Slik er treningsregimet til Gull-Maiken

På høsten er langrennsløperne våre inne i en enormt viktig fase før verdenscupen og den hektiske vintersesongen stakes i gang.

Mens vi andre tar på vindjakker, skjerf og ergrer oss over at butikkhyllene fylles opp med julegodteri allerede i oktober, bruker langrennsløperne nærmest all sin tid på én ting: trening.

• Se hvordan en dag i Caspersen Fallas liv oppleves i videovinduet over!

Trening, trening og mer trening

Klokken 09.00 fikk jeg beskjed om å møte opp på Olympiatoppen i Oslo. Der møtte jeg Maiken Caspersen Falla, som jeg altså skulle få følge (og kopiere) en hel dag.

Morgenøkten med Maiken var sprinttrening. Altså maks innsats i bratt motbakke over kort tid.

Men først, for å få kroppen i gang, varmet vi opp med seks kilometer rolig jogg i slak motbakke.

Bare dét var slitsomt for meg. Som så mange andre trente jeg mye i barndommen, men etter fylte 19-20 år har det blitt lengre mellom hver økt. I dag ser jeg på meg selv om en gjennomsnittlig hobbymosjonist (1-3 økter i uka).

Tempoet var lavt, men i de slake motbakkene opp mot Holmenkollen føk pulsen i været. Jeg spurte Maiken flere ganger hvordan hennes puls utviklet seg sammenlignet med min egen. Resultatet var oppsiktsvekkende:

Jeg fikk raskt en puls opp mot 160-175 slag i minuttet, mens Maikens puls hvilte rolig på rundt 130-135. En enorm forskjell.

På de seks kilometerne brukte vi rundt 40 minutter. Det ville vært en ok treningsøkt for meg, bare det. Men nå startet den ordentlige treningen.

Ni hurtighetsdrag med staver. 15-25 sekunders intervaller. 100 prosent innsats.

Syrefest i motbakkene

– Løping med staver i bratt motbakke er veldig likt som å gå motbakker i klassisk sprint. Det er en barmarksøvelse som er tilnærmet lik det vi opplever i skisporet på vinteren, fortalte Maiken.

– Også trener vi på å klare å bevare farten over bakketopper, og holde høy fart selv når beina stivner. Veldig mange skirenn blir avgjort over bakketopper, fortsatte hun.

• Se oversikt over Maikens treningshverdag lenger ned i saken!

På papiret høres det kanskje ikke så ille ut, men selv Maiken innrømmet at dette er en av de tøffere øktene hennes. Full sprint i bratt motbakke får melkesyra til å koke i musklene etter 2-3 drag.

De første tre dragene var «bare» 15 sekunder lange. Da var jeg faktisk ganske fornøyd med at jeg klarte å holde sånn noenlunde følge med en av verdens beste kvinnelige langrennssprintere. Yes, tenkte jeg. Jeg henger med.

Men da de tre neste dragene startet, de som var 20 sekunder lange, ble det verre.

Jeg maktet ikke å hente meg inn mellom intervalldragene, til tross for nokså lange pauser. Pulsen min dalte ikke slik som Maikens puls gjorde. Da ble det tøft. Det ble så himla tøft.

De seks siste dragene (først tre drag på 20 sekunder, deretter tre drag til på 25 sekunder) ble en kamp mot meg selv. Maiken kunne jeg bare glemme å følge.

Hun turet avgårde i samme, høye tempo som da vi startet. Jeg løp bare saktere og saktere.

Etter siste drag måtte jeg ta telling. Beina mine var så stinne av melkesyre at jeg ikke maktet å holde meg oppreist. Pulsen hamret i 190. Maiken var også noe mer preget enn tidligere. Hun pustet tungt. Pulsen hennes bikket så vidt over 155.

Det gjorde mitt eget helvete noe lettere å akseptere.

12 kilometer «kosejogg»

Hva vi gjorde så? Nei, vi måtte jo tilbake til start da. Ytterligere seks kilometer rolig jogg. 12 km totalt – i tillegg til de knalltøffe intervalldragene vi nettopp hadde pint oss gjennom.

Jeg har ingen problemer med å innrømme det: jeg var helt knekt etter første økt.

Kl 11.30 var vi tilbake på Olympiatoppen. To timer og 30 minutter varte første økt. Så var det lunsj.

Maten til lunsj overrasket meg. Den var nemlig helt vanlig. Kjøtt, ris, grønnsaker. Næringsrik mat. Og mineralvann. Ikke noe energibarer eller noe annet fancy tilbehør. Nokså vanlig norsk kost, egentlig.

