Kåsøren 29.mai er førsteamanuensis Nils Martinius Justvik ved institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder – der det for øvrig fra høsten av også blir mulig å ta en mastergrad i historie.
Sporten eller Kristus
Han lo lett overbærende den profilerte, kristne fotballspilleren fra Sørlandet da jeg for noen år siden stilte spørsmål om det var riktig for en kristen å satse så hardt på idretten som han gjorde.
Han er en reflektert ung mann med litt teologi i bagasjen og visste at skapelsesteologien hadde gjort sitt inntog på Agder på 1970-tallet og hadde banet veien for et noe annet syn på idrettsaktivitet enn det hans far og generasjonene før hadde opplevd. Kort fortalt går skapelsesteologien ut på at Gud har skapt mennesket med evner og anlegg som fritt skal få utfolde seg.
Men slik har det ikke alltid vært for kristne på Sørlandet.
En som har kjent på den store idrettsgleden skildrer dilemmaet på følgende måte mot slutten av mellomkrigstida:
…..å sveve gjennem luften på et par ski, … den vidunderlige dirren i kroppen under svevet, eller den intense spenning som først får utløsning i nedslaget…..Det var vårt liv å spille fotball, å hoppe på ski o.s.v. Og vi innrømmer at for mange av oss var det her den siste store kamp stod – sporten eller Kristus. Det kostet å melde sig ut av idrettsklubben, men Kristus ble oss for sterk, og konkurransesporten måtte vike for kristenlivet.
Etter andre verdenskrig endret synet på idrett seg i de kristne miljøene. Men det fantes flere hindringer.
For det første, og viktigst, måtte søndagen skjermes.
For det andre var det svært problematisk for mange kristne å bevege seg inn i et såkalt verdslig miljø der det fantes bannskap, alkohol og fester med ingredienser uegnet for kristne – dansen som gikk over tilje i seine nattetimer.
Den siste formaningen hadde å gjøre med den sterke tiltrekningskraften idretten hadde på ungdommen. Den kunne dominere så sterkt at det ene nødvendige - den kristne tro - kom i bakleksa. Faren for frafall fra kristen tro kunne bli resultatet.
Noen av disse hindringene førte til at unge lovende kristne idrettsutøvere la opp i tidlig alder. Andre lot seg ikke temme. De ville drive idrett, men de ga ikke troen på båten.
En av disse utemmelige, la meg kalle ham Frode, var altfor sta til å gi seg med idrettsaktiviteten. Han hadde blitt hentet hjem av sin far fra et hopprenn i Klappane skibakke en søndag vinteren 1947. Frodes langrennssatsing førte ham opp i norgeseliten og han ble en av Skiforbundets ”Morgendagens menn”.
Kona til Frode engasjerte seg også etter hvert i Odderjaa - klubben i Frodes hjerte. Hun ble lei av å vente på mannen som stadig både skulle trene og konkurrere. Et dobbelt engasjement i kristen gruppering og i idrett har Frode og kona hatt helt til idag. I Skriften heter det at man har fullført løpet og bevart troen. Frode er intet unntak – så langt i livet.
Barna og barnebarna til Frode har arvet hans engasjement. I en diskusjon om søndagsidretten som var den siste barrieren mot idrettsaktiviteten som falt omkring 1980 kom en av Frodes døtre med denne forløsende replikken: Det må da være bedre å ta seg en treningstur i kirketida og tenke på Gud enn å gå til gudstjeneste og tenkt at jeg skulle ha trent.
