Hvorvidt det er en fordel eller en ulempe er ikke godt å si, men én konsekvens av å slite benken for Mjøndalen, er at når Per-Mathias Høgmo og resten av landslaget forsøker å dyrke fram et slagkraftig lag til kamp, kan jeg prøve å dyrke fram grønnsaker og urter på balkongen min.
Ja, for med landskamper kommer spillefri i eliteserien, og denne gang ble vi påspandert ei uke med fri fra fellestrening.
Den benyttet jeg blant annet til å prøve å holde liv i tomatplantene jeg har satt ut for sommeren.
Og der det ble stang ut for gutta til Høgmo, ble det ei god uke for gjengen min. Varmere vær, sollys og ikke minst uforbeholden kjærlighet fra undertegnede gjorde underverker.
Det spirer og gror som bare det på balkongen.
Tomat-trøst
Og i disse dager, med så mye misnøye og klaging over nivået på norsk fotball, finner jeg trøst i tomatene. Aller mest fordi denne uka har vist meg hva lys, varme og kjærlighet kan gjøre.
Også med fotballspillere.
La meg fortelle en liten historie om en helt spesiell fyr i Mjøndalen.
Stian Semb Aasmundsen var et lite tomatfrø fra Tønsberg. Barneårene ble tilbragt i Eik/Tønsberg, før ferden gikk videre til hardtsatsende FK Tønsberg i 2. divisjon. Der var han i fem år uten at klubben klarte å ta steget opp til 1.divisjon.
Da var Aasmundsen mettet på fotball, flyttet til Trondheim og rørte knapt nok en ball før påfølgende høst. Da sleit moderklubben Eik i bunnen av 3. divisjon.
Aasmundsen var den hjemvendte sønn som skulle berge klubben fra nedrykket.
Det gikk ikke.
Eik rykket ned til 4.divisjon og Aasmundsen var slett ikke sikker på hvor ferden i fotballens verden nå skulle ta ham. Kanskje var han ved veis ende.
Men treneren i Eik hadde sett noe i Aasmundsen, fikset et prøvespill i 1. divisjonsklubben Mjøndalen og tidlig i januar 2013 hadde Vegard Hansen sett nok.
Resten er historie. Aasmundsen ble en nøkkelspiller for et Mjøndalen som skulle ta steget opp i det gjeveste selskapet.
Så tilfeldig
Og så tilfeldig var det, altså. Skoene til Aasmundsen var på vei opp på hylla, men i stedet har de denne våren løpt ut på Ullevål, ranet Rosenborg og entret eliteserien på en overbevisende måte.
Men Aasmundsen kunne like gjerne sittet på en pub og sett eliteserien i år. For han er ikke den mest flashy eller spektakulære spilleren. Ikke er han en toppscorer. Ikke den som automatisk blir hentet oppover i systemet.
Du ser ikke kvaliteten på fotballspilleren Aasmundsen ved å sjekke kampfakta.
Men han er av de mest naturlige fotballspillere, og han må oppleves i levende live.
Og du må vite hva du ser etter.
For Aasmundsen verken snakker eller spiller med store bokstaver. Kunsten hans er ikke overstegsfinter eller hælflikker. Det er evnen til å få fotball til å se enkelt ut som er hans gave.
Det er ikke alltid like lett å oppdage.
Og derfor var Aasmundsen i ferd med å visne hen i de lavere divisjoner.
Hansens drivhus
Men så kom han til Mjøndalen. Til Vegard Hansens drivhus på Isachsen Stadion.
Og Vegard satte Stian på laget, kamp etter kamp. Han var inne i varmen.
Frøet var i ferd med å spire så smått.
Samtidig hadde han endelig tatt steget opp fra toppfotballens mørke kjeller, 2. divisjon, til 1. divisjon.
Selv om også norsk fotballs nivå to er en mørk bakgate i den store sammenhengen, kunne Aasmundsen nå kjenne at han nærmet seg lyset. Og da vet en god gartner at spiren strekker seg for å finne kilden.
