– Jeg har allerede måttet sy flere sting. På legevakta er de blitt vant til at jeg kommer, sier metallkunstner Signe Solberg.
På et verksted på Ensjø i Oslo spruter gnistene idet hun sveiser metallplater sammen. Hun lager ikke skulpturdeler større enn hun kan bære aleine. Og hun har aldri vært redd for å bli skitten.
Ikke ufarlig
Hun er odelsjente til en gård i Froland og har holdt på med maskiner og biler hele livet. Hun skyver rundt på store spisse former av blankt rustfritt stål og prøver å plassere de siste brikkene i puslespillet.
– Det er umulig å planlegge alt på verkstedet. Rommet og lyset speiles i verket og endrer seg gjennom dagen. Jeg tar utgangspunkt i rommet og bygger verket intuitivt. Det er en risikosport å ikke vite hvordan skulpturen vil bli seende ut til slutt med tidsbegrensning og deadline, sier Solberg.
I ett år har hun arbeidet med verket besøkende til Vigeland-museet vil se gjennom hele sommeren. Et rødt rom med enorme vinduer i taket er rammen hun har fått.
– Dette er det kuleste utstillingslokalet i Oslo. Det er et karrieremessig høydepunkt. En drøm, sier hun.
Hun har vunnet priser og stipender tidligere. Men den vesle kvinnen med langt lyst hår, rosetatoveringer på den ene armen og et flir som sitter løsere enn hennes stramme kunstverk, legger ikke skjul på at oppdraget er skummelt.
– Jeg blir litt nervøs av å skulle stille ut blant Vigelands verk. Jeg vil jo prestere bra, sier hun.
Noe helt annet enn Vigeland
Museumsdirektør Jarle Strømodden ønsket å gi den unge kunstneren frie tøyler og en mulighet til å bli sett. For publikum får de en kontrast til Vigelands figurative former.
– Hun vil definitiv tilføre museet og de besøkende noe helt annet enn Vigeland, sier Strømodden.
– Jeg har bedt henne om ikke å se på Vigeland. Heller tenke på hva hun selv ønsker å få frem. Man kan tenke seg metallorigami, det spiller både på det høyteknologiske, men også det enkle og papirmessige, sier han.
- LES:
Alltid tilbake til Froland
Selv om hun vil gi fra seg odelsretten for å være del av et større kunstmiljø i hovedstaden, vil Solberg alltid komme tilbake til Froland. Neste års separatutstilling på Bomuldsfabriken i Arendal ønsker hun å gjøre så lokal som mulig ved å bruke materialer fra skogen på hjemstedet.
Men først må hun legge siste hånd på verket i det røde rommet med det store takvinduet på Vigeland-museet i Oslo.
– Disse går ikke videre til neste runde, flirer hun, og bærer bort en stor sveiset form av ståltrekanter.
Så siger hun tilfreds ned på gulvet under flommende solrefleksjoner på veggen, og konstaterer at nå er verket klart. Ghost beats er klar for utstillingsåpning og et sommerpublikum på Vigeland-museet 2015.
