Fikk husarrest for skigåing

Damene skrek og hylte i skiløypene. De datt og forstyrret roen i Nordmarka. Det skrev Axel Huitfeldt i 1889.

En ung forfatter, Knut Hamsun, svarte på innlegget i Dagbladet lille julaften 1889.

"Det er jo ikke saa grejt at holde tæt naar man sættes paa Hovedet i en Snefane. Og dessuden, naar man faar sig en inderlig Latter bagefter, saa maa det være tilladt at skrige lidt, synes jeg."

Skiklubber i det skjulte

Damer og skigåing var omstridt. Det brøt med vanlig kotyme at jenter og kjerringer strøk ut i løypene, slik de gjorde fra slutten av 1800-tallet da skisport og turgåing i Norge på ski skjøt fart som folkelig aktivitet.

Typisk nok tålte Hamsun synet av kjoler og skjørt i skiløypa - han var kjent som en kvinnebedårer med sans for feminin ynde.

I 1880-åra ble det stiftet flere hemmelige skiklubber for damer i Kristiania. De måtte være private, for å unngå bråk.

De unge damene i klubbene - ski og idrett appellerte til ungdom, det var noe friskluftaktig og spennende over sportsbevegelsen som kom fra England - de risikerte husarrest hvis foreldrene deres fikk vite at de snek seg ut i skogen og på løkker med ski på beina.

Skigudinnen Skade

Det var først i Steinkjer 10. mars 1889 at fire frøkner, to fruer og en mannlig kaptein møttes på garden Skjefte for å diskutere en kvinnelig skiklubb.

23 damer stiftet fire dager senere Skade skiklubb - Skade var den norrøne skigudinnen og motstykket til skiguden Ull.

Derfor poengterte man på åpningsmøtet at navnet henspeilte til norrøn mytologi, ikke til de skader en skiløper risikerte i bakke og løype. Skiklubbens formål var å fremme skiidrett blant kvinner.

Kjole eller bukse?

Det var ikke tilfeldig at den første dameklubben ble stiftet i Steinkjer. Her sto skisporten sterkt og her fantes gode skimakere. Jenter og gamle kjerringer drev med turgåing i Steinkjer, oppmuntret av Fredrik Christian og kona hans Ragna. De så sunnheten og skjønnheten i skigåing også for de som brukte skjørt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

For kvinnenes drakt med flere lag skjørt vanskeliggjorde full utfoldelse i løypa. Beina ble mindre ledige og en våget følgelig mindre. Det var drastisk, nesten utenkelig, for damer å kaste skjørte og ta på bukser.

Sakte begynte damer å gå i bukse. Fortsatt i 1920-åra hører man om damer som gikk på ski i bukser på vidda, men skyndte seg å vrenge på seg skjørt utenpå hvis hun møtte folk i løypa.

Høygravid skivinner

Jenter gikk ofte uoffisielle langrenn i by og bygd. En av de første kjente konkurransene var i Bærum i 1894, en femkilometer i Bærum.

Et annet tidlig forsøk var i Steinkjer året etter. Flere renn omkring Steinkjer de nærmeste åra viste kvinnelangrenns posisjon i området.

Samtidig hører man om jente- og kvinnerenn i Sogn og Fjordane, Nordland, Trysil, Meldal og andre steder fra nord til sør i landet.

I et ren damelangrenn i Trøndelag i 1906 brukte vinneren Tora Holberg 17.52 på to kilometer. Jentene var "rødmosede" og drakk kaffe etter innkomst. Det høres utrolig ut, men Tora skal ha født en velskapt datter bare to måneder etter dette rennet.

Dinglende i ei bjørk

Pernille Pedersen (1869-1954) fra Beiarn i Nordland slo de tøffeste gutta i dristighet. Hun og flere ungdommer gikk et renn i Beiarn på skarpt føre, over fokkskavler og ned brattbakker.

Pernille lå som vanlig først ned den fryktede Osbakklia og dundret på over en høy snøskavel.

"Ho ha hamna i en bjørktopp og biddj hengan me skian opp og høvv ned. Og skjørta de hang som en parapløy nedover høvv på ho. Ja, dokk kainnkje án før et syn da va."

Hun ålet seg løs og kom uskadd fra fallet, og fortsatte mot mål.

Også en arena for flørting

Damer gikk altså mye langrenn i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Idrettslag og Ungdomslag var ofte nært knyttet til hverandre. Det var en arena for moro og flørting, med skiturer og fester, dans og parkobling.

Det fantes klubber bare for menn eller kvinner, men generelt sett åpnet skiklubber også for kvinner.

Men de var mindre viktige enn menn og konkurrerte ofte i uoffisielle sammenhenger. Resultatene deres kom ikke alltid i avisa og innsatsen deres ble tonet ned.

Jordmorski

Den viktigste skiløperen i ei norsk bygd var jordmora. I mange bygder var skiene eneste brukbare transportmiddel vinterstid.

Da strøk jordmora ut på ski, ofte sammen med en dreng som dro utstyret. Jordmorski var ekstra solide og det var krise hvis de brakk under et oppdrag.

