"Vi Læger derimod, vi ved at Længdeløb paa Ski ikke er sundt. Vi ved at det koster mange unge Mennesker Helse og Sundhed for det senere Liv."
Det skrev lege Cato Aall i 1902 da Skiforeningen foreslo å gjenoppta 50-kilometeren.
Historiens eneste femmil inntil da, den som startet 7. februar 1888 fra Majorstua i Kristiania, hadde samlet 17 mann som gikk to runder á 25 kilometer.
Flere røkte før start for å åpne lungene og deltakerne drakk kaldt vann fra ei bøtte ute i skogen.
Ved runding åt de koteletter og solid kjøttmat, og i mål drakk de øl for å gjenopprette væskebalansen. Førstepremien på 400 kroner tilfalt Torjus Hemmestveit fra Morgedal.
Sportshjerte
I 1902 var "Sportshjerte" en ny skrekkbetegnelse i medisinsk faglitteratur. Sportshjertet bredte seg utover i den vestlige verden i takt med idrettens utbredelse.
Det speilte menneskets trang til overdrevne kappløp på sykkel og føttene, og, i Norden, på ski. Den selvpåførte dævelskapen kom til syne gjennom hjerteklapp, åndenød og angst, mente mange leger.
Skipionéren Fritz Huitfeldt, derimot, fnyste av slike påstander. De kom fra uvitende mennesker uten egenerfaring fra skiløypa. Han forlangte bevis på at noen var blitt ødelagt av langrenn.
Tvungen pause midtveis
Holmenkollens første 50-kilometer gikk i to runder á 25 kilometer.
Etter første runde ble deltakerne pålagt fem minutters hvile, selv om Huitfeldt protesterte på det. Tvungen pause forekom aldri senere.
Tolv leger overvar femmila i 1902 for å kartlegge virkningene på løpernes kropp og sinn. De bedømte løperne ved å telle pulsslag. Vinneren Karl Hovelsen virket uforskammet sprek med 84 slag i minuttet.
Ingen besvimte av anstrengelse underveis og ingen kreperte etter målgang. Femmila var ikke så farlig.
Men i 1909 ble femila i Holmenkollen avlyst fordi man også arrangerte ei tremil i det første Hovedlandsrennet på Lillehammer. Det var for mye med både femmil og tremil tett innpå hverandre.
Hemmelig trasé
Fra 1913 og fram mot 1950 gikk femmila i Homenkollen i ett strekk.
Løypa på 50 kilometer ble gått opp i dagene forut av fire-fem mann som overnattet på stuer i Nordmarka, for det tok flere dager å tråkke spor i kupert terreng - vilt i skogen.
Først på renndagen ble det oppslått et kart så deltakerne så traseen. Ingen skulle tjuvtrene på forhånd og få fordeler av at de bodde nær løypa eller kjente terrenget.
Den eneste femmila
Femmila i Holmenkollen var såvidt vites den eneste faste, årlige femmil i Norden før 1920. I Hovedlandsrennet var tremil lengste distanse fra 1909 til 1940. Først i 1946, det året i Alvdal, gikk gutta femmil i Norgesmesterskapet.
I Sverige og Finland fikk femmila et gjennombrudd som distanse i 1920-åra. Der hadde løperne gått tre, seks og ni mil, ofte i flate løyper. Såkalt flatlangrenn i Sverige og Finland og den norske varianten, terrenglangrenn, ble forent i 1920-åra. Vinter-OL i Chamonix var en viktig årsak.
Svenske og finske løpere kuttet skiene og stavene og nærmet seg norsk mål: terrengski, tilpasset kuperte løyper i skogen.
Nordisk rivalisering
Rivaliseringen mellom nordiske land satte en ekstra spiss på femmila i Holmenkollen.
I 1903 stilte en diger tropp svensker, men taklet ikke terrenget med lange ski og så nordmennene passere forbi i en annen, mer effektiv takt.
Nils Adolf Hedjersson ble så fornedret at han stilte skiene mot en stein og hoppet på dem så de knakk.
I mål hos de svenske lederne fortalte han om "uhellet" sitt. Det tok to tiår før han innrømte det selvpåførte skibrekket i Nordmarka. Da hadde han jobbet for å gjøre kortere ski til langrenn mer kjent i Sverige.
Svenskene og finnene prøver seg
Svenske og finske løpere gjorde alt for å vinne femmila i Holmenkollen. Den legendariske finske stakeeksperten, Matti Koskenkorva, hadde ikke nubbsjans med 1.80 meter lange staver.
Første utenlandske seier kom i 1922. Finnene begynte med terrengmesterskap i hjemlandet og det dro Anton Collin nytte av. På vanskelig føre tok han og Tapani Niku dobbeltseier.
Det markerte et skille. Fra da av skjønte utlendingene at også de kunne vinne i Nordmarka.