– Jeg spiser egentlig akkurat hva jeg vil. Det hender vi knasker godteri og sjokolade også. Det viktigste er å spise nok, vi har lov til å kose oss selv om vi er toppidrettsutøvere, sier Maiken.

– Hvorfor drikker du mineralvann? Har det en effekt?

– Fordi det er godt, svarer Maiken kontant.

Det var ikke noe mer hokus-pokus enn det.

Jeg spurte Maiken hva vi skulle gjøre nå - jeg fryktet det verste: at vi skulle rett ut og trene igjen. Men til min store glede var pausen før neste økt lang. Fire timer lang.

Vi la oss i massasjestoler og slappet av. Denne delen av treningsdagen er minst like viktig som selve treningen, hevdet Maiken.

– Vi må ha lange pauser. Jo mer hvile vi klarer å legge inn, jo lettere har kroppen for å hente seg inn igjen. Hadde vi hatt kortere pauser ville man ha vært dårligere uthvilt før neste økt, og dermed hatt dårligere utbytte av treninga, fortsatte hun.

Jeg spurte Maiken – mens vi lå og halvsov i hver vår stol – hva som driver henne, hvorfor hun holder ut å gjøre dette hver dag. Å tømme kroppen for krefter mer enn ti ganger i uka.

– Jeg føler jeg lever drømmen min. Det er dette jeg har holdt på med siden jeg var 14-15 år, og dette jeg har villet siden jeg var liten. Dette er livet mitt. Jeg kjenner ikke til noe annet. Og jeg stortrives med det. Jeg får lov til å være ute i naturen og oppe i fjellet mens andre må sitte på kontoret. Jeg hadde aldri klart en vanlig ni-til-fire-jobb. Jeg kan ikke tenke meg et annet liv. Jeg føler meg heldig som får drive med noe jeg brenner så mye for. Du blir vant til belastningen, svarte hun.

Jeg var på ingen måte vant til belastningen.

Så da neste økt skulle starte, en rulleskiøkt kl 17.00, var jeg fortsatt preget av dagens første økt.

Men jeg bet tenna sammen og spente på meg rulleskiene.

Blodig rulleskitur

Økt 2: 1,5 timer rulleski, rolig tempo, fokus på teknikk.

Jeg grøsset på ryggen. Dette hadde jeg virkelig ikke noe lyst til. Men Maiken så ut til å stortrives. Hun smilte og virket strålende opplagt, tross den beinharde førsteøkta.

– Tanken bak denne økta er å restituere musklene. Vi hadde en tøff økt tidligere i dag der vi produserte mye melkesyre. Nå skal vi på en måte gi kroppen en sjanse til å hente seg inn igjen. Jeg tror personlig jeg kommer til å føle meg piggere etter denne økta enn akkurat nå. Uten denne økta vil vi kanskje våkne stive og såre i morgen, sa Maiken.

Vi satte avgårde i et rolig tempo, i flatt terreng. Dette skulle altså være en rolig langkjøring. Men raskt skjønte jeg at jeg, selv med maks innsats, ikke maktet å holde følge med Maiken.

Hun suste fra meg fra første stavtak. Kanskje ikke så rart - dette er hennes element. Hun danset elegant avgårde. Jeg, med min lille fortid som skiløper, hadde likevel ikke nubbesjanse å holde hennes fart.

Rulleski er vanskelig. Mye vanskeligere enn vanlig langrenn. Spesielt skøyteskiene krever meget god balanse. For langrennsløperne, som ruller i timesvis hver dag, er dette barnemat. Men for en nybegynner ble rulleskituren et lite mareritt.

Etter tre kilometer hadde jeg falt fire ganger, og skrubbet opp både håndledd, albuer, knær og klær. Jeg slet noe voldsomt med å holde meg på rulleskiene og deiset i asfalten med jevne mellomrom.

Etter en knapp halvtime bestemte jeg meg for å gi meg. Dette mestret jeg rett og slett ikke.

Maiken suste imidlertid videre. Hun fullførte økten med glans – den lille jenta fra Fetsund holdt det gående i nesten to timer. Og var like sprek og glad da hun kom i mål.

– Dette føltes bra, sa hun og smilte.

Dette var en helt vanlig dag i hennes liv. Dagen etter skulle hun gjennomføre en minst like hard økt.

Jeg er glad jeg slapp.