Rustad skifabrikk i Fåberg fikk i 1905 en bestilling fra Finnmark. De lagde ekstra fine ski til "jordemoder Nanna Lindrup, Storkorsnes, Altenfjord". Hun dro på livsviktige oppdrag i all slags vær og trengte det beste.

Blir damer ufruktbare av løping og skigåing?

På begynnelsen av 1900-tallet var det en utbredt tro i Norge, men enda mer blant leger i Tyskland, USA, England og andre land, at kvinner risikerte å bli sterile hvis de løp for langt.

Og langt kunne være så kort som én kilometer. Enkelte mente det samme gjaldt for skigåing.

I Sverige fikk man egne nasjonale mesterskap for kvinner fra 1917 og også finnene begynte tidlig. I Sovjetunionen ble kvinner og menn nokså sidestilt innen idrett etter revolusjonene i 1917.

Det var typisk nok AIF - Arbeidernes Idrettsforbund fra 1920-åra, som først innførte norske mesterskap for kvinner. Sosialistene betraktet kjønnene som mer jevnbyrdige.

Men få jenter deltok i langrenn. De hadde ofte ikke tid, for det tok å dra på skirenn når en ofte måtte gå på ski dit.

Fattige jenter jobbet bestandig

De beste gutta i skisporten kom fra fattige kår på landsbygda, fra småbruk og husmannsplasser, fra øvre bygder uten vei og strøm.

Jentene med lik bakgrunn måtte jobbe, ofte sju dager i uka hele året, enten hjemme eller som tjenestejenter. En mannlig langrennsløper kunne høgge tømmer om vinteren og ta fri uten lønn om vinteren.

Kvinners jobb, som innebar husstell, dyrestell og barnepass, krevde dem hver bidige dag. Få fattige jenter i 1930-åra hadde tid og råd til å satse slik på idrett som de beste gutta.

Dermed ble ikke nivået drevet opp som blant menn. Ei dame kunne konkurrere på ski i yngre år, men ga seg helst når ekteskap, mann og barn krevde henne.

Skisport blant damer levde altså et rikt liv, særlig på landsbygda, for der fantes mange sterke og utholdende damer. I 1930-åra kunne damer endelig gå med nikkers og strekkbukse uten å få moderiske blikk. Skimoten gikk i deres favør.

Norge må få et landslag

Norge arrangerte vinter-OL i 1952. Dermed måtte vi endelig opprette et damelandslag.

Gina Sigstad, gift Regland, fra Løten, fikk innkallelse til en treningssamling i Nordmarka i romjulen 1950. Da bodde hun på Lillehammer og kom hjem til Løten til jul.

Mor Sigstad syntes ikke brevet var så viktig og sa ingenting om det da datteren ringte og meldte sin ankomst lille julaften. Gina åpnet konvolutten og fikk en saftig overraskelse.

Hun rakk ikke å dra på samlingen, som begynte første juledag. Dessuten kjente den beskjedene jenta ingen andre av de innkalte.

For å bøte på dette tråkket hun spor på jordene omkring foreldrehjemmet, og trente to økter om dagen til farens bekymring: "Je trur du flyg deg ihæl, jinte!"

Sverige var en pionér innen damelangrenn. Også der fulgte nordmenn etter svenskene.

Jentut'n

Gjennombruddet for de norske damene kom i 1960-åra, men det tok tid å bli akseptert.

I 1962 prøvegikk Mosse Piene fra Børsa Birkebeinerrennet. Hun tok igjen en skiløper fra Brumunddal, en gammel hard tømmerhogger som gikk for sitt 21 merke.

Han brøt på stedet. Ikke helvete om han gikk videre når damer fikk gå Birken. Han stilte aldri i rennet mer.

I 1964 gikk Hovedrennet for yngre på Søre Ål i Lillehammer. Fra da av fikk gutter og jenter ned til 12 år konkurrere i langrenn.

Da Norge tok sølv i stafetten i VM i 1966 og gull i stafetten i OL i 1968, var plutselig jentene nasjonens gromjenter. Ingrid Wigernæs, født Løken, fra Hemsedal var en særdeles viktig pionér som ga navnet til "Jentutn" - jentene på hennes Hemsedal-dialekt. Wigernæs er mor til moderne kvinnelangrenn i Norge. Innsatsen hennes fikk ringvirkninger i flere tiår framover.

Kvinneår og ny langrennsrevolusjon

1975 var det internasjonale kvinneåret. I 1976 fikk damene gå Birkebeinerrennet på ordentlig for første gang. I 1980 overtok Dag Kaas som trener for det norske damelandslaget. Han førte videre den jobben blant andre dametrener Idar Dahl hadde startet.

Kaas kombinerte gamle treningsprinsipper med egne ideer og fikk fram verdens beste dameløpere utover i 1980-åra med Berit Aunli som VM-dronning i 1982 med tre gull.

Damene tålte å trene like mye som gutta og gikk utrolig fort på ski, bare de trente nok og riktig. Arven fra Dag Kaas og de andre dametrenerne ble ført videre.

I Rognes i Sør-Trøndelag satt lille Marit Bjørgen foran fjernsynet og sådisse jentene gå på ski. Hun ble inspirert til å satse på langrenn og er verdens beste i 2011.