«En søndag i helvete» – Slik oppleves Paris - Roubaix

– Du blir mørbanket. Man er ikke bare sliten, man er sliten helt inn til beinet, sier Gabriel Rasch, som avsluttet karrieren sin som aktiv syklist med å delta i Paris - Roubaix i fjor.

254 kilometer står mellom syklistene og målstreken. På veien skal de forsere 27 brosteinspartier så smale at det bare går to av dem i bredden. 52,7 kilometer skal de sykle på brostein. Mange steder dårlig vedlikeholdt, hullete brostein, belagt med enten gjørme eller svevestøv, alt etter værforholdene.

«En søndag i helvete» heter en legendarisk dansk dokumentar fra 1977 om rittet. Tittelen er ikke valgt uten grunn.

– En vill kamp

Paris - Roubaix begynner ikke i Paris lenger. Det har ikke rittet gjort siden 1968. Starten går i Compiegne, drøye 80 kilometer nord for den franske hovedstaden. Derfra skal det sykles i 98,5 kilometer før man treffer brosteinene for første gang. Men da har kampen om posisjonene vært i gang i mange mil allerede.

– Når du kommer inn mot tre første brosteinspartiene, så er det ekstremt nervøst og veldig mye kamp om posisjonene, forteller Thor Hushovd, nordmannen med de beste prestasjonene i rittet til NRK.

– Selv om du ser feltet er bredt og som en firkant de siste tre milene, så er det ikke en centimeter plass. Det er en vill kamp. Det er velter og texas, forteller Gabriel Rasch, som nå arbeider som sportsdirektør i Team Sky, og er på plass i Frankrike av den grunn.

Må være tidlig i posisjon

De to nordmennene har samarbeidet i flere utgaver av rittet, og er enige i at om man havner for langt bak inn i første brosteinsparti, kan løpet allerede være ødelagt.

– Er du nummer nitti i det du kjører inn på det første brosteinspartiet, så er det kanskje kjørt. Du klarer ikke å kjøre deg noe fram på brosteinen. Veien er så bred som den er, og det er ikke plass til mer enn to-tre stykker i bredden, forklarer Rasch.

Derfor ønsker selvsagt alle å sitte foran. Klarer man det først en gang, så er nemlig sjansen god for at man kommer først inn i neste parti. Og i neste. Og i neste.

– Er du topp ti-topp femten over brosteinen, så kan du egentlig ta det litt rolig når du kommer ut på asfalten igjen. Rytterne legger seg ut i bredden, så er du foran, så er du foran. Så blir det en vill spurt inn i neste brosteinsparti igjen, og så fortsetter det sånn, sier Rasch.

– Som å sykle på is

Uansett om det er tørt eller vått bringer det med seg egne utfordringer. Er det tørt, blir det støvete og man ser nesten ikke lenger enn til sylisten foran deg. Er det regn og gjørmete blir det glatt.

– Et vått Roubaix er som å sykle på is. Du spurter inn på et brosteinsstrekke. Det er som å spurte inn på en ujevn skøytebane. Det er jo galskap, og ikke så rart at det blir noen velt da, forteller Rasch, som selv har en 23. plass fra 2011 som sin beste plassering. Et år der han kunne gjort det langt bedre, hadde han ikke fått beskjed om å vente på sin kaptein Thor Hushovd.

– Det var en latterlig taktisk avgjørelse, tatt av Jonathan Vaughters som aldri har syklet Paris-Roubaix, har Rasch sagt til Procycling.no om den beskjeden i etterkant.

Den store nedturen

Det er bare en eneste skandinav som har vunnet rittet. Magnus Bäckstedt kom inn i den avsluttende velodromen sammen med Tristan Hoffman, Roger Hammond og Fabian Cancellara, men tok spurten og vant det prestisjetunge rittet i 2004.

Se Magnus Bäckstedt selv oppsummere sin beste dag på sykkelsetet.

Thor Hushovd har stått for den beste norske innsatsen. Han ble nummer to i 2010, men var kanskje enda nærmere i 2009. Da var han alene igjen med Tom Boonen idet han veltet på brosteinen med 15 kilometer igjen. Han ble tilslutt nummer tre det året.

– Det var en stor nedtur som er tung å tenke på den dag i dag egentlig. Jeg mistet det på det mest avgjørende tidspunktet med en velt. En må ha marginene på sin side. Jeg var litt ukonsentrert i noen få sekunder, og så gikk det galt. Da er det så hardt at det er umulig å komme tilbake, sier Hushovd til NRK i dag.

