Denne sommeren vil det være syv år siden Sjeik Mansour kjøpte Manchester City.

Mansour hadde ikke tid til å styre klubben selv – han er visestatsminister og medlem av kongefamilien i De forente arabiske emirater – så han skapte privatselskapet Abu Dhabi United Group og ansatte forretningsmannen Khaldoon Al Mubarak som Citys styreformann.

• Les også: Alle kommentarene fra Thore Haugstad

Alle visste at det skulle investeres. Dette medførte store forhåpninger: Kontinuerlig dominans i England, minneverdige titler i Europa, en voksende supporterskare.

Litt skal man tross alt ha igjen for pengene.

Siden oppkjøpet har Mansour svidd av mer enn 1,2 milliarder pund, som i dag tilsvarer omtrent 14 milliarder kroner.

City har ifølge Soccerex brukt en høyere nettosum på spillere de siste seks somrene enn noen annen klubb i Europa. Mer enn Paris Saint-Germain, mer enn Real Madrid. I november opplyste en sak på Mail Online at Mansour hadde brukt mer enn ti millioner kroner i spillerkjøp per ligapoeng siden 2008.

Hva har så blitt vunnet? To ligatitler, en FA-cup og en ligacup.

Det kunne vært mer. Det burde vært mer. Og mens en sesong uten troféer går mot slutten, bør en kunne spørre: Kan dette prosjektet kalles en suksess?

Slutt på gullalderen

Det føles riktig å vurdere dette nå, for City ser ut til å ha nådd slutten av en periode. Tittelkampen er sannsynligvis tapt og Manuel Pellegrini er under press. Stallen er den eldste i Premier League – snittalderen i september var 28 år – og startoppstillingen er full av spillere som er over eller nærmer seg 30.

City trenger nye fjes. Det er på tide å trykke på reset-knappen.

Behovet for fornyelse kompliseres av UEFAs krav om at klubber må generere mesteparten av sine inntekter uten hjelp fra eksterne eiere. Dette gjør Mansours pengesekk nærmest nytteløs. Og få tilbyr store summer for aldrende spillere med høye lønninger. Dermed må det meste av overgangsbudsjettet skaffes gjennom sponsorer, kommersielle salg og TV-inntekter.

På én måte er Citys gullalder forbi. Det fantes en gyllen periode for fire-fem år siden hvor styrtrike eiere fortsatt gjorde som de ville. City kunne hente stjerner i dyre dommer – og gjorde det. Men flesteparten lå allerede i midten eller siste halvdel av 20-årene, og nå går flere mot slutten som toppspillere. I UEFAs nye finansielle verden vil et lignende innkjøp neppe repeteres.

Så mange storspillere har vandret inn portene de siste syv årene. Hvorfor har ikke City vunnet mer?

Fra lavere hyller

Ett argument er at storlag tar tid å bygge. Sesongen før Mansours ankomst havnet City på 9. plass under Sven-Göran Eriksson, og det skulle ta fire år før de kjempet om ligatittelen. Den første sesongen under Mark Hughes endte med 10. plass, før Roberto Mancini ledet laget til 5. plass, 3. plass, og så 1. plass, i 2012, da Sergio Agüero avgjorde på overtid.

På dette tidspunktet hadde Mansour allerede brukt mer enn ti milliarder kroner. Den eneste andre tittelen var en FA-cup-triumf fra sesongen før.

Om ikke annet hadde City løftet ett stort trofé. Seriemesterskapet hadde ikke vært mulig uten gode spillere. De hadde kjøpt Pablo Zabaleta, Vincent Kompany (2008), Carlos Tévez, Emmanuel Adebayor (2009), Yaya Touré, David Silva (2010), Samir Nasri, Agüero (2011).

