på 80-tallet var han også en periode landslagstrener.

– Når vi var ute på reise, prøvde jeg noen ganger å spørre etter russere som jeg konkurrerte mot og kjente som aktiv. Da fikk jeg vite at de hadde gravd ned hele landslag fra 60-tallet. Hjerteproblemer hadde tatt de fleste av dem. Noe av det de hadde stabla i seg, daua de av. Og det bare vektløfterne, minnes Leif Jenssen.

Som nå lever sin tilbaketrukne pensjonisttiværelse i Skåne, blant porselen, hageblomster og sin Corvette.