Jann Post løper i Kenya

POST I KENYA: Til venstre i bildet løper Jann Post – NRK-kommentator og maratonløper. Løpeentusiasten har tilbrakt åtte dager i hjertet av Kenyas løpetradisjon for å lære mer om hvorfor løperne herfra er så dominerende.

Foto: NRK

«I Kenya løper folk for livet»

NRKs sportskommentator Jann Post har fått kjenne kenyansk løpekultur på kroppen. Her er hans forklaring på hvorfor de er verdens beste løpenasjon.

ITEN, KENYA (NRK.no): «Thanks for visiting home of champions» står det på buen over veien når man kjører ut av Iten. En ting har jeg i alle fall lært under mitt Kenya-opphold. Det er ikke selvskryt. Det er fakta.

En pilegrimsreise med løpesko på beina er over. I ni dager fikk jeg oppleve Kenyas fantastiske løpere på nært hold. Jeg har kjent kulturen i løpernes Mekka, Iten, på kroppen. Fulgt utøverne på trening, snakket med dem og spist som dem.

Så hva er konklusjonen? Hva er det som gjør at så mange blir så utrolig gode langdistanseløpere?

Mange faktorer spiller inn

Ved første øyekast er det fristende å si at kenyanerne har genetiske fordeler som gjør dem til superløpere.

Mengden lange, tynne og atletiske bein som spinner rundt Kamariny-jordbanen i Iten er slående. De ser ut til å ha perfekte kropper for å løpe fort og langt. Samtidig kommer svært mange av de beste kommer fra en bestemt stamme.

Kalenjin-folket består av omtrent tre millioner mennesker og har levert toppløpere på rekke og rad i et halvt århundre. Det ville vært lettvint å konkludere med at sånn er det, og sånn blir det. Kenyanere, og Kalenjin-stammen spesielt, har gener som gjør de til perfekte langløpsmaskiner. De tynne leggene og de lange beina gjør løpsøkonomien så god at de alltid vil ha en stor fordel.

Iten

MESTERNES HJEM: Løperbyen Iten i Kenya kaller seg selv «Home of Champions». Det har de all grunn til.

Foto: NRK

Men jeg tror ikke det er så enkelt.

Mange har en kropp som egner seg for løping i andre land også. En rekke land har levert løpere i verdensklasse. Til og med Norge. Toppløpere fra ulike nasjoner har levert prestasjoner på høyde med de beste kenyanerne.

De har bare ikke vært så mange. Enkeltprestasjonene er der. Andre land har bare ikke samme bredden. Etiopia er nærmest, men ingen har så mange løpere i toppen som Kenya. Prestasjonene er ikke umenneskelige, det er bredden som er ufattelig.

Prestasjonene er ikke umenneskelige, det er bredden som er ufattelig.

Jann Post

Derfor mener jeg at forklaringen må ligge andre steder enn i bare genetikken. Under mitt opphold har jeg observert en rekke faktorer som til sammen virker å være en fantastisk kombinasjon med tanke på å utvikle langdistanseløpere i verdensklasse.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Løpere i Iten

SOM SKAPT FOR LØPING: Kenyanerne har lange bein, korte overkropper og mange av dem blir voksne før de begynner å løpe med sko.

Foto: NRK

Motivasjon

I Kenya løper folk for livet. Løperne kommer fra fattige kår, og har svært lite. Løpingen er en vei til penger og berømmelse. Premie- og startpenger i store utenlandske løp kan berge en familie i flere generasjoner.

I et land hvor mange lever på noen få dollar dagen er løpingen en vei ut av fattigdommen. Det finnes ingen som løper av helsegrunner eller fordi de synes det er gøy. Svært få løper etter karrieren er over.

De ser på løpingen som en jobb som kan forandre livet. Dette gir en helt annen motivasjon for å gjennomføre nødvendig trening enn i rikere land.