Verdens hardeste langrenn
Allerede i 1920-åra hadde femmila i Holmenkollen status som verdens hardeste langrenn. Femmila kåret skisportens seigeste kar. Det var noe renhårig over femmila.
Det var en kappedyst som pågikk i bortimot og i blant over fire timer - dårligste vinnertid var i 1906, da tryslingen Elling Rønes vant på 5.33.
Femmila var en reise innover i Nordmarka og i løpernes indre landskap. Det var en seigpining hvor mange sprakk hvert år og hvor enkelte kom i mål hvert år med blodige ansikter etter fall i stygge bakker.
Det var ikke bare en kondisjonstest, men også en prøve i skifedigheter, i ei løype som gikk vilt i terrenget i ei tid da man drev med plukkhogst, ikke flathogst. Det gjaldt å bøye seg under greiner og stå støtt ned bratte tømmerslep. Det gjaldt å smøre riktig beherske ulike føretyper, spise og drikke nok, og disponere kreftene riktig.
Den legendariske duellen i 1933
I 1933 stilte Veli Saarinen fra Finland og Sigurd Vestad som favoritter. Finske ledere ringte på Kikut og spurte hvordan løypa var. "Den er hard", sa de og mente kupert, altså tøff.
Finnene misforstod og trodde det var harde, altså isete spor, og smurte med klister. Finske løpere i Holmenkollen før annen verdenskrig hadde vakt hvis de satte fra seg smurte ski. De trodde nordmenn pisset under skiene for å sabotere.
Saarinen sprengåpnet og tok igjen Vestad etter noen kilometer. Vestad gikk ut av sporet, men Saarinen holdt seg bak. Slik fortsatte de å lure på hverandre. Først da Vestad gled fra Saarinen utover, hoppet ut av løypa og gjemte seg bak et tre, først da gled Saarinen intetanende forbi.
Saarinen sprakk som en ballong. Han turde ikke å ete og drikke på de norske matstasjonene, i redsel for å bli forgiftet. Svensker og finner var paranoide slik. Saarinen ble nummer sju og sa at "Fanden bodde i Nordmarka," i skuffelse over nederlaget.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ute på tur?
Fra 1950-tallet var det to runder på rundt 25 kilometer. Løypa var for lang til utpå 1970-tallet og enda senere. Det gjorde den ekstra tøff og respektert som manndomsprøve.
I OL i 1952 vant Veikko Hakulinen på 3.33.33 - en tid flere finner trodde var konstruert for å lage en historisk sluttid.
Også Edvin Landsem fra Rindal gikk den femmila. Et stykke ute i løypa måtte han smøre om. Mens han sto bøyd og la på smurning tuslet en turgåer forbi.
"Er du ute på tur?," sa turgåeren.
"Nei, jeg er med i femmila i OL", sa Landsem.
Ei skiløype i 1952 var ingen motorvei med tilskuere overalt.
Tilskuere i sovepose og telt
Publikum på femmila sto særlig på steder som Kikut og Blankvann, Tryvannsstua og andre steder der det var matstasjon eller lett å komme til.
Fra 1970-tallet overnattet mange tilskuere ute i skogen langs den legendariske 25-kilometeren som snudde på Glåmene, innenfor Kobberhaugen.
Folk slo opp telt og gravde seg ned i snøen, de stekte pølser og heiet på alle som passerte. På en god dag sto, satt og lå flere titusener mennesker innover i skogen i et av idrettsverdenens mest spesielle innslag på publikumsiden.
Langrennssportens 17. mai
Folkelivet langs 25-kilometeren var spesielt. Det var langrennssportens 17. mai, like moro for tilskuere og løpere - noe utøverne gruet og gledet seg, fordi det var hardt og moro.
Det ble regnet for en ære å sprekke på femmila i Holmenkollen, da hadde en i hvert fall prøvd. Å bryte i skogen var liten vits fordi en måtte gå så langt til mål uansett.
Den som vant femmila i Holmenkollen ble regnet for å være ordentlig skiløper. Den som ønsket å bli en ekte skikonge måtte vinne der.
Verdens eldste langrenn
Den lille langrennssporten er ikke så rik på tradisjoner. Femmila i Holmenkollen er såvidt vites verdens eldste langrenn og trenger å vernes for ettertida.
Det er bare snakk om en beslutning i de riktige kretser for å få en runde på 16,7 kilometer eller 25 kilometer.
Storløpere som Juha Mieto og flere med seire på femmila i Holmenkollen ønsker ei fast, årlig femmil som går i lange runder og klassisk stil - for da behøver en ikke å lage så bred trasé som til skøyting.
For som i 1930-åra, da det var forbudt å hugge ett eneste tre i Nordmarka for å lage skiløype, er også naturvernere i 2011 kritisk til skisportens krav om å anlegge løyper.
Det er viktig med naturvern, men det er også viktig å verne femmila - den største kappedysten i den lille, men for nordmenn store langrennssporten.