Birger Ruud var regnet som verdens beste skihopper på 1930-tallet. Da tok han ikke mindre enn tre VM-gull og to OL-gull, og det i en tid da det bare var én gullsjanse i hvert mesterskap.
Han var ennå ikke fylt 20 år da han tok det første - i tyske Oberhof i 1931. Året etter gikk han til topps i OL i Lake Placid.
I Vysoke Tatry i Tsjekkoslovakia i 1935, i OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936 og i VM i Chamonix i 1937 vant Kongsberg-hopperen.
Han fikk aldri sjansen i VM i 1933. Da boikottet Norge VM i protest mot at alpint skulle bli OL-grein tre år etterpå!
Nettradio:
I tysk fangeleir
Noen år seinere kom verdenskrigen, og både Birger Ruud og de fleste andre fikk annet å tenke på enn skihopping.
I 1943 havnet han i tysk fangeleir på Grini i Oslo.
Norge tok alle medaljene i OL i 1948. Sølvviner Birger Ruud til venstre
Foto: Scanpix / SCANPIXKrigen tok slutt, men ikke Ruuds trenings- og konkurranselyst. Han tok fatt på hoppingen igjen, og klarte en sølvmedalje i første etterkrigs-OL - i St. Moritz i 1948, bare slått av klubbkameraten Petter Hugstedt. Da var han blitt 36 år.
Man kan bare spekulere i hva han hadde fått til hvis verden hadde vært noenlunde normal, og han hadde fått sine olympiske sjanser i 1940 og 1944.
Sølvet i St. Moritz førte til at Norge delte førsteplassen med Sverige i ski-VM det året, til tross for idrettspausen under krigen.
Men det var på ingen måte selvsagt at "gamlingen" Birger Ruud skulle delta. Tvert imot, han var egentlig med som leder.
Kontroversielt uttak
Men han klarte ikke å holde seg unna bakken. Og der imponerte han så mye at både konkurrenter og ledere fra utlandet begynte å stille spørsmål om hvorfor den gamle mester ikke skulle få delta. Og FIS - det internasjonale skiforbundet - ville gjerne ha med det berømte Ruud-navnet på deltakerlista. Birgers bror Sigmund var forøvrig FIS-leder på det tidspunktet.
Da også Aftenpostens utsendte medarbeider Sverre Fodstad mente at Ruud måtte få delta, ble presset på den norske ledelsen for stort. Ruud ble tatt inn, og forhåndstuttatte Georg Thrane satt ut.
Thrane, som fikk vite om dette klokka 22 kvelden før rennet, tok det svært tungt. Han hadde vært suveren i uttakingsrennene hjemme før OL, og ble tatt ut til hopprennet i lang tid på forhånd. Etter vrakingen var han utrøstelig, og ville slutte tvert med hoppsporten.
Landet på hodet
Birger Ruud var kjent som en villmann på hoppskiene. Han eide ikke frykt, og satset alltid alt. Slik beskriver Arne Thoresen i sin bok "Lengst gjennom lufta" en episode fra like før VM-hopprennet i 1931:
"Birger, som ofte lå for mye på i svevet, vrikket ankelen i et treningshopp, etter først å ha landet på hodet. Romkamerat og skikonge Johan Grøttumsbråten visste råd og hjalp unggutten. Han fikk den lille storhopperen ut av senga, masserte den skadde ankelen hans, og tok ham med ut i snøen. "Gå i puddersnøen, det myker opp ankelen", sa Grøttumsbråten myndig. Birger, som så opp til Grøttumsbråten som den helten han var, lød ordre og ble bra igjen.
Vant utfor
Ruud var også en mer enn habil alpinist. Han vant utfor i OL i 1936, men uheldigvis var det ingen egen øvelse. Den var "bare" en del av kombinasjonen, og der ble han uten medalje.
Det var likevel ikke langt fra. Etter utfor-delen ledet han med hele 4,4 sekunder(!). Men i slalåm bommet han på en port, noe som etter datidens regler gav en tidsstraff på seks sekunder. Dermed endte nordmannen på fjerdeplass totalt.
Han fikk Egebergs Ærespris, men først da han var 80 år gammel. Da var reglene endret, slik at man kunne få denne prisen for sine resultater i to vinteridretter. I Ruuds aktive tid var kravet én sommer- og én vinteridrett.
Måtte dele æren
Birger Ruud var nok mer populær på sine eldre dager enn da han var aktiv. Den gangen måtte han dele æren med sine brødre Asbjørn og Sigmund, som også var gode hoppere. Asbjørn var den som sendte Birger ned av tronen, da han ble verdensmester i 1938, etter Birgers tre strake VM- og OL-gull.
Kanskje var det ikke så rart. Kongsberg-hoppere dominerte internasjonalt i en skala som ikke burde være mulig. Fra 1928 til 1948 tok hoppere fra Kongsberg IF ikke mindre enn 16 medaljer i VM og OL - halvparten av dem var av gull!
I svevet med Kongsberg-knekk
Foto: Scanpix / ScanpixHele hoppmiljøet på Kongsberg fikk mye av æren. "Kongsberg-knekken" ble et begrep i hoppstilen, og genserne med den røde K-en var verdensberømt på 30-tallet.
"Satt fast i hårtufsen"
Opprinnelsen til "Kongsberg-knekken" har forresten sin egen historie. Vi siterer igjen det Ruud har fortalt til Arne Thoresen:
"Det hadde seg slik at jeg fikk ny strekkbukse foran et renn i Tyrol. Buksa hadde ikke knapper foran, men moderne glidelås. Så stod jeg øverst i bakken og slo lens. Plutselig ble startnummeret mitt ropt opp - det var min tur. Jeg dro i glidelåsen, men tror du ikke den satte seg fast halvveis i hårtufsen. Likevel satte jeg utfor. Da jeg nådde hoppkanten, gjorde det så forbasket vondt å strekke ut kroppen. Derfor denne stilen."
Skulle vært flaggheiser
På Kongsberg er det også reist en bronsestatue av Birger Ruud, laget av billedhoggeren Per Ung.
Birger Ruud og Petter Hugstedt var drivkreftene bak etableringen av Kongsberg skimuseum.
Ruud var også utpekt til å være norsk flaggheiser ved åpningen av OL på Lillehammer i 1994. Men han fikk hjerteproblemer like før, og måtte følge åpningsseremonien fra sykehuset.
Birger Ruud ble en gang spurt om hva som var høydepunktene i livet. Blant annet fortalte han da denne historien fra den dagen da kong Olav var på Kongsberg for å avduke skulpturen i Magasinparken, og for å åpne Kongsberg Skimuseum:
Birger viste Kongen rundt i museet. Da de et øyeblikk var alene i ett av rommene, tok Kongen St. Olavsmedaljen opp fra lommen. "Denna skulle du hatt for lenge siden, Birger", sa Kongen.
Birger Ruud døde 13. juni 1998, nær 87 år gammel.