Satser alt

Når de først velger å satse løping i Kenya gjør de det med hud og hår. Løperne forlater familien på landsbygda og flytter inn til steder som Iten for å fokusere på løpingen.

De sover, spiser og trener. Det er det.

En slik dedikasjon til toppidrettslivet er mer uvanlig i vestlige land hvor mulighetene er mange. Selvfølgelig finnes den type utøvere i Norge også. Men antallet er så mye lavere. Jeg mener det ikke er mer enn 7–8 løpere i hele Norge som med hånda på hjertet kan si at de satser på dette nivået.

I Kenya er antallet løpere som legger alt annet til stede skyhøyt.

De sover, spiser og trener. Det er det.

Jann Post

Aktiv barndom

En aktiv barndom gir et godt grunnlag. Barn løper barbeint til og fra skolen. De passer på dyr og leker ute, uten tilgang på datamaskiner og andre tekniske duppeditter som holder dem i ro.

Dette gir et godt grunnlag for å tåle store treningsmengder uten å bli skadet i voksen alder. Samtidig som mange tidlig utvikler et godt og effektivt bevegelsesmønster.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Løpere i Kenya

LØPER PÅ GRUS: De kenyanske løperne trener sjelden eller aldri på asfalterte veier. Slik holdes ledd og knær unna belastningsskader.

Foto: NRK

Bor i høyden

Dette er et omstridt tema blant forskere. Om det å leve i over 2000 meters høyde over havet gir noen klare fysiologiske fordeler skal jeg være forsiktig med å si noe om. Det er dessuten noe som ikke er unikt for kenyanerne.

Men jeg tror at trening i stor høyde gir litt mindre muskulær belastning, fordi farten må senkes noe. Da vil man tåle litt større treningsmengder. Det kan være en faktor.

Treningsforholdene er optimale for løping med et rikt nett av jord og grusveier. Underlaget er forholdsvis mykt og de unngår asfalt og annet hardt underlag. Dette vil gjøre det lettere å holde skadene unna. Temperaturen er ideell for løping året rundt i denne høyden like ved ekvator.

Daglig omgang med stjernene

I Iten og andre lignende steder er det mulighet til å trene med verdensstjerner hver eneste dag. De unge kan trene med sine helter og forbilder uten å bli møtt av gjerder, sikkerhetsvakter og stengte dører.

Det finnes ingen treningshemmeligheter.

Verdensrekordholdere, olympiske mestere og verdensmestere er å se hver gang man beveger på seg. Dette gir en enorm tro på at det er mulig å slå gjennom. Eksemplene er så mange at det er umulig å tro noe annet.

Enkel kost

Det enkle bondekostholdet er strippet for godterier, kaker, brus og andre unødvendigheter. Her kommer næringen rett fra egen jord.

Ris, poteter, ugali, bønner, linser, ferske grønnsaker, frukt og noe kjøtt gir et optimalt kosthold for dem som har råd. De aller fattigste spiser nok litt for ensidig.

Store treningsmengder – året rundt

Det trenes store mengder over lang tid. Selv om kunnskapen om trening og fysiologi kunne vært bedre nedover i rekkene, så trenes det mye.

For en del kan det nok bli for mye hard trening. Men de som overlever dette blir veldig gode. Og de har mange å ta av.

Det står ikke på innsatsen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Løpere i Kenya

MANGE Å TA AV: Når kenyanerne trener, løper de gjerne i store grupper. Slik holdes farten høy over lang tid.

Foto: NRK

– Ingen grunn til at vestlige skal være dårligere

Allikevel er de selvsagt ikke uslåelig. Det mener i alle fall to av Norges beste løpere gjennom alle tider.

Ingrid Kristiansen har Norges beste tid på 5000 meter, 10 000 meter, halvmaraton og maraton. Sindre Buraas er Norges nest raskeste på 5000 meter historisk sett og var i VM-finalen på samme distanse i 2013.

– Man kan bli skremt av antallet løpere og tidene de løper på, men jeg tror det er mulig å slå dem. Hvis ikke hadde jeg tapt på forhånd, sier Buraas.