Men rekrutteringsstrategien var også grunnen til at City ikke vant mer. Flere spillere ble hentet fra lavere hyller og reflekterte ikke klubbens høye ambisjoner. Vurdér for eksempel Craig Bellamy, Wayne Bridge, Shaun Wright-Phillips, Shay Given, Tal Ben Haim, Jó, Kolo Touré, Roque Santa Cruz og Adam Johnson.

Alle er brukbare aktører. Men få er navn du forbinder med en klubb som skal bli best i verden.

En ny bølgedal

Det kan hevdes at flere av disse spillerne ble kjøpt da laget ikke hadde status nok til å tiltrekke seg de største navnene. Dette er sant. Men selv da City skulle forsvare ligatittelen i 2012 og var etablert som en mesterligaklubb, var rekruttene middelmådige.

Den sommeren kjøpte de Javi García, Matija Nastasić, Maicon, Jack Rodwell og Scott Sinclair. Laget havnet 11 poeng bak United og Mancini ble sparket.

Samme år hadde City ansatt to tidligere direktører i Barcelona, Txiki Begiristain og Ferran Soriano, og i 2013 kom Pellegrini. Nå var budskapet attraktiv fotball. Dette ble reflektert i spillerkjøpene – Fernandinho, Stevan Jovetić, Jesús Navas, Álvaro Negredo – og det fungerte i England. City vant Premier League og scoret 102 mål underveis.

Så feilet styret igjen. Sommeren 2014 forberedte de tittelforsvaret ved å hente dyre spillere som ikke forsterket førsteelleveren. Duoen Eliaquim Mangala og Fernando kostet rundt 600 millioner kroner til sammen.

Begge ga stallen dybde. Ingen hevet lagets toppnivå. Nå er laget nede i en ny bølgedal.

Pengespillet

Situasjonen i hjemlig serie er ikke bare skuffende nå. Den er også bekymringsfull på lengre sikt.

Finansielt sett ser rivalene ut til å stå bedre rustet. Chelsea takler UEFAs finansielle regler bedre enn noen andre, både gjennom lure spillersalg og kløktige sponsoravtaler. Ingen har større kommersielle inntekter enn United, mens Arsenal har bygget et ungt og slagkraftig mannskap.

City er fortsatt klubben som kan finne på å bruke 300 millioner kroner i januar på en 26-årig spiss som går inn som lagets tredjevalg.

Til tross for dette er det resultatene i Europa som deprimerer mest. På fire år har City ennå ikke nådd så mye som en kvartfinale. De to første forsøkene endte med utslag i gruppespillet; de to siste førte til tap mot Barcelona i åttedelsfinalen. Oppgjørene mot Barça har understreket hvor City ligger i forhold til sine ambisjoner.

Spesielt i den siste kampen ble de rundspilt. Laget er milevis bak Europas elite.

Dyrekjøpte troféer

Om man ønsker en forklaring på dette, kan man begynne med å spørre om Barça, Real Madrid eller Bayern München hadde brukt penger på Johnson eller Sinclair. De beste kjøper som regel kun det beste.

Det ligger litt ironi i at tankevekkerne har blitt delt ut av nettopp Barça, klubben som etter alt å dømme har vært inspirasjonen bak ansettelsene av Soriano og Begiristain, spillerkjøpene fra La Liga, lovnadene om lekkert pasningsspill og ønsket om å ansette Pep Guardiola. City har prøvd å implementere flere av de samme prinsippene i sitt forsøk på å bli en kontinental stormakt.

Klubbens fans vil utvilsomt være takknemlige overfor Mansour; en første ligatittel siden 1968 har ingen pris.

Men da Lionel Messi spilte ball i hatt med forfjamsede blåtrøyer på Camp Nou forrige måned, var det vanskelig å ikke tenke på hva som gikk gjennom hodene til Citys eiere. Syv år. Mer enn 14 milliarder kroner. Fortsatt henger de så langt etter de beste.

To seriemesterskap og to engelske cuper er brukbar trøst, men likevel. En vil tippe Mansour hadde forventet mer.