Etter dingling i tau med rulleskøyter fra Svolværgeita løper vi til Lamholmen. Der blir Lamholmenfestivalen arrangert for aller første gang. Vi står på gjestelisten!
Love don't bother me
Det norske bandet Violet Road går på akkurat når vi har lagt fra oss sekk og rulleskøyter. Fem karer, fire brødre. Alle like flotte. Musikk tilpasset lange sommernetter i nord. Vi blir varme i hjertet. Varme i kroppen. Danser med fremmede. Nyter en øl. Smiler. Ler.
Malin Jacob på Stage Dolls-konsert. – Et band, som på grunn av filmen« Frida med hjertet i hånden», har hatt mye å si for min oppvekst, sier Malin.
Foto: Joachim SkjavestadJeg tror det er slik man fantaserer om at sommerferien skal være. Før den som regel regner bort.
Etter Violet Road entrer det legendariske 80-tallsbandet, Stage Dolls, scenen.– Gutta er jo ingen ungfoler lengre, men leverer likevel.
«Love don't bother me», skråler vi og spretter rundt sammen med hundrevis av mennesker vi ikke kjenner.
Etter konserten slår vi av en intetsigende prat med dem. Om Frida, selvsagt.
Egentlig står vi og venter på nattmaten vår. Ikke kebab. Hval i pita. Det er så Nord-Norge.
Dagen derpå
Dagen etter festivalen sitter vi på café. I løpet av dagen må vi haike tilbake til dit har kommet på rulleskøyter, men sofaen på cafeen er litt for behagelig.
På cafeen møter vi en gjeng på alder med foreldrene våre. Rause mennesker med livserfaring og gode historier. Vi blir påspandert både pizzalunsj og cola. Vi får til og med tilbud om en dusj. Var det et hint?
Tilbake på hjula
Markus Wegge som klatret sammen med oss, fortalte at han hadde krysset Lofoten på skateboard. På to dager.
Vi regner på det. Det bør kunne gå. Vi går inn for den planen, og haiker tilbake til Ramberg. Det var her vi startet å haike fra. For å klare det må vi legge bak oss to planlagte dagsetapper hver dag. 60 kilometer.
Akkurat nå er vi halvveis. 30 kilometer. Jeg er så sliten at jeg holder på å gå i bakken. Jeg gjentar, vi er halvveis.
Jeg prøver å analysere hvorfor jeg er så sliten. Nummer én: Man blir sliten av å være kontinuerlig livredd. Rulleskøyter var mitt påfunn. Det betyr ikke nødvendigvis at det er et bra påfunn. Det er både tyngre og skumlere enn jeg trodde. Som vanlig klarer Joa seg usedvanlig bra.
En sliten Malin Jacob: – Det er både tyngre og skumlere enn jeg trodde.
Foto: Joachim SkjavestadNummer to: Det gjør vondt over alt. Jeg forstår ikke hvorfor det bare er min kropp som har det vondt. Hvorfor er det jeg som får gnagsår i korsryggen? Hvorfor er det jeg som har tusenvis av myggstikk? Hvorfor er det jeg som har en blå og øm rumpe? Hvorfor er det jeg som har maltrakterte bein? Hvorfor er det bare jeg som er sinnsykt solbrent?
Jeg er misunnelig på Joachim. Han sier det selv, han har ikke hatt en plage hele turen.
Klarer vi å krysse i tide?