Det tok et par år før han fant den, i form av eliteserien, der flomlys, blitzlys og alt annet skinner litt sterkere.
Det er ikke alle fotballspillere som tåler dette, det kan bli for mye, for tøft, men en som har fotball i hver eneste celle i kroppen, løfter seg med dette lyset.
Slik som Aasmundsen. Han spiller bare fotball. Akkurat slik han gjorde i 3. divisjon, 2. divisjon og 1. divisjon. I eliteserien kan han gjøre alt det han har gjort på veien dit, men bare litt bedre og litt fortere mot enda bedre lag.
Men samme hvor mye lys og varme man får, er man ingenting uten kjærlighet. Enten du er et lite tomatfrø eller en fotballspiller på vei opp og fram.
Og på Isachsen stadion har kjærligheten blomstret denne våren. I en nyforelsket venstreback, lagets kaptein, Joackim Solberg Olsen.
Blikk stappet med kjærlighet
Alle i Mjøndalen verdsetter Aasmundsen. Vi setter pris på kvalitetene hans, fordi hver eneste dag ser vi hvor god han er. Hvor mye fotball det bor i ham. Og vi skryter når det er tid for det. Og vi håper vi kommer på lag med ham hver eneste økt.
Alle liker Aasmundsen.
Men Jokke?
Han elsker Aasmundsen. Med hver pasning han vinkler inn på sentral midtbane, følger et forelsket blikk. Et blikk så stappet med kjærlighet og beundring, at det er umulig å ikke se det.
Så gjør Aasmundsen det Aasmundsen gjør. En god touch, et godt valg og en perfekt pasning.
Og Jokke står der med åpen munn. Før han sier:
«Fy faen så god du er. Du er verdens beste fotballspiller, du»
Aasmundsen gjør ingenting utav det. Fortsetter uanfektet videre, mens Jokke sitrer av spenning og forelskelse.
«Klasse, Stian.»
Det er vanskelig å ikke bli glad av å se mennesker som er forelsket. Og da er det til og med litt lettere å spille vraket høyrekant på det laget som ikke er førsteelleveren.
Kjærlighet er smittsomt.
Ikke det samme
Jeg skjønner godt at det er utfordrende å se Barcelona slå Juventus i mesterligafinalen en lørdag, for så å skulle se Mjøndalen-Sarpsborg med de samme øynene et knapt døgn senere. Eller Norge spille 0-0 mot Aserbajdsjan en uke etter.
Det blir ikke det samme. Det er ikke det samme.
Men kjærlighet gjør blind, sies det. Og kanskje ligger det noe i det.
For Jokke har så mye kjærlighet for Stian Semb Aasmundsen, at i hans øyne, der og da ute på banen, er vår midtbanegeneral verdens beste fotballspiller.
Og når nok folk tror på deg og bryr seg, da kan det løfte folk til uante høyder.
Fra nedrykk til 4. divisjon til eliteserien.
Hvem som helst kan påpeke alt som er galt med norsk fotball. Du trenger ikke være ekspert for å se det. Og du skal ha en meget sterk kjærlighet for å finne alt det som er fantastisk med eliteserien.
20 ganger 16
Så finn deg en spiller, et lag eller bare en historie, sånn som Aasmundsens. Bli forelska og la kjærligheten ta over.
Kanskje blir du da blind for elendige ferdigheter, dårlig forsvarsspill og lavt tempo, og heller åpner øynene for alt som er fint med fotballen her hjemme.
Som for eksempel hvordan en spiller du aldri har hørt om kan ta steget opp til det gjeveste selskapet og gjøre seg gjeldende.
I hver garderobe i eliteserien finnes det minst tjue unike historier. Gang dét opp med seksten.
Jeg er sikker på at du finner noe du kan elske. Og med kjærlighet kan det meste blomstre, også norsk fotball.