Ingrid Kristiansen løp allerede på 1980-tallet på tider som hadde holdt til å hevde seg i toppen i dag. Hennes personlige rekord på halvmaraton hadde holdt til å vinne VM i år. Hun lar seg derfor ikke skremme av nivået i Kenya, og mener det er fullt mulig å hevde seg.

– De Kenyanske dameløperne holder et bra nivå, og de har etter hvert fått en bra bredde i toppen. Men jeg synes ikke nivået siden 1980-tallet har hatt en revolusjonerende utvikling. Jeg gjorde nok mye riktig, som hadde omtrent samme resultater for 30 år siden. På herresiden er det jo skjedd mye mer med toppnivået og bredden, sier Kristiansen, som mener det ikke er noen grunn til at de afrikanske jentene skal løpe fra norske og andre utøvere.

– Det er absolutt ingen grunn til at de vestlige jentene skal løpe saktere enn de afrikanske. Vi som løp på 80-tallet holdt jo like godt nivå som i dag. Jeg tror jentene fra vesten ikke er sultne nok, eller de har kanskje ikke de rette holdningene. Jeg skulle gjerne ha hatt noe mer kontakt med disse jentene i Norge eller andre vestlige land, for jeg tror de suller og duller for mye med uvesentligheter. Det er mange treningssamlinger og annet som ikke trengs dersom fokus er på rett sted, mener Kristiansen.

Det er absolutt ingen grunn til at de vestlige jentene skal løpe saktere enn de afrikanske.

Ingrid Kristiansen

Selv nådde hun sitt toppnivå med disiplin, gjennomføringsevne og en forholdsvis enkel treningsfilosofi. Svært mange av øktene ble gjennomført på tredemølle i eget hjem. Milevis fra høyden, varmen og myke grusveier i Kenya.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Kristiansen og Buraas

SER INGEN HINDRING: Ingrid Kristiansen (t.v.) og Sindre Buraas mener norske løpere har like gode forutsetninger som kenyanerne for å lykkes på langdistanse.

Foto: NTB scanpix

– Må være villig til å gjøre det som skal til

Både Buraas og Kristiansen skulle gjerne sett at norsk langdistanseløping holdt et mye høyere nivå, og at norske løpere kunne tatt opp kampen med kenyanerne og resten av verdenstoppen.

– Først og fremst må folk være villig til å satse, og gjøre det som skal til. Det er litt mangelvare. Det er litt for få som trener og løper til å få en god bredde på toppen. Det handler om å ta konsekvensen av å satse. Man må trene mye, og gi slipp på litt andre ting i livet, mener Buraas.

Kristiansen savner at norske løpere konkurrerer mer. Selv løp hun terrengløp, gateløp og baneløp i et større omfang enn det som er vanlig i dag.

– Jeg tror mange løpere i dag blir for finløpte og redde for å konkurrere. Men samlinger mange ganger i løpet av vinteren er de på. Det blir ofte for mye trening og fart, som i mange tilfeller fører til skader. Her tror jeg det ofte er rådgiverne og trenerne til utøverne som ikke er gode nok, sier Kristiansen.

Buraas tror vi kunne hatt et bedre nivå i Norge om flere hadde valgt riktig distanse.

– I forhold til langdistanse så tror jeg det er en del som satser på for korte distanser. Det er noen som løper 800 meter og 1500 meter, som kanskje burde løpt 5- og 10 000 meter. Enkelte utøvere burde satset så langt som maraton, mener 5000-løperen.

Kristiansen er overrasket over at ikke flere vil lære av dem som har lyktes.

– Miljøene i dag synes jeg virker snevre, og det er få, eller ingen, som er interessert i å høre hvordan jeg løste trening, konkurranse, studier og barn, forteller Kristiansen.

Les alle «Post-kortene» til NRKs langrennskommentator og maratonløper Jann Post fra turen til Kenya: