Stein Reinertsen snakker ut om kritikken mot seg

Stein Reinertsen har høstet storm fordi han ikke vier folk som har vært gift før. Men den påtroppende biskopen får også støtte – fra meningsmotstandere.

I Tveit er sogneprest Theis Salvesen på kollisjonskurs med den nye biskopens syn på gjengifte.

– Her er kirkedøra åpen, også for folk som er fraskilt, sier Salvesen, som vier fraskilte med glede.

Stemte på Reinertsen

Men Theis Salvesen er samtidig en som nettopp ønsker Reinertsen som biskop, og som stemte på Reinertsen.

– I 20 år har jeg vært klar over at han ikke vier fraskilte. Han er min mann. Jeg er uenig med ham, men sånn er det. Voltaire sa det slik: Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil til døden forsvare din rett til å mene det du gjør, sier Salvesen.

Han synes alt oppstyret rundt Reinertsens syn på gjengifte har tatt helt av. For mens den påtroppende biskopen har vært taus, har avisoverskriftene blitt heftigere.

Noen har følt seg lurt, fordi Reinertsens syn på gjengifte ikke var kjent da det ble stemt over bispekandidatene. Leder av Vest-Agder Arbeiderparti meldte seg ut av kirka.

Greit at han står fast

Men sognepresten i Tveit sier at det har vært mye verre før.

– Da jeg kom til Agder i 1989 var det biskop Halvor Bergan som herjet. I første samtale med meg, sa han at han ikke viet fraskilte og at han ville ha ens praksis. Da sa jeg at det var en saga blott fra nå, for jeg viser fraskilte.

– Det er den store forskjellen på Bergan og Stein, Stein legger til rette og vil at folk ikke skal føle seg tråkket på, men han har et standpunkt som han står fast på. Det synes jeg er helt greit, sier Salvesen.

Vil ikke felle dom over mennesker

I dag snakket Stein Reinertsen for første gang ut om alt oppstyret. Han sier at han både har opplevd støtte for sitt syn og at folk synes det har vært vanskelig.

– For meg har begrunnelsen for at jeg ikke vier fraskilte vært at jeg ikke vil felle dom over et menneske.

– I Luthers tenkning har det vært sånn at man sier at man kan åpne for gjengifte for den uskyldige part. Det synes jeg har vært veldig vanskelig å avgjøre, jeg ønsker ikke å dømme.

Ikke redd for uenighet

Nå venter store utredninger i Den norske kirke, som Reinertsen mener blir svært spennende på dette punktet. Han er ikke fremmed for at disse utredningene kan få ham til å endre meninger.

– Mandag får vi Stålsett-utvalgets store utredning om Statens religionspolitikk. Den vil få betydning for om kirka i det hele tatt har mulighet til å vie videre. Bispemøtet har også satt ned et utvalg som skal ta for seg hele samlivsetikken, så dette er ting vi må gå nøye inn i og studere, sier Reinertsen.

Selv om han ikke vil vie fraskilte, vil han ikke nekte andre prester å gjøre det.

– Jeg erkjenner at mennesker kan tenke annerledes enn meg i denne saken. Jeg har ingen problemer med at prester har et annet syn enn meg og vil legge til rette for at de kan vie.

– Du sier uenighet ikke er truende. Men har ikke kirka behov for å virke samlende?

– Jo, men skal kirka holde sammen må vi godta at vi ser litt forskjellig på ting og behandle hverandre med respekt.

Reinertsen har i dag levert en kronikk der han forklarer sitt syn på gjengifte. Under kan du lese kronikken:

Praksis rundt gjengifte

Av Stein Reinertsen

På bakgrunn av et intervju med meg i Aftenposten 21. desember har det blitt debatt om min holdning til gjengifte. Dette er et av de spørsmålene det er uenighet om blant prestene i Den norske kirke. Som prest har min praksis vært at jeg ikke har viet fraskilte. Som biskop vil jeg overlate til den enkelte prest å følge den praksis hun eller han mener er rett.

Jeg kan forstå at noen har reagert negativt og har opplevd mine uttalelse som dom over deres standpunkt eller liv. Det har ikke vært min mening å legge stein til byrden for mennesker. Alt for mange er blitt påført sår i møte med kirken opp gjennom tidene. Gjengifte er et vanskelig tema for mange, og det er krevende å få til en god samtale i media om temaer som angår menneskers liv. Det handler om teologi og om hvordan kirken møter det virkelige livet. La meg kort redegjøre for bakgrunnen for min praksis.

En tradisjonell kristen forståelse av ekteskapet innebærer at det er et livslangt forhold. I Den norske kirke inngås derfor ekteskapet ved at ektefellene lover hverandre troskap livet ut i både gode og onde dager. Når mange ekteskap likevel går i oppløsning, gir det ingen grunn til lettvint moralisering. Mange har strevd over lang tid og strukket seg lenger enn man kan forvente for å redde ekteskapet, men likevel gikk det i oppløsning. Andre har levd i ekteskap det var viktig å komme seg ut av for å unngå at de selv og eventuelt også barn skulle påføres skade. Ikke alle ekteskap har livets rett.

