Ma&Joa på moskus-safari: – Du vil ikke snike deg inn på en slik

Du vet når noe er så vakkert at selv når du har ramset opp den ene klisjeen etter den andre, har du fremdeles ikke har klart å uttrykke deg? Slik er opplevelsen gjennom Jotunheimen.

Forrige gang du møtte Ma&Joa var vi i Hardanger, med en svipptur innom Bergen der Joachim tok andreplassen i norgescupen i biketrial.

Siden sist har vi både sett og spist moskus, og blitt overrasket av tordenvær i Dovrefjell. Joachim har fått påfyll av våte fantasier om lange bakker å skate ned. Malin har fått lekt seg i snøen.

Veien videre fra Bergen valgte vi gjennom Jotunheimen. Egentlig kunne vi heller kalt turen vår «Ma&Joa besøker Norges vakreste plasser». Hardangervidda og Jotunheimen, og nå Lofoten neste. For å stå på rulleskøyter.

• Les også: Vil få sørlendinger til å drømme

– Er det virkelig her vi skal?

Joachim ser spørrende på meg mens bilen snirkler seg gjennom de svingete veiene. Han stopper bilen og drar frem GPSen.

– Nei, det er dit vi skal, utbryter han og vrenger bilen over på sideveien.

Han stopper, tar en u-sving.

– Eller nei, det var dit vi skulle, sier han og vrenger bilen tilbake.

Oppover, oppover. Svingete veier mellom majestetiske fjell. Lengre, lengre opp. Vi føler oss små her vi sitter, og tenker litt på filmen Trolljegerne. Vi har fremdeles et lite håp trollene skal spankulere forbi oss. Vi spiser høydemeter.

Jeg, Malin, fikk plutselig trykksmerter bak øynene, dotter i ørene og veldig hodepine. Kan man bli høydesyk på 1200 meter?

Joachim sakker farten, og sier ironisk at han skal kjøre saktere slik at jeg kan akklimatiseres. Det hjelper.

– Her er det en sykt fet bakke! Skal vi kjøre ned den? Ja, vi kjører ned den. Tenk å skate ned her da!

Bakken er så bratt at vi henger fremoverlent i setebeltet. Berg-og-dalbane-sug-i-magen. Lengre, lengre ned. Joachim har stjerner i øynene. Dette er bakken fra hans våte drømmer.

Sov på villreinsenter

Fjellene er dekket av snø. Jeg elsker snø! Lengter til snowboardsesongen. Vi stopper bilen slik at jeg kan leke meg litt i snøen. Og for å gjøre noen saltoliknende bevegelser på veien for å få utløp for litt energi. Slik er det når man er født med et ekstra gir. Noe vi begge er. Joa og jeg.

Det kommer en bil. Vi innser at vi sperrer hele veien der vi står. Begge beiner det vi har mot bilen, men før vi er fremme har bilen på en eller annen merkelig måte klart å komme seg forbi. Vi står igjen som spørsmålstegn.

Klokken ett på natten ankommer vi Norsk Villreinsenter. Her jobber en venn av Joa. Øystein. Bedre kjent som Øystein fra Feriekolonien på TVNorge. Nå biolog og naturveileder. Fra nå av kjent som Øystein fra NRK Sørlandet.

Vi får lov til å sove på Norsk Villreinsenter. Senteret var tidligere en militærbygning, og soverommet ser ut deretter. For oss, slitne som vi er, er dette det rene luksushotell. Søvnen tar oss.

På moskussafari

Dagen etter tar Øystein oss med på moskussafari. Været er varmt. Det er tørt.
Det å ha med seg en biolog på fjelltur beriker turen veldig. Øystein spretter rundt og forteller om flora og fauna, og om økosystemer.

Med kikkerten holder han øye med landskapet. Du vil ikke tilfeldigvis snike deg inn på en moskus. Digre, olme geiter. Folk har blitt skadet av moskus, men da har de funnet på å mate dem. Ikke finn på sånt, er du grei.

Vi får øye på dem. Nede ved elva. Moskusregelen er at man skal holde seg på 200 meters avstand. Og vi er for for nærme. Vi trekker oss tilbake. Øystein sier at de vet at vi står her, og at hvis de har lyst så løper de opp her på tolv sekunder. Vi håper de ikke har lyst til det.

Moskusen er en introdusert art i Norge, og sånn sett svartelistet. Det fantes moskus i Norge før, men det er 30 000 år siden. Kanskje mer. Urdyr. De får oss til å tenke på sabeltanntigre og mammuter. Bakfra likner de til og med litt på mammuten.

Drønner i fjellet

På vei tilbake åpner himmelen seg. Torden drønner i fjellene. Vi var ikke helt forberedt på dette. Vi vet jo at været i fjellet kan være lunefullt, men det var jo så tørt og fint da vi dro.

Øystein har vært ute en sommernatt før, og vett nok til å ta med seg regnjakke. Joa og jeg blir våt til margen. Joachim og Øystein krymper seg sammen. Da er jeg det høyeste punktet, sier de. Lynavlederen.

På veien hjem kjøper vi oss en moskuspølse. Det er ikke sånn at man jakter på moskus for å lage pølser, altså. De blir avlivet når de forviller seg til steder de ikke hører hjemme. Da lager man pølser av dem.

Mannen vi kjøpte pølsen av mente bestemt at man klart kan kjenne smaken av moskus. Jeg syns bare det smakte reinsdyr, men vi var alle enige om at den smakte godt.

Når vi kommer tilbake til Villreinsenteret slenger vi oss på sofaen. Mattias, enda en kamerat av Joa, kommer på besøk. Han har med seg pizza. I denne stund kan vi anse oss selv som særs lykkelige.

Dropper bilen

På sofaen blir vi liggende litt for lenge. Plutselig er det bare en time til toget til Trondheim går, og vi har ikke pakka sekkene våre enda. Vi har veldig dårlig tid.

Ett av målene mine med denne turen, sånn bortsett fra å ha det awesome og få sørlendinger til å drømme, har vært å vise reisemåter alternativ til forurensende fly.

Bilen til Joachim er heller ikke særlig miljøvennlig, så den setter vi nå fra oss for å gå over til miljøvennlig tog.

Nå, akkurat nå er vi i Bodø. Straks går ferja over til Moskenes i Lofoten, men først må vi hente en pakke som ligger og venter på oss. Hva det er i den får dere vite neste oppdatering.

Neste gang du møter oss har vi forhåpentligvis tilbakelagt kilometervis av vei på rulleskøyter.

Stay tuned.