Ma&Joa: Ofrer alt for drømmen om Lofoten

Malin har en tatovering på armen som sier «Der hvor asfalten aldri når». Det stemmer ikke.

Det ligger en pakke og venter på oss i Bodø. Den må vi hente før vi finner ferja som skal ta oss over til Moskenes. Som vanlig, litt for liten tid. Ferja legger fra kai straks etter at vi har gått ombord.

På pakken står det: «Lykke til på ekspedisjonen! Sees på festival». Vi har fått gratisbilletter til Lamholmenfestivalen til lørdag, og t-skjorter! Vi er i manko på t-skjorter. Flaks.

På festivalen kommer blant annet Violet Road og Stage Dolls. Vi gleder oss til å danse hele natta. Til det blir lyst. Å nei, vent. Det er jo alltid lyst her.

Den ytterste nøgne Å

Skal vi krysse Lofoten, må vi jo starte ytterst. Det er litt utenfor Å. Fra Moskenes er det omtrent fem kilometer.

Skøytene spennes fast på beina. Hjertet hamrer så hardt at jeg er sikker på at det kan sees på utsiden. I starten klamrer jeg meg til autovernet. Rulleskøyter egner seg dårlig som fjellstøvler, men jeg spaserer likevel i grøfta i alle nedoverbakkene.

Joachim suser ned bakkene. Jeg forstår ikke at han ikke er redd. Jeg er så redd at jeg er kvalm.

Mens jeg beveger meg fremover som en bever på stylter, har Joachim kjøpt en øl til meg slik at jeg skal få roet nervene litt. Vi tar oss en ølpause.

Omsider, ytterst. Disen gjør at det ser ut som øyene foran oss er pakket inn i bomull. Mens vi forteller skrøner og røverhistorier betrakter vi den storslåtte naturen rundt oss.

Suser ned bakkene

Joa mener bestemt at vi må gå med rulleskøytene helt fra start, selv om det ikke er asfalt. Kravlende oppover skrentene.

Med mitt tempo på rulleskøytene må vi nok bruke en måned på å krysse. Joachim tar meg i armen rett før en bakke. Før jeg får klamret meg fast til autovernet.

– Kom igjen, du klarer det!

Vi suser ned bakken sammen. Jeg døde ikke. Etter det tør jeg suse ned bakkene helt på egenhånd.

Det går ganske mye seinere enn vi trodde. Klokken er nærmere ett på natta, og vi har bare gått 15 kilometer. Samtidig er vi tomme for vann. To danske gutter forteller oss veien til en ålreit teltplass. Vi ankrer opp. Eller, bardunerer opp. Noe sånt.

Værfast

Regnet trommer på teltduken. Jeg angrer på at jeg hadde hengt de våte klærne etter regnskuren på Dovrefjell til tørk i trærne. Nå er de enda våtere enn de var. Det frister særs lite å gå ut av teltet i regnvær og vind.

Vi bestemmer oss for at vi ligger værfast noen timer. Ekstremt dovent ekspedisjonsteam.

Med tiden ramler vi ut av teltet. Mange timer bak skjema. Mange kilometer bak skjema. Det er heldigvis oppholdsvær. Vi oppdager at begges ryggsekker er ødelagt. De er nok ikke laget for langtur. Begge har en spile stikkende inn i ryggen. Ikke noe å gjøre med.

Det er motvind og asfalten føles til tider som tyggis. Typisk, en dag hvor alt går galt. Jo takk, Murphy – vi har tatt poenget. Murphy svarer med å skru på regnet. Vegene er smale. Ofte forbikjørt av bobiltyskere som tuter.

Joachim holder koken. Han er flink til å oppmuntre, og til å få meg til å presse meg. Jeg begynner å bli tøff. Kanskje litt for tøff?

Vi går over ei bro. Bilene kjører på trafikklys siden det er så smalt. Siste bilkolonne i motgående kjørte akkurat forbi. Nå kan jeg trille ned bakken. Jeg har blitt litt for overmodig. Jeg mister balansen. Sekken trekker meg bakover. Jeg faller. Dette kan ikke gå godt.

«Der hvor asfalten aldri når»

Det første jeg tenker er at nå må jeg ha knekt halebeinet. Det andre jeg tenker er at nå må vi avslutte turen. Allerede på dag to. Så kommer smerten. Jeg legger meg over på knærne og albuene.

Når smerten er så intens at jeg ikke tror jeg klarer mer, da øker intensiteten. «Hvor mye mer klarer du? Litt til, hæ hæ?», sier den til meg med skadefryd.

Nå må det gi seg snart, tenker jeg. Jeg klarer ikke mer. Så blir jeg kvalm. Jeg skriker alt jeg har. Joachim er langt foran meg. Jeg kaldsvetter.

- JOACHIIIIIM!

Joa forstår med tiden at jeg må ha falt, og kommer mot meg. Med videokamera. Ingen hjelp å få der, gitt. Harde kår for dumdristige eventyrere.

På armen har jeg tatovert «Der hvor asfalten aldri når». Det stemmer da altså ikke. I smerten fra halebeinet har jeg ikke lagt merke til at jeg har skrapt opp armen også. Jeg drar ned buksa. Asfalteksem på rumpa. Score!

– Handler om å møte frykten

Vi er nødt til å ta en pause. Jeg må ligge på siden. Smerten avtar litt, og vi bestemmer oss for å gå videre. Dog, jeg tar på meg joggeskoa. Jeg tør ikke rulleskøyter mer.

Vi går et kvarters tid før jeg ombestemmer meg. Jeg kan ikke være så redd, da vil jeg aldri komme meg opp på skøytene igjen. Det handler om å møte frykten. Just freakin' do it.

Rett før middagstid faller Joachim også. Han skraper opp det ene kneet. Sympatiskade, slik at vi matcher hverandre.

Klokka har blitt ni. På tide med middag. Frysetørket pulvermat tilberedt på primus. Gourmetmiddag med andre ord.

Til slutt kommer vi frem. Til dit vi skulle vært i går. Der har de øl.