Bilen til Massimiliano Allegri ble sparket, spyttet på og dekket med egg. Taktikeren fra Livorno ankom Juventus som erstatteren til Antonio Conte, som hadde sjokkert ved å tre til side på første dag av sesongoppkjøringen. Ansettelsen var særdeles overraskende.

Den var også upopulær blant fansen.

I januar 2014 hadde Allegri blitt sparket av AC Milan etter en skuffende start på sesongen. Han hadde lenge blitt uthengt for å mene at Andrea Pirlo ikke lenger kunne gjøre en god jobb som dyptliggende playmaker, en påstand som til de grader ble motbevist da midtbaneeleganten forlot Milano og vant ligaen med Juventus i nettopp den rollen.

Allegri – rolig, ærverdig, diplomatisk – ble ansett som for svak til å kunne trene Juventus. Han hadde ikke personligheten, energien og karismaen til Conte, en tidligere midtbanespiller for klubben, som nettopp hadde ført laget til tre strake seriemesterskap.

Men styret i Juventus så noe. Kanskje var det måten han styrte Milan til serietittelen i sin første sesong. Eller hvordan han ledet laget til tredjeplass til tross for salgene av Zlatan Ibrahimović og Thiago Silva. Eller suksessen med Cagliari før det.

Allegris ferdigheter kom frem i 2-1-seieren mot Real Madrid. Juventus spilte som om de igjen hører hjemme i den europeiske eliten. Alt kan ennå skje i returoppgjøret, men denne prestasjonen var oppløftende for italiensk fotball.

Og den kunne kun vært regissert av en meget dyktig taktiker.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Mot gamle høyder

Selv om Juventus anses som det svakeste mannskapet i semifinalene, kom denne kampen aldri til å bli enkel for Real Madrid. Dette var et høydepunkt for italienerne. Lørdag vant klubben sitt fjerde strake seriemesterskap, mens en plass i cupfinalen mot Lazio er allerede sikret.

Men utenfor landegrensene har klubben lenge slitt. Dette var deres første semifinale siden 2002/03-sesongen, da de tapte finalen mot AC Milan på straffespark.

Og Milans trener den gangen? Carlo Ancelotti.

Mesteparten av æren for sesongen har tilhørt Allegri. Under ham har Juventus blitt taktisk smartere. I tillegg til Contes gamle 3-5-2-system behersker de også 4-3-1-2-formasjonen Allegri ofte brukte på San Siro, og som ble brukt til denne kampen. Det betyr en smal og disiplinert midtbane med høy energi, bak to bevegelige spisser.

Mot lag som bruker 4-4-2 betyr det også overtall sentralt på midtbanen. Det skulle fort bli tellende mot Ancelottis menn.

Imponerende italienere

For åpningen i Torino tilhørte Juventus. De gikk ut i hundre og presset gjestene intensivt. Sidebackene sto høyt i banen, Andrea Pirlo styrte spillet fra dypet, to energiske indreløpere styrtet fremover, mens midtbanemotoren Arturo Vidal lusket i mellomrommet. Glem stereotypisk italiensk kontringsfotball. Dette var underholdning av beste sort.

Det beste angrepet kom etter ni minutter, da pent pasningsspill åpnet opp forsvaret og sendte Carlos Tévez gjennom på mål. Argentinerens skudd ble reddet av Iker Casillas, returen pirket inn av tidligere Real Madrid-spiss Álvaro Morata.

Men gjestene hadde Cristiano Ronaldo, som scoret tre mål mot Sevilla forrige helg. Juventus visste at portugiseren var livsfarlig i boksen, men det hjalp ikke. Han headet inn 1-1.

Det at Juventus i det hele tatt kjempet likt med Real Madrid er i seg selv imponerende. Ingen italienske lag har nådd mesterligafinalen siden José Mourinhos Internazionale i 2010. Her var Juventus fullt på høyde med de europeiske mesterne. Vinnermålet kom ved en liten tilfeldighet, da Marcelos blokkerte skudd startet en kontring hvor Tévez ble felt av Dani Carvajal. Straffesparket ga Allegri overtaket nok en gang.

Utover i omgangen byttet Allegri midtbanespilleren Stefano Sturaro for midtstopperen Andrea Barzagli, og skiftet til 3-5-2. Sjanser kom begge veier, men slagplanen holdt til slutt; faktisk kunne seieren vært større. Da sluttsignalet gikk, tilhørte kvelden Juventus.

Og ikke minst Allegri.