– Bernard Brons, ja? Han kjenner jeg til.

Det er den siste sjekketelefonen. Følelsen av at det ikke kan stemme slipper ikke tak.

Sogndals sportssjef Håvard Flo står på en flyplass og har egentlig ikke tid til å snakke, men det er ikke derfor han høres nølende ut når han tenker på midtstopperen den tidligere eliteserieklubben en gang kalte inn til prøvespill.

– Men han har ingen spisskompetanse, altså, sier han.

Der kom det. Saken er død. Ryktene falske. Vi må starte på nytt.

Så høres en latter i andre enden av røret.

– Du, eg berre kødda.

– Ok?

– Ja, jeg klarte ikke å dy meg. Det er nesten for dumt å spørre om han har spisskompetanse. Hvis det er noen som er rå på én ting, som har spisskompetanse, så er det Bernard Brons, sier Håvard Flo.

Når vi omsider legger på har den tidligere England-proffen hatt såpass mye på hjertet at han må spurte for å rekke flyet.

Den ukjente luftbaronen

Det hele begynte da vi skulle gjøre research til vår nye artikkelserie «Best På», som handler om fotballspillere med forskjellige spisskompetanser.

Vi intervjuet Øyvind Storflor om målgivende pasninger, Bodø/Glimts Vieux Sané om taklinger. Christian Grytkjær forklarte hvorfor han er så god på straffespark.

Det skjedde noe uventet da vi skulle finne noen å intervjue om hodespill.

Hver gang var det det samme. «De beste hodespillerne i eliteserien er Frode Johnsen eller Peter Kovacs», sa fotballkjennerne vi spurte, som vi forventet.

Problemet var denne tilleggsinformasjonen de kom med.

«Men det er en som spiller i 2.-divisjon som er helt utrolig god på hodet». «Egentlig er det kanskje han som er Norges beste hodespiller»

Det var lett å avfeie det den første gangen noen sa dette. Men da det skjedde både tre og fire ganger måtte det tas på alvor.

Kunne det stemme?

Vi fant navnet, googlet, fikk opp flere bilder av en spiller som vinner hodedueller. Vi ringte rundt. De som kjente til ham var enige; han er uvanlig god på hodet.

Vi bestemte oss. Denne serien handler om spisskompetanser, og de kan vel like gjerne finnes lenger nede i divisjonene som i eliteserien? Denne gangen skulle vi skrive om en ukjent fotballspiller.

Og vi skulle snart lære at i fotball er det ikke alltid nok å ha en spisskompetanse som er så god at det går gjetord om den.

– En attraksjon

– Jeg er ikke den som vil virke cocky. Men jeg vet jo at jeg er litt ekstra god på hodet.

Bernard Brons smiler beskjedent der han sitter ved et kafébord i Markens gate i Kristiansand.

Han er nygift, nyinnflyttet i byen og har spilt et par måneder for 2.divisjonsklubben Fløy.

Bortsett fra at han er relativt høyreist med sine 185 centimeter er det lite som minner om en fryktløs kriger i lufta. Men helt fremmed for beskrivelsen er han ikke.

– Jeg har jo fått høre det en del, medgir han.

Det begynte da han var juniorspiller, etter at han hadde karret til seg midtstopperplassen på a-laget til Årdal - bygda han vokste opp i.

Det var trenerne på motstanderlagene som stadig skiftet taktikk tidlig i kamper, beordret at langballene måtte slås så langt unna Brons som mulig. De frustrerte spissene som prøvde å holde seg unna ham.

– Det har alltid vært sånn, hvis jeg skal være ærlig. Folk har kommet bort til meg etter kamper, både motspillere og trenere. De har sagt ting som at de sjelden har sett noen vinne så mange hodedueller, forteller han.

TV2s fotballkommentator Per-Jarle Heggelund har sett tusenvis av fotballkamper, men hevder han sjelden har blitt så overveldet som han ble en sen ettermiddag for omtrent ett år siden.

– Den første gangen jeg så Bernard satt jeg med haken på knærne. Til slutt kunne jeg ikke annet enn å le. Det var for sprøtt.

Det hadde lenge gått gjetord i Heggelunds kompisgjeng om at det var kommet en helt spesiell spiller til Oslo.

– De sa han var Norges råeste på hodespill. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, men jeg ble med for å se en kamp, sier han.

Den logiske bristen var selvsagt at Brons på dette tidspunktet spilte i 3.-divisjon.

– Men jeg så det med en gang. Han er helt rå. Han er så god i lufta at man må se det for å tro det. Jeg har aldri sett noen være så overlegen i hodedueller, sier Heggelund, og understreker:

– Altså, det er faktisk slik at jeg vil betale penger bare for å se Bernard Brons spille. Han er en attraksjon. Han vinner alt av hodedueller og er rett og slett rå å se på.

Kompromissløs

Hva skyldes det at Brons er en såpass god hodespiller?

Han er ikke helt sikker selv. Spenst, høyde og timing pleier å være avgjørende faktorer.

– Men ikke har jeg særlig god spenst, og ikke er jeg veldig høy for å være midtstopper, når alt kommer til alt, sier han.

Timing vet han derimot alt om.

– Det er timing som er nøkkelen. Når en ball blir slått langt, tar det mindre enn ett sekund før jeg ser akkurat hvor på banen og hvordan jeg skal treffe ballen når jeg hopper og er på mitt høyeste. Jeg vet ikke helt hvordan jeg har lært meg det. Jeg bare vet det, forklarer Brons.

