Dette fikk Ma&Joa til å endre planene

Vi har tatt et valg. Satt rulleskøytene på vent. Vi lover, de kommer på igjen, altså. Lofoten er en kjempestor lekeplass! Av og til får man bare et tilbud man ikke kan si nei til.

«Jeg er Leknes om en time, rekker dere det?» Ikke sjans! Til Leknes er det tre mil. De siste dagene har det vært mer enn en dagsetappe. Vi har blitt invitert med til å klatre på Eggum av Markus Wegge.

– Vi er heldige

Markus og brødrene hans bodde to måneder på Bjørnøya, hvor de i bitende kulde blant annet surfet og kjørte snowboard. Turen deres blir kinofilm til høsten.

Vi er heldige, Joa og jeg. I dag vil Markus henge litt sammen med oss i Lofoten, hvor alle brødrene bor.

Det er et vanskelig valg å ta. Ta av seg skøytene. Haike veien til Leknes. Det å gi opp kryssingsprosjektet er ikke et alternativ, men det er vi som setter spillereglene. Vi må ha en ny plan.

Vi kan heller ikke si nei til å dra til Eggum. Å klatre der har vært en drøm for Ma&Joa. Noen timers marsj fra Eggum ligger også surfeparadiset Unstad.

Vi har bestemt oss. Vi klatrer, surfer, drar på festival.

Etter det haiker vi tilbake til utgangspunktet vårt, og kjører på med ekstra harde dagsetapper på rulleskøyter.

Det tar ikke lang tid før vi får haik. Vi ser nok ikke så veldig skumle ut. En unggutt som heter Morten fra Jessheim som stopper. Tar oss med. Haiking er en fin måte å møte nye folk på.

Ettersom vi kun har snakket med hverandre ganske lenge, er det godt å prate med noen andre mennesker. Skravla går. (Ma&Joa påpeker at haiking kan være farlig).

I Leknes møter vi Markus som tar oss med videre til Eggum. Et av de fineste stedene i hele Norge. Det syns i alle fall Ma&Joa. I veggen møter vi en hel skokk med Wegger-er. Deler av familien Wegge, altså.

Alle dinglene fra fjellveggen

Underveis i klatringa får Joachim og Markus en strålende idé. På lørdag skal Markus guide noen opp på Svolværgeita. Et fjell.

Jeg har sett bilde av det på internett. Det er ikke noe motorvei akkurat. Vi er jo på rulleskøytetur. Selvsagt skal Joachim klatre opp fjellet. Med rulleskøyter!

Det er avtalt. Om to dager skal Joachim klatre opp Svolværgeita med rulleskøyter. Hele gjengen ler seg skakk bare ved tanken.

Ved dagens slutt vinker Wegge-ne oss farvel. Vi spenner på oss rulleskøytene. Suser mot Unstad. Surfestedet i Lofoten.

Veien er lite rulleskøytevennlig. Etter noen kilometer velger vi joggeskoene i stedet.

Etter et par timer mister jeg balansen. Blodbadreprise fra gårsdagen, da jeg falt på rulleskøyter! En hudflenge dingler fra leggen. Blodet renner. Kløna!

– Du kommer til å få et sykt fett arr! Jeg er ikke så god til å trøste, men jeg er skikkelig god til å sy! Joachim glimrer til med sine empatiske evner.

Heldigvis må ikke såret sys. Jeg biter tennene sammen. Går på. Til jeg sklir i en sauebæsj. Kløna!

Surf's up

Vi våkner i teltet vårt på stranda. Bølgene er fine. Selv vi som er nybegynnere i surfing ser at dette er ålreite bølger.

Joa ønsker dem enda større. Vi leier oss brett og våtdrakter.

Joachim er som vanlig flink før han en gang har prøvd. Han står på brettet nesten ved første forsøk.

Selv bruker jeg flere timer før jeg klarer å stå på brettet. Mens jeg plasker i vannet for å filme Joa, har jeg plutselig satt meg fast i en strøm.

Uansett hvor hardt jeg jobbet for å komme meg innover, ble jeg dratt lengre ut. "Det er jo pålandsvind! Jeg må jo komme til land før eller senere", tenkte jeg for meg selv.

Kavende i en halvtime kom til slutt en erfaren surfer mot meg.

– Du må krysse havet på skrått for å komme ut av den strømmen her. Vil du henge på meg inn?

Amatør! Tydelig amatør. En dame kommer bort senere på kvelden, og spør om det var jeg som hadde satt meg fast i strømmen. Det er akkurat derfor hun ikke våger å surfe.

Jeg var først usikker på om det egentlig var meg hun mente, men det må ha vært det.

Selv har jeg ikke opplevd det som særlig dramatisk, men det er jo flott at andre kan lære av mine feil.

Haikerne, australieren og det forlatte huset

Vi får haik med en australiensk surfer. Plutselig kjører han av hovedveien og inn på en gjengrodd skogsbilvei.

I enden av veien står et forlatt hus. Det høres ut som starten på en skrekkfilm, det her.

I huset ligger det strødd med ting. Klær, møbler, bøker og gamle brev. En liten treboks hvor det er skrevet «Kari-Annes hemmelige ting».

Å bevege seg gjennom et slikt hus gjør en ydmyk. Dette var en gang noens hjem, noens liv. Vi undrer over hvem som bodde her. Hvorfor det ble forlatt.

Joachim kommer til meg med en bok.

– Se Malin, en bok av Helge Ingstad.

To unge sørlandseventyrere finner en bok av den store norske eventyreren Helge Ingstad. Tilfeldig? Ja. Aller mest sannsynlig. Men vi tar det som et tegn likevel. Det er det her eventyrerlivet vi skal drive med.

Australieneren sier at jeg må be huset om lov om å ta den med meg, og love at den kommer til et godt hjem. Jeg spør huset om å få ta den med meg. Det sier ikke noe imot.

Klatre Svolværgeita med rulleskøyter

Fra Unstad får vi, med ulike folk, haik hele veien til Svolvær. Her møter vi igjen Markus.

Den halsbrekkende ideen om fjellklatring med rulleskøyter skal iverksettes. Jeg syns det er skummelt nok med klatresko.

Du vet sånne folk som får til alt? De som er litt irriterende, men som du likevel beundrer? Joachim er en sånn. Han klatrer helt til toppen med rulleskøyter! Dette må skrives ned i en historiebok eller noe sånt.

På toppen har vi utsikt over hele Svolvær. Vi kikker ned på Lamholmen. Dit skal vi ganske snart.

På festival. Se på Violet Road og Stage Dolls. Danse gjennom sommernatta.

Den ljose sumarnatta.