Året før var det aller første FIS-rennet, Fédération Internationale de Ski, i Johannisbad i Øst-Böhmen. Kun to nordmenn, Johan Blomseth og Henry Ljungmann stilte, fordi de studerte i området. Heller ikke svensker og finner deltok.
De nordiske landene anerkjente det ikke som et ordentlig verdensmesterskap. Holmenkollrennet i Norge og Den nordiska spelen i Sverige rangerte høyest i skandinavenes øyne. De støttet ikke FIS' forsøk på å lage sitt eget hovedrenn.
Dessuten var snøvinteren 1925 dårlig i sentrale strøk på Østlandet, selv femmila i Holmenkollen ble avlyst. Nordmennene var dårligere trent enn vanlig og ikke i stand til å kopiere bragdene fra det første vinter-OL i Chamonix i 1924, der skiløperen Thorleif Haug tok tre gull.
Var det noen vits med et eget FIS-renn? Nei, mente flere sentrale skiledere i Norden.
Et nytt finsk skisentrum
Likevel stilte Norge da Finland ble vertsnasjon i 1926. Vi kunne ikke stå over et så stort renn i det nye finske skianlegget i Lahti.
Her, sentralt beliggende i innlandet, midt i et knutepunkt for jernbanen og en drøy time unna Helsinki, anla finnene et skisentrum etter norsk mal.
Holmenkollen var forbildet, men problemet i Finland var å finne kupert nok terreng. Det gjorde man i Lahti, der åsrygger ga harde løyper med lite hvile.
Finnene brøytet sporene bredere, til nordmennenes irritasjon. Ja, og så ryddet de skiløyper i skogen, altså hogde ned trær for å gi plass til en trasé. Det skjedde ikke i Norge.
Særlig i Holmenkollen og Nordmarka var skogen hellig. Ikke et tre skulle ramle eller en kvist fjernes i langrennets hensikt. Man drev plukkhogst og løypene i Nordmarka gikk vilt i terrenget.
Også den største skifabrikken i Finland, Järvinen, lå i sagbruksbyen Lahti.
Vi vil gå på ski til Finland!
Dit kom den norske troppen i 1926 med tog og båt. Flere svenske løpere fra Västerbotten sa nei til å kjøre tog på østsiden av Østersjøen og rundt om Haparanda. Det ble for langt.
De ville heller gå på ski over Umeås skjærgård over Kvarken - det øyrike havområdet mellom Umeå og Finland der Bottenviken danner en innsnevring - og til Vasa.
Her er det bare åtte mil mellom svensk og finsk skjærgård på det smaleste. Isen var sikker og de planla å følge "smuglerveien" der sprit ble fraktet i store mengder.
Det var mest rasjonelt og gå på ski, mente de, og ga best trening. Det forkortet reisen og väterbottingene sparte penger. Dessuten risikerte de ikke å bli sjuke på en lang reise. Mange skiløpere i 1920-åra tålte å gå ti-femten mil til renn. Det var verre å sitte ett døgn i en togkupé.
De svenske løperne innhentet tillatelse fra skiforbundet sitt til å gå over isen på Østersjøen. De avtalte møtested og pakket hver sin ryggsekk med niste og drikke.
Så brøt det ut storm. Snøen virvlet opp og isen på Østersjøen ble usikker. Det svensket skiforbundet nektet utøverne å gå i slike forhold og ga dem hver sin togbillett.
Femmila i 1926
Alle snakket om kulda i Lahti og beskyttet seg etter beste evne. Svenskene kjøpte nattskjorter av flanell og klipte dem til i passende lengder, som ytterplagg. Finnene stilte med gipsmasker og skapte uhyggestemning.
Flere steder ute i løypa brant det digre bål. Den svenske journalisten Svend Lindhagen slengte på vedkubber og oppmuntret løperne til å stoppe og varme hender og føtter.
Tsjekkeren Emmerich Rath var kledt som til en Nordpol-ferd og konkurrerte med diger ryggsekk. Han stoppet i skogen, åpnet sekken og tok ut en reisegrammofon. I de finske skoger, 30-40 minusgrader, spilte han musikk for konkurrentene og danset for å holde varmen. Aldri hadde løpere sett og hørt noe så rart i et skirenn.
Finland tok dobbelt med Matti Raivio som vinner. Olav Kjelbotn ble beste norske på bronseplass.
18-kilometeren i 1926
På den kombinerte 18 kilometeren tok Norge dobbelt ved Johan Grøttumsbraaten og Thorleif Haug.
Ved start var det rundt 37 grader. De norske løperne beskyttet ansiktet med vaselin.
Grøttumsbraaten gjorde et fenomenalt løp på det trå føret. Det eneste uhellet var da han hektet av djevelluen sin på en gren i en utforkjøring. De blåfrosne ørene trengte spesialbehandling, og en hissig øreverk forfulgte ham resten av uka.
Asbjørn Elgstøen fullførte til fjerdeplass med forferdelige frysetokter. I mål tok lederne av seg den følelsløse foten og det nedisede ansiktet. Også han mistet lua, men brukte i tillegg ørevarmere.
Sterkt medtatt stilte han i hopprennet dagen etter, sjanseløs til å stå på grunn av den numne foten. Også i et renn i Sverige litt senere falt han stygt i hoppbakken.
Han kom hjem til Norge med sterk forkjørelse, hodevondt og øreverk. En forfrysning i det indre øret forplantet seg til ondartet hjernebetennelse.
Få uker etter Finlands-ferden døde 26 år gamle Asbjørn Elghstøen. Norsk skisport mistet en hederskar i den fåmælte gutten, hvis kongepokal i Holmenkollen i 1925 markerte et høydepunkt.
FIS-rennet i Lahti i 1926 er i ettertid regnet for det første offisielle ski-VM. Kuldegrenser visste man ikke om. Skiløpere konkurrerte uansett temperatur.