– Hvor viktig er det å ha flaks i et ritt som Paris - Roubaix?

– Det er ikke viktig å ha flaks, du vinner aldri et sykkelløp på flaks. Men det er viktig å ikke ha uflaks, sier Hushovd.

– Helt utmattet

Det aller første Paris - Roubaix ble arrangert i 1896, og siden den gang har det blitt arrangert hver eneste år, kun med noen års opphold i de to verdenskrigene. Rittet har også kallenavnet «Helvetet i nord», et navn som ikke har med brosteinen å gjøre, men som egentlig er en beskrivelse av områdets tilstand etter den første verdenskrigen.

Allikevel er det ingen tvil om at rytterne både elsker og frykter det beinharde rittet i Nord-Frankrike. Mye på grunn av den ekstreme belastningen det er på kroppen. Du ser ryttere som kommer i mål med rødskutte øyne og tomme blikk, beskriver Rasch.

– Det er beinhardt, du sliter kroppen ned. Det er en annen type juling du får i Paris - Roubaix. Du er ekstremt sliten, og gjerne på andre steder enn etter andre sykkelløp, inkludert Flandern, sier Hushovd.

Det er en voldsom belastning å være topp konsentrert i de seks og en halv timene som rittet varer, i tillegg til den fysiske belastningen. Det er ikke noen partier syklistene har råd til ikke å være i høyspenn.

– Det er veldig vanskelig å beskrive følelsen, men de som har holdt på med idrett i veldig mange timer vet hva det er for noe. Kroppen er bare helt utmattet, sier han og kommer med et eksempel på plager man bare sliter med etter det rittet.

– For eksempel har man holdt så hardt på styret over brosteinen at det er veldig vanskelig å få fingrene bøyd ut igjen. De står som et grep i lang tid etterpå, og gjerne med vannblemmer og blodblemmer og alt det der, sier han.

– Føler seg overkjørt

Rasch og Hushovd er ikke alene om å mene at Paris - Roubaix kanskje er den aller tøffeste dagsjobben en syklist kan slite seg gjennom. Cycling Central samlet sammen noen «dagen derpå»-meldinger fra ryttere etter utgaven i 2013.

– Sov i tolv timer, og det kjennes ut som en buss kjørte over meg i søvne, skrev Jonathan Cantwell.

– Å ta på sokkene i dag tidlig med såre fingre og et vondt kne var nesten like tøft som hele løpet i går, skrev Taylor Phinney.

Hardere konkurranse enn noensinne

Så hva skal til for Alexander Kristoff om han ønsker å kjempe om seieren i søndagens utgave?

– Det er om å gjøre å gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg, aldri få vind i ansiktet. Det er et veldig langt løp, så hvis du klarer det hele dagen, ligger lavt i bukken, spiser, drikker og ligger godt posisjonert hele dagen, så har du en mulighet, forteller Rasch, og legger til at konkurransen om å vinne klassikerne har blitt tøffere og tøffere de siste årene.

– Det er ikke lenger seks lag som spesialiserer seg på klassikerne. Nå er det er tjue lag som spesialiserer seg på dem, og alle har en kaptein som kan gjøre det bra. Alle har de riktige dekkene, det riktige dekktrykket og de riktige syklene. Det er en fight på en helt annen måte enn før, sier han.

Som sportsdirektør i Team Sky er Gabriel Rasch en av få nordmenn som ikke håper Alexander Kristoff skal ta Norges første triumf i Paris - Roubaix på søndag.

– Jeg håper jo helst at vi gjør det bra, men jeg synes det er drit kult at Alexander gjør det så bra, for jeg vet hvor mye jobb han har lagt ned og hvor seriøst han trener, sier Rasch.

Hushovd tror også Kristoff vil være i toppsjiktet søndag, men mener han vil få den samme utfordringen som møtte ham i Flandern rundt. De andre lagene vil være veldig oppmerksomme på hva 27-åringen foretar seg.

– Det er vanskelig for han, for han er av de store favorittene. Skal han vinne så må han gjøre som han gjorde på søndag, og bare sykle fra alle de andre. Det har vi sett for eksempel Cancellara gjøre mange ganger. Det er det som kalles god, gammeldags kappsykling, smiler Hushovd.