Ma&Joa blir kjendiser i Nord

Morgensola steiker på teltduken. Det er siste dagen vår i Lofoten. Til Svolvær er det 55 kilometer. 75 kilometer til Vesterålen. Jeg er sliten før rulleskøytene er spent på.

Dag to i Lofoten falt jeg og slo halebeinet veldig. Siden da har jeg gått på smertestillende. Rumpa er fremdeles blå. Det er vanskelig å sitte, ligge, og til med gå. Denne siste morgenen her i Lofoten vurderer jeg å kaste inn håndkleet.

– Gir du deg så lett?

Joa ser spørrende på meg. Han klarer alltid å si de tingene som gjør at jeg klarer å presse meg litt hardere. «Nei, ikke pokker om jeg gir meg så lett!», tenker jeg.

MacGyver

Joachim nynner på kjenningsmelodien til MacGyver. Det gjør han hver gang han fikser noe. Jeg tror ikke han legger merke til det selv.

Denne gangen skal han sørge for at gnagingen fra rulleskøyten skal spre seg på et større område på leggen. En stor bit bjørkebark blir stappet ned i en sokk, før han teiper den fast. Biten passer egentlig ganske fint på Joachim sin legg. Nesten som formstøpt.

For å veksle på om sekken på femten kilo dunker eller gnager på halebeinet, bytter jeg mellom joggesko og rulleskøyter. Jeg blir hengende etter.

Etter om lag en mil begynner jeg å lure på om jeg har mistet Joachim. Akkurat i det jeg tenker det, dukker han opp fra skråninga. «Hallo», smiler han. «Jeg har ventet på deg i tjue minutter». Jeg henger altså skikkelig etter.

Igjen vurderer jeg muligheten for å kapitulere. Haike inn til Svolvær. Ta ei kald ei på brygga. Joachim gir meg en high five. Javel da, jeg skal gå videre.

Ved Henningsvær begynner jeg selv å tro på at jeg kan klare å komme meg til Svolvær. Nå er det ikke så langt igjen. 16 kilometer. Samtidig forstår jeg at jeg ikke vil klare å gå de to ekstra milene til Vesterålen. Det får være greit nok.

Kjendiser i nord

En bil stopper meg i en oppoverbakke. «Hvor langt har du gått med den oppakninga der?» spør den unge mannen i bilen. Jeg forteller at vi startet i Å, og skal krysse Lofoten på rulleskøyter.

Mannen hever øyenbrynet. Jeg smiler og forteller at Joa også klatra Svolværgeita med rulleskøyter. Øyenbrynet hever seg enda mer.
Mannen jobber i lokalavisen. Han vil skrive en sak om oss.

Saken får tittelen «BESTEG SVOLVÆRGEITA MED RULLESKØYTER – Spenstig vennepar til Lofoten for å få sørlendinger til å drømme».

Klatreturen blir omtalt som et «helsprøtt stunt». Flere aviser i Nord-Norge omtaler saken i ettertid. Yes! Endelig kjendiser.

Når kroppen sier stopp

Journalisten tilbyr meg haik. Jeg takker nei. Da ødelegger jeg jo hele turen.

I Kabelvåg angrer jeg. I et busskur begynner tårene å trille. Jeg prøver å holde hulkingen inne, men det gjør egentlig bare at jeg lager noen merkelige kvelningslyder. Jeg har gått femti kilometer. Det er bare fem kilometer igjen til Svolvær. Joachim er allerede fremme.

De siste fem kilometerne lar jeg tårne trille. Forbipasserende ser på meg. Tårene graver bort skitten, og lager lange furer i ansiktet. En trist tiger. Bærende på rulleskøyter. Selv med smertestillende piller, selv med sjokoladekjeks – smertene gir seg ikke.

I Svolvær kaster jeg fra meg skøytene. «Jeg skal aldri gå på rulleskøyter igjen», tenker jeg. Joachim har kjøpt yoghurt til meg og jeg blir i litt bedre humør.

Klokken er ett på natten. Selv er jeg for sliten til å hjelpe med å sette opp teltet, så Joachim gjør det alene. Ikke det at han skal legge seg selv. Joachim skal nemlig gå de to siste milene til Vesterålen. Og tilbake igjen. Den mannen er en maskin!

Han lar sekken ligge igjen. Tar med seg kartet og en drikkeflaske.
Klokken fire er han tilbake igjen. Ivrig forteller han at han har funnet en ark. Og at turen var veldig tåkete. Og ja, at han har gått til Hadsel kommune, den sørligste kommunen i Vesterålen. Han har krysset.

Han sovner sporenstreks. Det er én time til vi må stå opp.

Takk for turen!