Øvelser
I OL skal det deles ut 8 gullmedaljer i stup.
- 3 m sviktstup, menn
- 3 m synkronstup, menn
- 10 m tårnstup, menn
- 10 m synkronstup, menn
- 3 m sviktstup, kvinner
- 3 m synkronstup, kvinner
- 10 m tårnstup, kvinner
- 10 m synkronstup, kvinner
Slik konkurreres det
Utøverne starter fra et svikt-brett på 3 m og et fast tårn på 10 m. De kan velge mellom fem ulike typer: Med fronten eller ryggen mot bassenget, hver med framover- eller bakover-rotasjon, og dessuten stup med skru. Fra tårnet kan de i tillegg velge håndstående start.
Bassenget skal være inntil 5 meter dypt.
Hver konkurranse - kvalifisering, semifinale og finale - må inneholde minst ett stup fra hver type.
Sju dommere vurderer oppstillingen, satsen, svevet og landingen. For et perfekt stup gir de 10 poeng. De to høyeste og de to laveste karakterer strykes, og de resterende poengene multipliseres med stupets vanskelighetsgrad.
Fra kvalifiseringen går de 18 med høyeste poengsum til semifinalen, og derfra går de 12 beste til finalen. Hver runde teller seks stup for menn, fem for kvinner.
I synkron-konkurransene skal stuperne ha like eller speilvendte bevegelser. Tre grupper av dommere vurderer stupene - én for hver deltaker, én for samhandlingen.
Der er det ingen kvalifisering eller semifinaler. Bare 8 par deltar, og det arrangeres bare finale. Også her er det 6 stup for menn, 5 for kvinner.
Deltakere
68 menn og 68 kvinner deltar i stup-konkurransene.
Kort historie
Det var særlig i Sverige og Tyskland stuping med akrobatikk i lufta ble populært fra begynnelsen av 1800-tallet. Som konkurransesidrett begynte det hele først i Storbritannia i 1880-årene, inspirert av svensker som reiste over for å vise fram konsten. Det første internasjonale forbundet ble stiftet i 1901.
Tre år seinere debuterte stup på OL-programmet, og siden 1928 har programmet vært tilnærmet det samme. Den vesentligste endringen kom i 2000, da synkronstup ble lagt til programmet.
