Rettssaken etter 22. juli-terroren i fjor går mot slutten.
Snart har rettssaken vart i 10 uker, og det har vært en kraftig påkjenning for de pårørende.
Anne Lene Melsnes har fulgt litt med på rettsoppgjøret etter terrorhandlingene fra sitt hjem på Vanse i Vest-Agder, men hun har ikke orket å følge rettssaken på TV.
Anne Lene Melsnes har tatovert fødselsdagen og dødsdagen til sin sønn på underarmen.
Foto: Mari-Ann Albrektsen / NRK– Syvert var 17 år og han ble drept en måned før han skulle fylle 18. Vi hadde begynt å planlegge bursdagen hans, vi skulle ha overraskelsesparty og vi skulle invitere fullt av folk. Men vi måtte heller planlegge begravelsen hans, sier Melsnes stille.
På underarmen har hun tatovert fødselsdagen og dødsdagen til sin sønn, og hun forteller NRKs reporter lavmælt om sine følelser.
Følger ikke TV-rettssaken
Rettssaken er nå inne i sin siste fase, men Anne Lene Melsnes har valgt å ikke følge rettsoppgjøret på TV-skjermen.
– Jeg synes det er hardt nok om jeg ikke skal sitte å rippe opp i det hele tiden. Og ikke har jeg lyst til å se på Breivik heller, sier hun.
Hun sier at det var vanskelig å se på gjerningsmannen i avisene i begynnelsen og at hun ble uvel av bildene.
– I begynnelsen var alt bare kvalmende. Nå føler jeg en likegyldighet til hele mannen. For meg er han nå bare et bilde, sier Melsnes.
Hun sier at den eneste dagen hun har fulgt rettssaken var den dagen da retten skulle få høre om Syverts død.
– Jeg satt hjemme og så på TV og da kom det teksting på hva som ble sagt inne i rettssalen. Det var den eneste dagen jeg fulgte med og det var fryktelig vondt. Jeg visste hva som skulle sies, men det var likevel vondt å se det slik på TV. Det er jo så rått og brutalt og umenneskelig, sier hun.
Medietrykk
Melsnes sier at det har vært et jevnt og massivt medietrykk etter at det ble kjent at hun hadde mistet sin sønn i terrorangrepet på Utøya.
– Det har jo vært et press fra media og jeg har fått meldinger på Facebook fra Tyskland hvor det var en journalist som ønsket å intervjue meg. Men jeg ville ikke det, sier hun.
I sin egen sorg sier Melsnes at hun noen ganger også tenker på mor til Breivik.
– Hadde jeg møtt henne hadde jeg nok sagt at jeg følte med henne. Hun har mistet sin sønn og jeg har mistet min, avslutter Melsnes.