Ma&Joa følger drømmen: – Sørlendinger må våge å drømme

Det er nesten to måneder siden jeg spurte om Joachim ville være med på tur. Vi hadde ikke sett hverandre siden vi gikk i klasse på videregående. Likevel visste jeg at han, akkurat som meg, aller helst bare vil være på tur.

I vår fikk jeg en fiks idé. Jeg skulle krysse Lofoten. På rulleskøyter. Problemet var bare at jeg aldri hadde gått på rulleskøyter før.

Min gamle klassekamerat ville bli med. Ikke det at Joachim heller har gått på rulleskøyter før, men han er en bajas med en iboende forståelse for ting med hjul på. I tillegg liker han å være på tur. Flaks for meg.

Sørlandet – våg å drømme

For oss handler det om å fylle livet med alt det fine livet har å by på. Si ja, våge å drømme. Og våg å gjennomføre.

Aftenposten skrev i mai om «Annerledeslandet». Sørlandet altså. Ingressen forteller oss at Sørlandet ligger etter både i likestilling og levekår.

Er det ikke på tide at vi, befolkningen på Sørlandet, selv skaper entusiasme og ambisjoner for landsdelen? Vi synes det.

Herved starter første etappe av «Sørlandet – våg å drømme». Vårt mål er å krysse Lofoten på rulleskøyter. Hvem er neste sørlending ut?

Mot vest

Så vi dro da. Ma & Joa, i en altfor varm bil på vei vestover. Altså i gal retning. På vei til Lofoten må vi innom Bergen. Helt klart en omvei, men i Bergen blir det nemlig arrangert norgescup i biketrial. En sport hvor Joachim er eliteutøver.

Vestover velger vi veien gjennom Hardangervidda. OnklP og de fjerne slektningene ramler ut av anlegget mens den vakre naturen suser forbi oss.

Vi forstår godt at turister betaler tusenvis av kroner for å besøke oss, og synes samtidig det er like uforståelig at nordmenn heller velger å ligge på stranda med andre nordmenn på Gran Canaria.

Allerede etter en time merker jeg at Joachim synes jeg er litt masete. Ikke helt uforståelig, jeg sa jo til ham at jeg av og til hadde lyst til å ta rattet når han kjører. Ikke fordi at han er en dårlig sjåfør, men bare fordi jeg som regel tror at jeg gjør ting bedre sjøl.

Sånn er det ikke. Jeg skal roe meg ned. Lover.

Selv om vi er enig om mye og trives sammen, er vi ganske ulike. Mens Joa har en «tar det som det kommer»-innstilling til livet, er jeg mer av typen som har behov for kontroll.

Sammen er vi kanskje et godt team, med Joachims spontanitet og min planlegging. Kanskje.

– Her er det en fin plass å bade!

Bilen vrenges over på en grusvei. Det er ikke lenge siden vi hadde spist is. Kroneisen skvulper nedi magen. Er det ferie, så er det ferie. Her skal det bades og spises is!

På ekspedisjon, rulleskøyteekspedisjon i vårt tilfelle, må man ta noen harde prioriteringer. Vi hadde prioritert bort badetøy. I stedet ble det boksershorts og treningstighs.

Joachim tar salto ned i elva. Jeg er redd for at han skal slå hodet. Når jeg slutter å være redd stuper jeg nedi selv. Det er ikke lurt å gå rundt å være så redd, så jeg slutter med det.

Ved elvebredden er det satt opp en slakk line. Mens de lokale ungdommene står og ler av oss, prøver vi oss over. Det er en grunn til at de ler.

Hardanger

Videre vestover stopper vi på en fjellkro for å spise burger. Og for at Joa skal ta en heste-selfie. Med stor innlevelse forteller han de andre turistene om hvor farlige disse dyrene er.

– Den er farlig den moskusen, sier han mens han peker på hesten. Turistene nikker, og jeg ler.

Underveis på turen fikk vi en telefon om at vi kunne få bo hos en familie i Hardanger. Joachim kjenner dem fra før, og vi får servert kveldsmat når vi ankommer. Det passet bra, til tross for at vi akkurat hadde spist burger og tatt heste-selfie.

Guttene i familien, Eirik og Gaute, driver også med biketrial, og skal samme ærend som oss i Bergen dagen etter.

Norgescup i biketrial

Fem og et halvt år gammel krasjer Joachim på sykkel. Han knuser kjeven og slår ut tre tenner. Fra den dagen av visste Joachim at sykling var tingen for ham.

Akkurat nå er han landets nest beste biketrialutøver. Under helgens norgescup skal han konkurrere mot regjerende mester, Eirik Ulltang.

Tilfeldigvis er dette den samme Eirik som vi sov hos natta i forveien. Tydeligvis er det liten rivalisering mellom utøverne.

Biketrialreglene er, etter Malins hode slik: Du skal gjennom seks baner tre ganger, innen tre timer. Du får en prikk hver gang du setter en fot ned i bakken. Du får fem prikker om du setter nedi begge. Får du fem prikker er du ute av banen du er på. Målet er selvsagt å få færrest mulig prikker.

Som publikummer har du hjertet i halsen hele konkurransen. Jeg lar meg imponere gang på gang. Det er tydelig at de yngre guttene ser opp til Joachim. De fôrer ham chips og spør ham om råd.

Han setter seg ned for å spise en kjeks sammen med meg. «Han har bare tre timer. Er han ikke stressa?», tenker jeg. Etter hvert legger jeg merke til at alle gjør det samme.

– Sabla slekk, sport, sier jeg høyt.

Joachim forklarer med et glimt i øyet at han jo ble litt andpusten i sted.

Kanskje like greit med andreplass?

Sørlending tok andreplassen i norgescupen i biketrial Rydd forsiden! Her serverer jeg dagens hovedsak. Vær så god.

Du gjettet riktig. Joachim kom på andreplass i norgescupen. Andre og tredje plassen hadde helt jevn poengsum, men Joa vant på tid. Vinneren var overlegen. Gratulerer, Eirik!

For oss kanskje like greit. Da fikk vi i all fall lov til å sove over ei natt til i herlige Hardanger.

Neste møte med Ma & Joa får vi tirsdag 15. juli.