En brutal erkjennelse om Northugs betydning

Er Petter Northug en grisk snylter? Mangler toppledelsen i Norges skiforbund ryggrad?

Begge deler er blitt hevdet. Ingen av spørsmålene blir besvart videre i denne teksten.

Derimot skal vi peke på noe av det som kan ha vært årsakene til at skistyret tirsdag denne uka fattet et vedtak som er veldig annerledes enn det de fattet 14 måneder tidligere.

For å rekapitulere kjapt:

• Våren 2014 vedtok skistyret at Petter Northug måtte avslutte samarbeidet med sin private sponsor Coop og gå inn på landslaget fra 1. mai 2015 om han fortsatt ville konkurrere i verdenscupen for Norge i 2015/16 sesongen.
• Tirsdag vedtok det samme styret at Northug tilbys en ny spesialavtale, som den han hadde sist vinter, der han kan markedsføre Coop før og etter konkurransesesongen.

At én løper – Norges beste løper – igjen får det som kan anses som et privilegium, kan som mange har påpekt føre til at flere løpere vil kreve det samme.

I så fall kan det bli vanskeligere å selge sponsoravtaler for langrennsavdelingas markedsfolk i skiforbundet. Det kan igjen få konsekvenser for eksempel for rekruttering.

Mannen som samler to millioner

Når den samme langrennsavdelinga har jobbet knallhardt for å få skistyrets tillatelse til å gi Northug særbehandling igjen, er det åpenbart fordi Petter Northug er i en særstilling. Ikke bare i norsk langrenn, men i norsk idrett.

Northug er den utøveren i Norge som pådrar seg desidert mest medieoppmerksomhet (på vondt, men ikke minst også godt). Noen vil hevde det er fordi media løper etter ham i flokk, og det er det i og for seg ingen tvil om at media gjør.

Men det er det jo en grunn til – nemlig at folk aldri blir mette av stoff om Petter Northug. Over to millioner satt foran TV-skjermen i Norge da Northug spurtet inn til VM-gull på femmila i Falun og ble den andre i historien med fire mesterskapsgull på 50-kilometer (den første var Sixten Jernberg).

Vi i NRK opplever det samme på nett. Når det gjelder lesertall på artikler, viser det seg gang på gang at det er tre norske idrettsutøvere folk rett og slett ikke får nok av: Martin Ødegaard, Magnus Carlsen – og i særdeleshet Petter Northug.

Helt siden Northug gikk ut av landslaget våren 2013, har langrennsledelsen i skiforbundet (utad) hevdet at en Northug fra eller til ikke betyr så mye for markedsverdien på landslaget. Sponsorene er opptatt av hele laget, er det blitt hevdet. Ikke enkeltpersoner.

Det har sponsorene villig skrevet under på, og det er jo ikke til å undres over.

Finn den organisasjonen som i media snakker ned sin egen markedsverdi. Og finn den sponsoren som i media snakker ned verdien på produktet den håper å øke sin verdi ved å bli identifisert med ...

Lav pris

Sånn sett var det et godt bilde avtroppende langrennssjef Åge Skinstad tegnet da han i VG ganske nylig beskrev Northugs posisjon på følgende måte: Verdenscupen i langrenn uten Petter Northug, er som Barcelona uten Lionel Messi.

Skinstads poeng var nok at Barcelona er et relativt godt og profilrikt lag selv uten Messi. Men vi som studerer seertall og lesertall på daglig basis, vet at Barcelona med og uten Messi hva angår interesse er to totalt forskjellige verdener.

Målt i interesse er ikke Messi bare større enn klubben sin. Han er større enn idretten sin. Og det samme er faktisk Petter Northug. Å være større enn langrennssporten, sier i et norsk perspektiv ganske mye.

Ingen skal mistenke langrennstoppene i Norges skiforbund for å være kunnskapsløse om slike mekanismer, selv om de ikke alltid sier hele sannheten til media. Det samme gjelder sponsorene.

De vet at å se Petter Northug profilere sine personlige sponsorer fra april til november er en lav pris å betale, så lenge Northug profilerer forbundets sponsorer i TV-ruta hver eneste helg fra november til mars.

Og særlig når alternativet er at Petter Northug går langløp med Coop-logo på lår og lue hele vinteren, og dukker opp i Coop-reklamer på kommersielt fjernsyn hver bidige kveld i den kalde fine tida.

For i så fall vil Northug etter all sannsynlighet også dra seere bort fra verdenscupen, der de andre norske løperne profilerer forbundssponsorer, og over til langløpssendinger. Ytterligere eksponering av Coop, altså. Og mindre eksponering av forbundets løpere og sponsorer.

I kø – for Northug

Derfor har ikke Spar truet med å trekke seg som sponsor for landslaget, selv om den største stjernen promoterer rivalen Coop mer enn halve året. Tvert imot – Spar har ønsket en ny særavtale for Petter Northug velkommen, slik at han i hvert fall skaper størst mulig oppmerksomhet rundt Spar i den perioden da langrenn tross alt er størst; om vinteren.

Og hadde Spar truet med å bryte sponsoratet, skal du ikke se bort ifra at norsk langrenn hadde sagt «takk for følget og lykke til videre», uten mye om og men. Vel vitende om at det står sponsorer i kø for å få et merke på drakta til Therese Johaug, Marit Bjørgen – og i hvert fall Petter Northug.

Markedsinntektene til norsk langrenn har beviselig gått opp etter at Northug gikk ut av landslaget. Men hva som ville skjedd hvis Northug også skulle sluttet å gå verdenscup med logoer for forbundets sponsorer, og samtidig dratt interessen bort fra verdenscupen, er nok ingen som teller penger i norsk langrenn interessert i å finne ut.

Risikoen er rett og slett altfor høy.

Det betyr at sannsynligheten er stor for at stadig nye særavtaler for Petter Northug (eller nye regler som gjør særavtaler unødvendig) også økonomisk sett er det mest gunstige for norsk langrenn som helhet.

Dette er naturligvis en brutal erkjennelse hvis man primært er opptatt av prinsipper.

Hvis man skal spekulere i årsakene til at langrennstoppene og deler av skistyret de siste årene har hatt en ulik tilnærming til den konkrete saken (mer ulik hele veien enn inntrykket utad skulle tilsi), handler det nok om ulik forståelse av de grunnleggende årsakene til at Petter Northug i sin tid valgte brudd med forbundet/landslaget.

Mer enn penger

Det kan virke som flertallet i skistyret har lagt til grunn at Northugs motiver utelukkende har vært økonomiske.

At det økonomiske spiller en rolle, er hevet over tvil. Petter Northugs personlige avtale med Coop sikrer ham årlige beløp som ville gjort Coop til en vesentlig landslagssponsor om pengene i stedet hadde gått dit. Men Northug kunne fått særavtaler og personlige sponsorer som hadde gjort ham steinrik også innenfor systemet.

Da han valgte å gå ut, var det helt andre faktorer som var utløsende – som undertegnede redegjorde grundig for allerede i 2013.

• Les også: Konfliktene som gjør at Northugs nei er endelig

Alt startet med at Northug ble vraket til OL i 2006. Etter det har han hatt et anstrengt forhold til Norges skiforbund. Det var en lang rekke enkelthendelser som i sum førte til at Northug etter VM i Val di Fiemme konkluderte med at nok var nok.

Northug ville være sin egen sjef.

Den avgjørelsen kommer Petter Northug aldri til å gjøre om, og det var muligens det skistyret ikke tok innover seg i fjor. De må ha antatt at et mislykket Sotsji-OL hadde fått Northug på nye tanker.

Så feil kan man ta.

Ville sagt nei

Hadde Petter Northug blitt tvunget til å velge mellom Coop-avtalen og videre verdenscupsatsing 1. mai i år, ville han valgt Coop-avtalen.

Det er ikke en spekulasjon.

Det er et faktum.

Og derfor er det heller ikke hundre prosent sikkert at Petter Northug tar imot hånden skistyret nå har strukket ut. For han vil helst ikke sette navnet sitt på noe som heter «landslagskontrakt». Han vil stå utenfor – og bli tatt ut på representasjonskontrakt til de rennene han er sportslig kvalifisert for å gå, i likhet med andre løpere som heller ikke er på landslaget.

Nå er sannsynligheten likevel stor for at det blir en ny avtale.

Fordi Petter Northug har en nærmest ubegrenset lyst til å vinne Tour de Ski i sitt tiende forsøk. Og fordi han i praksis nok en gang får gjøre det på sin måte.

Da svelger han nok noen prinsipielle kameler.