– Det er fascinerende. Det virker som de har funnet en terrorbalanse, sier internasjonal mester Atle Grønn til NRK.
Han er en av mange som har fulgt litt ekstra med på øynene til Viswanathan Anand og Magnus Carlsen under VM-kampen i sjakk.
Blikkontakt og stirring er nemlig en avgjørende del av sjakken.
– Det er mye stirring i sjakk, for et parti er alltid en psykologisk kamp mellom to personer. Som regel finner man en slags likevekt, der den ene kanskje stirrer litt mer enn den andre. Man blir enig om at «du er stirreren av oss, mens du er den som blir stirret på», gliser Grønn.
– Merker man om man blir stirret på?
– Jada. Man merker ganske fort om motstanderen er en stirrer eller ikke. Men det er ikke så mye man kan gjøre med det, for det er veldig vanskelig å overholde regler om blikk. Derfor aksepterer vi begge varianter, både de som stirrer og de som ikke stirrer. Man må nesten bare leve med å bli stirret på, sier han.
Da Simen ble stirret ned av Karpov
Simen Agdestein, Norges nest beste sjakkspiller, har måtte tåle å bli stirret på ved flere tilfeller. Aller best husker han da han ble glodd på av en verdensmester: Anatolij Karpov, mannen som nylig ble kalt sjakkhistoriens ondeste spiller (mer om «onde Karpov» på VG TV).
I 1984 fikk Agdestein den tvilsomme æren av å bli utsatt for russerens psykologiske krigføring.
– Han satt og niglodde hele tiden. Det var helt håpløst! sier Agdestein lattermildt.
– Han møtte altså meg da jeg var 17 år gammel, og selv meg satt han og nistirret inn i øynene på hele tiden. Det var for å psyke meg ut. Heldigvis sluttet han etter hvert. Men det sier litt om Karpov, sier Agdestein.
Simen Agdestein innrømmer at han har plukket opp et og annet triks fra den gamle russeren.
– Jeg kunne finne på å se på motstanderne mine i gamle dager for å se hva slags type de var. Man kjemper jo ikke bare om det som skjer på brettet, men mot mannen. Jeg ville finne ut om dette bare var en nerd som satt hjemme og leste teori, eller om det kanskje var en engstelig type. Men det er uhøflig å sitte og glo inn i øynene på folk. Det gjør man bare ikke, sier Agdestein.
Et monster med tusen øyne
Den kanskje største stirreren i sjakkhistorien er Garry Kasparov.
– Kasparov hadde en ansiktsmimikk som var helt utrolig, man kunne lese ham som en åpen bok. Men siden han var så god, ble det ekstra ubehagelig. Når han stirret på deg, betydde det at man spilte dårlig, og det bare forverret hele situasjonen, sier Atle Grønn.
– Briten Tony Miles spilte mot Kasparov i en match i 1986. Han tapte 5,5 - 0,5. Etterpå beskrev han Kasparov som et monster med tusen øyne. Sånn føltes det å bli stirret på av Kasparov, sier Grønn.
– Karpov og Kasparov har jo spilt mot hverandre. Hva skjer hvis begge stirrer?
– Det er sjelden det skjer. Det er jo uutholdelig situasjon. Bare prøv det hjemme, å stirre og stirre og stirre. Det er en spenning i lufta som må løses. Derfor finner man i stedet fram til en terrorbalanse.
Det første håndtrykket
Det er lørdag 7. november 2014, og Viswanathan Anand sitter i den svarte skinnstolen sin i spillelokalet i Sotsji. Verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen fra Lommedalen, kommer gående bestemt inn på scenen. Det er årets første VM-kamp, og publikum venter spent på det påbudte håndtrykket.
Det hele er over omtrent før man rekker å feste blikket, og de to kamphanene ser rett ned på hver sine brikker igjen. Var det blikkontakt?
Spoler man tilbake, er det mulig å se at Carlsen hever blikket. Men ikke for å se Anand i øynene. Han fester blikket rett på hånda til Anand, antagelig for å treffe med håndtrykket. Deretter nikker de begge høflig og bestemt, med blikket rettet nedover, før de setter seg. Null øyekontakt.
– Hvorfor ser de ikke på hverandre når de tar hverandre i hånda engang? Det må da være ufarlig?
– Problemet er at hvis man først møter hverandres blikk, må nødvendigvis én trekke seg først. Stirringen kan jo ikke vedvare, to personer kan ikke sitte sånn i time etter time. På det nivået Magnus og Vishy er på, velger man rett og slett å ikke ha blikkontakt i det hele tatt, så slipper man hele situasjonen, sier Atle Grønn.
