I desember 1929 møttes fire av de seks brødrene Hagen fra Rendalen ved et lokalt vann, Løvfjorden. Det fantes ikke nok snø i terrenget til å fly på ski, men på isen lå fem-seks cm.
Brødrene skled utpå isen, staket og tok noen skøytetak. Fra påsketurer visste de at det lønte seg å sparke til siden og stake samtidig.
Forholdene på Løvfjorden passet perfekt for skøytetak. Brødrene Hagen bestemte seg for å gå et skøyterenn og merket opp en tre kilometers runde.
Om kvelden la Thoralv, Eldar, Arvid og Hallstein Hagen på Record smurning for å få best mulig glid. Feste trengte de ikke, brødrene til skiløperen Oddbjørn Hagen - olympisk mester i kombinert i 1936.
Norges første skøyterenn?
Arvid vant familiemesterskapet, Norges kanskje første rene skøyterenn, selv om det var uoffisielt og lille Eldar bare var elleve år gammel.
Brødrene syntes det var moro og fortalte det til sambygdingene. Flere barn, noen ungdommer og voksne, fikk lyst til å delta i et lignende løp neste dag. Hele grenda skulle måle krefter med skøytetak som stil.
Men påfølgende natt snødde det 30 cm og gjorde forholdene umulig for den spesielle teknikken. Brødrene Hagen brøytet heller løype i terrenget og gikk på vanlig vis.
Skøytefenomenet Grøttumsbraaten
Det ble skøytet i Norge i 1930-åra, hvis forholdene innbød til det. Johan Grøttumsbraaten (1899-1983) var selve sprinteren i norsk og internasjonal langrenn i åra fram mot 1932.
Han skøytet mye på slutten av renn og var en av de beste i stilarten.
Han holdt kurs i skøyting på Glomma ved Rena i begynnelsen av 1930-åra - han føyk nedover isen i en kollossal fart. Ungdommene skjønte ikke at det gikk an å få slik fart.
Skøyting i Birken i 1938
Øisten Hayden fra Bærum ble trent av Grøttumsbraaten. I Birkebeinerrennet i 1938 stilte han i yngste klasse for upremierte løpere og tok teten opp mot Dølfjellet.
Hayden sparket fra og gikk styggfort til neste topp, Raudfjellet. Der var det skare og Hayden, og flere til, skar ut av løypa og begynte å skøyte nedover de lange flatene mot Nysetra.
Skøyting der og skarpt føre var litt av grunnen til at Olaf Hoffsbakken fra Snertingdal vant på 3.56.34 - første birkebeiner under fire timer.
Hayden langet ut mot Åstdalen i skøytetak.
På Sjusjøen sto treneren hans, Johan Grøttumsbraaten, på matstasjonen. Haiden ledet fortsatt klassa, men hadde drukket mye underveis, og sa:
"Jeg må så jevli pisse!" til Grøttumen.
"Piss i buksa!", sa Grøttumen.
Hayden vant yngste klasse på 4.22.54 og var en skøyteerfaring rikere.
Finske og svenske skøyteeksperter
I Sverige og særlig Finland, der man ofte gikk flatlangrenn - altså renn i flate traseer, der var skøyting enda mer praktisk.
Matti Koskenkorva, en bjønnsterk finne, satte "verdensrekord" på tremil i Uleåborg i 1913 med 1.34.37, etter å ha passert to mil på 1.02.48.
Det var skareføre og finnene snakket om en uslålig rekord. Han skøytet deler av strekningen, med 1,80 meter lange staver og nesten tre meter lange ski.
Arthur Häggblad var den store svenske skøytespesialisten før annen verdenskrig. I ei tremil på Umeåelven 28. april 1940 skøytet han inn på 1.20.07 - en utrolig prestasjon med datidas utstyr.
Det var mulig å slå Koskenkorvas rekord hvis en gikk på skareføre om våren. Häggblads rekord ble også betegnet som uslålig.
Skøytepioneren Siitonen
Paul Siitonen fra Finland skøytet som skiorienterer fra rundt 1963. I turløp som Vasaloppet, skøytet han mye med med ett bein fra og med 1977 og fikk suksess med det.
Norske Magnar Rismyhr så det og hermet etter Siitonen. Det gjorde også svensken Ola Hassis, som i 1980 gikk på 1.13.22 og satt uoffisiell verdensrekord på tremili Nord-Sverige.
På den tida var Magnar Rismyhr den skiløperen i Norge som skøytet mest med ett bein. Fram til 1981 brukte de kun ett bein.
Men i en duell i Dolomittenlauf i Sveits i 1981 fikk Rismyhr en aha-opplevelse.
Han lå på annenplass, bak svensken Lars Frykberg, og det glapp for begge to mot slutten. Instinktivt skøytet Rismyhr med begge beina og lå plutselig rett i ryggen på Frykberg.
Løypemaskiner åpnet for skøyting med to bein overalt. I scooterspor ble det for smalt.
Bill Koch
I 1981 ble amerikaneren Bill Koch fragått i Canadian Ski Marathon av Paul Siitonen, fordi den da 43 år gamle finnen skøytet med ett bein.
Koch trente på enbeinsskøyting den sommeren og brukte den teknikken da han tok bronse på tremila i VM i Oslo i 1982.
Senere den sesongen skøytet Koch mye mer og konkurrentene i vanlig langrenn kopierte ham.
Forbud og frislepp
Etter diverse forbud og mye diskusjon kom gjennombruddet i 1984. Først prøvde Ove Aunli å gå uten festesmurning og bare skøyte, i et flatt parkrenn i Kemi i Finland vinteren 1984, og vant.
I en 30 kilometer i Kirunaspelen 8. april det året gikk hele verdenseliten og alle de beste skøytet, untatt i en forbudssone like før mål.
Aunli slo andremann Oddvar Brå med over to minutter. Det så rart ut - skøyteteknikken var fortsatt på valpestadiet. Stavene var korte og teknikken forknytt.
Det var den også i VM i Seefeldt i Østerrike i 1985 - selve gjennombruddet før skøyting med to bein i mesterskap. Også damene skøytet fort, i Norge var Anette Bøe ekspert i 1985.
Fra 1986 var langrenn delt likt i klassisk og fristil. I kombinert og skiskyting ble fristil det gjeldende.