Uten å oppgi idealet om det livslange ekteskapet, må vi også fra kirkens side akseptere at skilsmisse noen ganger er det eneste rette. I andre tilfeller bør man forsøke å komme gjennom vanskelighetene sammen, ikke minst av hensyn til eventuelle barn, som ofte er de største taperne i en skilsmisse.

Et spørsmål som har vært mye diskutert opp gjennom kirkehistorien er hvordan en skal stille seg til muligheten for å inngå et nytt løfte etter at det første er blitt brutt. I luthersk tradisjon har man ikke forstått ekteskapet som prinsipielt uoppløselig og derfor åpnet for at mennesker kan få en ny begynnelse. Jeg deler dette synet. I luthersk etikk var muligheten til gjengifte i lang tid særlig knyttet til tanken om den uskyldige part, og noen prester har derfor vurdert i hvert enkelt tilfelle om betingelsene for gjengifte har vært til stede. Å innlate seg på en slik vurdering, er ikke uproblematisk. Å felle en dom over andre mennesker skal en være svært forsiktig med. Sier man at den ene part er uskyldig, hva sier man da indirekte om den andre? Det har vært grunnen til at en del prester, meg selv inkludert, ikke har viet fraskilte. Motivet har vært å ikke dømme. En slik praksis hindrer heller ingen i å gifte seg, ettersom kirken ikke har noe vigselsmonopol. I Norge er det slik at det er paret selv som avgjør om de skal giftes eller ikke – ikke kirken eller noen andre.

Med et lignende utgangspunkt har flertallet av prester i Agder og Telemark trukket den motsatte konklusjon: De er åpne for å vie alle som ber om det og gjør en etisk vurdering sammen med dem.

Hvordan skal man forstå at jeg har overlatt til andre å vie? Noen tolker denne praksisen som en ansvarsfraskrivelse og vegring mot å gå inn i temaet. Det er ikke min begrunnelse. Bak ligger en erkjennelse av at dette er et spørsmål hvor det er mulig å komme til ulike konklusjoner. Jeg anerkjenner at andre tenker annerledes.

Kirken må alltid leve i tiden og møte vår tids utfordringer med et åpent sinn. Det gjelder også dette temaet. Vi må hele tiden være villige til å prøve våre standpunkter. To viktige utredninger vil komme i løpet av kort tid. Mandag 7. januar vil Stålsett-utvalget legge frem sin utredning om statens religionspolitikk hvor også kirke og trossamfunns vigselsrett vil være ett av temaene. Litt senere kommer Bispemøtets eget samlivsetiske utvalg med sin rapport Disse arbeidene fortjener en grundig behandling og må tas med i den videre samtalen om samliv, ekteskap og gjengifte. Hvis samfunnets vigselspraksis endres, må kirken forholde seg til det. Dette skal vi arbeide med i Bispemøtet og Kirkemøtet i tiden som kommer.

Det er også blitt reist et spørsmål om hvilken praksis jeg forventer av prester i Agder og Telemark i denne saken. Gjennom 17 års tjeneste som prest i Agder og Telemark bispedømme, har jeg fått et godt kjennskap til presteskapet. Mitt inntrykk er at de svært kompetente og seriøse medarbeidere. Jeg har tillit til at de fortsatt gjør en god jobb, og velger den praksis de mener er rett i denne saken. Praksisen rundt gjengifte vil variere, men alle prester skal møte de som kommer for å bli viet, med respekt. Dette er for øvrig i tråd med de retningslinjene som gjelder for Den norske kirke. Det har vært en praksis som har vært i kirken i 75 år.

I forbindelse med denne saken har en del uttrykt overraskelse og skuffelse over mitt syn. For meg er det et sunnhetstegn ved kirken at den rommer uenighet. Kirken må ikke bli ensporet hvis den skal holdes sammen. Vi ser forskjellig på strategier og har ulik teologisk profil. Uenighet trenger ikke være truende. Samtidig som jeg selv ønsker å være en biskop som står for noe, ønsker jeg å være en biskop for hele folkekirken og gi rom for uenighet. Det er bare gjennom åpen diskusjon og meningsbrytning at vi kan komme videre i vanskelige spørsmål.

Ordet som Bibelen bruker om de som er kristne, er at vi er søsken. Det betyr at det ikke finnes et a- eller b-lag i kirken. Vi er alle mennesker på lik linje, som står under nåden med våre liv og vår tjeneste. Som kirkelige medarbeidere står vi sammen om oppdraget vi har fått om å elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv, og om å gå ut med evangeliet til alle mennesker. Det er et samarbeid jeg ser fram til å gå inn i som biskop.