- Les også: Derfor er Anand ei annan Anand i år
Den psykologiske kampen
Isfronten kan gå så langt at det ødelegger forholdet mellom spillerne.
Etter VM i fjor fortalte Anand om følelsen av å sitte i mental tvekamp i time etter time, dag etter dag, med samme person rett overfor deg hver eneste dag.
– Jeg har gått greit overens med Magnus i perioder, men jeg følte at rivaliseringen begynte å bygge seg opp i løpet av VM. Vi ble ganske kalde til slutt, og det er vel ganske vanlig. Kampen dominerte tankene våre. Jeg merket en distanse mellom oss, sa Anand til IBN Live.
– Han er ikke blant mine sjakkvenner, sa Anand om Carlsen rett før årets VM.
Nicolas Lemyre er idrettspsykolog ved Olympiatoppen. Han forteller om hvordan man lett kan ende i intense psykologiske dueller når man konkurrerer under slike forhold. Blikkontakt kan være avgjørende.
– Ofte prøver vi å lese det den andre personen tenker gjennom øyenene. Vi kommuniserer veldig mye med øynene. Følelser uttrykkes tydelig gjennom øyebevegelser og endring i ansiktsfasong, sier han til NRK.
– Det er vanskelig å si hva det betyr i sjakksammenheng. Men jeg ser for meg at ved å unngå øyekontakt, slik mange sjakkspillere gjør, holder man fokus på spillet. Man slipper å bli forstyrret. Det er det som skjer på brettet som er viktig, sier Lemyre.
Hvem er stirreren? Carlsen eller Anand?
Samtidig er det ikke sånn at Anand og Carlsen ikke ser på hverandre i det hele tatt. NRKs kameraer har fanget opp flere små blikk.
Se bare på videoen under:
Etter å ha vært i spillelokalet de første fire partiene, mener Atle Grønn å ha fanget opp en trend: At Magnus Carlsen og Vishy Anand har funnet sin terrorbalanse.
– I denne kampen føler jeg at Anand har hatt dette blikket litt mer enn Magnus. Han ser nemlig opp på motstanderen sin både når det går dårlig og når det går bra!
– I det tredje partiet, da Anand stod veldig godt og til slutt vant, da så han på Magnus. Det var som om han ønsket å formidle «Har du noe å komme med? Jeg tror ikke det!». Men det fascinerende er at han hever blikket på samme måte når han er usikker, sier han.
– Magnus på sin side stirrer såvidt jeg vet bare når han står godt. Han kan også heve blikket noen ganger, hvor han nærmest småarrogant viser hvem som er sjefen. Men jeg kan ikke se at Magnus bruker dette stirretrikset når det går dårlig, sier Atle Grønn.
– Men det høres ut som dette er veldig gjennomtenkt?
– Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det. Dette har med menneskenaturen å gjøre, og det kan ikke styres. Men sjakkspillere er i en psykologisk krig med motstanderen, og da kommer våre personlige egenskaper frem. Da blir det satt et styrkeforhold automatisk fra start, sier Atle Grønn, som imidlertid innrømmer at han selv stirret triumferende på Jon Ludvig Hammer da de spilte remis for noen uker siden.
Fordel Anand?
Det er ingen automatikk i sjakken at den som stirrer er den som har overtaket, men psykolog Nicolas Lemyre tror det kan være et godt tegn for Viswanathan Anand hvis han er den som stirrer.
– Det kan være at Anand har mer selvtillit, slik at han tillater seg å bruke krefter på å lese hvordan Carlsen har det. Det kan være at han prøver å lese og forutse hva Carlsen kommer til å gjøre. Carlsen er nok bevisst på dette og kan late som han er mer usikker enn det som er tilfellet, sier Lemyre.
– I dueller er det ikke uvanlig at man prøver å ha øyekontakt for å vise at man er overlegen, sier han.
Det var nettopp overlegen Magnus Carlsen var i VM i fjor. Etter de to tapene i femte og sjette parti fremstod Anand som helt knekt psykologisk.
Og de som var i Chennai, husker blikkene. Inderens små skott opp mot motstanderen var åpenbart nervøse og prøvende. De eneste blikkene Carlsen sendte var vantro stirring etter Anands tabber.
Denne gangen er Anand med i kampen om stirringen. Og tydeligvis kampen om VM også.
Mer om VM-kampen og psykologi: