Fotballens største psykologiske utfordring

I fotball finnes det et tidspunkt da nesten alt står stille. Et tidspunkt når alle venter på et eneste spark på ballen. Et spark som i seg selv ikke er stort eller vanskelig, men som har voldsom betydning for utfallet av fotballkamper.

Isolert fra fotballspillet finnes straffesparket.

– Det er mer et psykologisk spill enn et fotballspill. Det er en situasjon der det for en skytter handler om å ha kontroll på seg selv og på nervene. Presset i denne situasjonen er større enn i alle andre situasjoner i spillet.

Slik beskriver Geir Jordet, professor og fotballforsker på Norges idrettshøgskole, et straffespark.

Det kreves en spesiell type mentalitet for å scorer på et straffespark hver eneste gang. De riktige forberedelsene, de riktige tankene, den riktige utførelsen. Naturlig nok. Derfor er også svaret på hvem som er beste ganske naturlig.

– Det kjedelige og egentlig opplagte svaret er at de beste målscorerne er best også her. Spisser scorer langt mer enn midtbanespillere, som igjen scorer langt mer enn forsvarsspillere, forklarer Jordet.

Det er en utfordring som eliteseriespillerne sålangt ikke har lyktes så godt med. Bare 5 av 10 straffespark så langt har blitt omsatt i mål.

– Hundre prosent mentalt

Da Haugesund fikk årets første straffe mot Stabæk, ti minutter etter at Christian Gytkjær hadde gått skadet av banen, var var sjansen for scoring allerede lavere, ifølge statistikken. Bare fordi midtbanespiller Eirik Mæland måtte ta den, istedenfor spissen Gytkjær.

Siden han kom til Norge i 2012 har dansken tatt seks straffer og scoret på samtlige. Det er den beste statistikken av dem som fortsatt spiller i eliteserien.

– Det er mentalt. Hundre prosent. «Alle» på dette nivået kan score fra elleve meter, sier Haugesunds storscorer, og forteller hva han tenker når han får sjansen fra straffemerket.

– Jeg overbeviser meg selv om at jeg ikke i den villeste fantasi kan forestille meg at jeg bommer. Uansett hva som skjer så skal nok den ballen gå i mål, sier han.

Elsker å score

Gytkjær forteller at han ikke har bommet på et straffespark siden han var u16-spiller i Lyngby. Heldigvis fikk laget hans en straffe til i samme kamp, og den satte han i mål. Dermed ble ikke smerten så langvarig.

Men smerte var det. Helt jævelig, forteller han. Så hvorfor utsette seg for den risikoen gang etter gang?

– Spisser er spisser fordi de elsker å score mål, og et straffespark er en fantastisk mulighet for å score mål. Så kanskje spisser er flinkere til å se muligheten for suksess mer enn faren for fiasko, spekulerer han, og forteller om en øvelse han gjorde med en mental trener han hadde da han var yngre.

– Vi tegnet målet på et papir, og plasserte keeperen helt inntil stolpen, for å illustrere hvor liten han er i forhold til målet. Man han noen ganger lett for å fokusere på keeperen, og så ser han større og større ut, forklarer han.

Umulig å trene på?

De som tror det ligger time på time med terping og mental trening bak Christian Gytkjærs straffespark, de tar feil.

– Jeg tror ikke man kan trene på det. Selv om du kan stå på trening og ta hundre straffespark og sette alle, så er det bare noe helt annet når du står der i kampens hete med tilskuere og alt. Det blir en helt annen situasjon, mener Gytkjær.

Her får han imidletid bare delvis støtte fra straffeforsker Jordet.

– Jeg tenker at det er feil måte å tenke på. Det er det samme der som med alt annet. Trening og repetisjon på så spesifikke situasjonsscenarier som mulig, vil gjøre deg bedre, sier han.

Jordet mener forteller videre at Gytkjær har rett i at problemet med å trene på straffespark er at man ikke klarer å simulere de stressbetingelsene som vil være der 100 prosent.

– Derfor må du prøve å nærme deg de hundre prosentene på ulike måter. For logikken er ganske grei. Hvis du ikke kan trene stressituasjoner, hvorfor sitter da flygere i simulatorer i hundrevis av timer? De gjør det fordi det gir noe. Det gir dem noe å forholde seg til i gitte situasjoner så de i større grad kan bruke automatikk og gjøre det som er naturlig. Selvfølgelig gjelder det samme også her, sier han.

Likt, likt, likt

Jordet forteller at det mange av mest effektive straffeskytterne har til felles er stor grad automatikk i utførelsen. Ikke nødvendigvis at de skyter i samme hjørne hver gang, men at de legger ned ballen på den samme måten, rygger bakover på den samme måten, venter på at dommeren skal blåse på den samme måten, og løper mot ballen på den samme måten.

Gytkjær på sin side synes det er vanskelig å skulle gå i detalj på hvordan han utfører et straffespark.

– Fra jeg tar tilløpet til den ligger i mål er det som om det er svart. Jeg kan ikke huske det når jeg ser tilbake på det, annet enn det jeg kan se på TV. Det jeg husker er presset og at pulsen stiger og sånne ting, sier han.

Skyt høyt, eller?

Et godt straffespark er et straffespark som går i mål, blir det sagt, og det stemmer nok. Men viser forskningen hvor i mål det lønner seg å skyte, dersom man ønsker å score?

«Nei», er det enkle svaret til Geir Jordet. Selv med all hans forskning på samtlige straffespark-konkurranser i store mesterskap fra 1976 og til i dag, så har han ikke noen konklusjon på det spørsmålet.

Han har riktignok sett annen forskning som konkluderer med at det lønner seg å skyte høyt, men stoler ikke helt på det. Han har i alle fall ikke funnet samme svar i sitt eget tallmateriale.

– Plasserer du ballen i krysset, så vil ikke keeperen kunne ta den, men når presset er stort så er det jo større sjanse for at du skyter over, poengterer han, men legger fram et faktum som kan være kjekt for keeperne der ute å vite.

Vil ikke avsløre favorittsiden

– Hvis du er keeper og står overfor en spiller som er høyrebeint, så er sjansen betydelig større for at ballen går til spillerns venstre side. En spiller med høyre fot skyter til venstre for seg, mens en spiller med venstre fot skyter til høyre for seg, sier Jordet.

– Det tar man så langt at man kaller det «skytterens naturlige side», sier han og forteller at forskjellen er så stor som ca 60-40.

Hvilken side Christian Gytkjær foretrekker å skyte til nekter han klokelig å avsløre i denne artikkelserien, men han forteller at han fortsatt synes det å ta straffe er en delt opplevelse. Han er glad for muligheten til å score, men trives ikke like godt med presset.

– Det er helt jævelig å stå der med ballen, uansett om man har gjort det hundre eller tusen ganger før. Du kan bare skuffe. Alle forventer mål, sier han.