Men det er noe annet også, noe som har vært der helt siden han var liten.

I skolegården i Årdal var det laget en fotballbane rett på asfalten. De andre syntes han var sprø; han sklitaklet, kastet seg etter ballen så grusen sprutet og klærne revnet. I skoletimene satt han ofte blødende knær og armer.

Det er denne kompromissløsheten som er varemerket hans, den dag i dag - men kun på fotballbanen.

Det er den han først og fremst vinner hodedueller med, mener han.

– Jeg har en spesiell følelse når jeg går inn i hodedueller. Jeg tenker bare at den skal jeg vinne. Det er sånn uansett hvem jeg møter, om så det er noen på to meter. Det er egentlig bare gøy om de er mye høyere, da vil jeg i alle fall vinne.

Han demonstrerer denne evnen når vi litt senere på dagen blir med ham på trening med Fløy. Brons er med i tre hodedueller i løpet av den korte spillsekvensen denne dagen - og vinner alle sammen.

– Burde spilt på høyere nivå

TV2-kommentator Heggelund har sett Brons flere ganger etter den første kampen, og han er sikker i sin sak.

– Han kunne spilt på høyere nivå. Jeg mener han er god nok til eliteseriespill, sier han.

Det er jo et åpenbart spørsmål. Hvis Brons er så god på hodespill, hvorfor har han da aldri spilt i eliteserien?

Historien om Bernard Brons handler ikke bare om en spiller med en påfallende spisskompetanse. Det handler også om en fotballspiller som akkurat ikke skal komme seg gjennom nåløyet.

– Jeg liker å tenke at det er tilfeldigheter som har gjort at jeg ikke har slått gjennom. Det er vel sånt som er lett å si til seg selv. Men jeg føler jeg har hatt litt uflaks, sier Brons.

Der han kommer fra er Sogndal håpet for alle unge fotballspillere.

Allerede da han var juniorspiller sendte Sogndal en speider for å se ham spille kamp. Akkurat den dagen tapte laget hans 6-0.

Senere fikk han komme på prøvespill, men omtrent samtidig ble det klart at Sogndal hadde klart å sikre seg en eldre og mye mer rutinert midtstopper.

I stedet blir Brons en slags klubbnomade: han spiller i svensk 3.divisjon, drar hjem til Årdal, er på et nytt resultatløst prøvespill hos Sogndal, havner etterhvert i Fana i 2.divisjon.

Men så skjer det noe.

En dag ringer telefonen. Han tror først det er tull, han har en kamerat som pleier å tulle med slikt, men det viser seg å være et reelt tilbud om å spille i eliteserien på Island.

Han flytter til Selfoss, blir lagkamerat med spillere som fjorårets toppscorer i eliteserien, Vidar Örn Kjartansson, og Vikings Jón Dadi Bödvarsson.

Brons blir i to år og håper i det lengste at det han gjør der vil bli lagt merke til hjemme i Norge. Det blir det ikke.

– Vet om eliteseriespillere som er dårligere

– Når det gjelder Bernard, så har han vel ikke vært helt heldig i de avgjørende prøvespillene han har vært på. Å slå gjennom handler mye om å ha flaks. Det har alt å si at du har en god dag når du er på prøvespill.

Ordene tilhører Sogndal-spiss Ulrik Flo, en spiller som har fulgt Brons gjennom store deler av karrieren.

De er omtrent like gamle, er fra samme område, har spilt både med og mot hverandre og prøvde å slå gjennom samtidig da de var yngre.

Flo lykkes, og har spilt for Sogndal i flere år.

– For å si det sånn, jeg vet om spillere i eliteserien som er dårligere enn Bernard, sier Flo.

– Jeg tror fint han kunne klart seg på høyere nivå. Hadde han fått en kontrakt som ga ham sjansen til å satse fullt, tror jeg ikke det hadde vært et problem.

Det er kanskje forståelig at Brons av og til tenker på alle kommentarene han har fått om hodespillet sitt med et lite snev av vemod - selv om disse selvsagt først og fremst gjør ham glad.

– Det er på en måte irriterende også. Jeg har fått høre det fra så mange trenere. Det er kjempemorsomt, men når så mange sier jeg er god, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke har fått sjansen på høyere nivå. Men det har også vært en pådriver for å fortsette å prøve, sier han.

Er grunnen at han kun er god på hodespill?

– Resten var ikke bra nok før. Jeg var redd for å gjøre feil og valgte det trygge, men etter tiden i Fana og på Island synes jeg at jeg har blitt mye bedre langs bakken, sier Brons.

Heggelund er enig i det.

– Han er ikke en freak som bare kan en ting. Han er sterk i kroppen, har en fin fot og bra grunnteknikk, sier fotballkommentatoren.

Et siste forsøk

Håvard Flo var selv med på å ta avgjørelsene de gangene Brons ble veid og funnet for lett i Sogndal.

– Det var en helhetsvurdering der og da. På det tidspunktet fant vi ikke plass til ham. Men det er ingen tvil om at han er en solid fotballspiller. Han er en slu jævel når han spiller, en skikkelig råtass, sier Flo og humrer.

– Du tenker på hodespillet hans?

– Ja, han er ikke akkurat redd for å få seg en smell.

Brons fyller 28 år i år og vet at han ikke har mye tid. Han trives godt i sin nye klubb Fløy. Men han håper fortsatt.

– Jeg gir meg selv ett, kanskje to år til. Jeg skulle så gjerne hatt bare en kamp. Bare en kamp på toppnivå. Det hadde vært nok, sier han.