Havforskeren har søkt etter albueskjellet helt ut mot havet, ytterst i skjærgården i Arendal, og han har like godt tatt steget ut på en berghylle på jakt etter godsaker.
For albueskjellet er en velsmakendet snegle, mener han.
– Her ute er det største mulighet til å finne denne arten, de sitter ofte på berget, litt nedi sjøen, for de liker bølger svært godt, sier han til NRK.
Den suger seg fast til fjellet og bruker sine små skarpte tenner til å beite næringa fra der den sitter, forteller Bodvin. Han bruker en kniv for å få løsnet ett av skjellene fra svaberget.
– Her er et nydelig eksemplar, og et velkjent syn for særlig kvinner som har brukt det til hjelp på såre brystvorter, sier han.
Seigt som gummi
Men skjellet er også svært godt egnet til mat, mener havforskeren.
– Men det bør ikke bli spist som andre skjell.
Det er seigt som gummi, og kunne vært brukt til å lade en kanon og skyte gjennom et panserskip med, fleiper han.
Ifølge Bodvin er nøkkelen å kverne eller male opp kjøttet, gjerne med en kjøttkvern. Deretter kan det brukes som krydder eller smakstilsetning i fiskemat eller supper. – Det smaker nydelig, mener han.
Det var store kolonier med albueskjell langs Skagerrakkysten på 60- og 70-tallet, før den nesten ble utryddet.
– Først de siste 10 årene er det funnet enkelteksemplarer, og når jeg nå kan finne 10-20 stykker på et relativt lite område, er det nesten som å få barndommen tilbake, forteller Bodvin.
Albuesnegle på kjøkkenet
Han har følgende råd til dem som vil prøve seg på sneglen.
– Hvis en finner et område med mange albusnegler, kan man høste noen for å sette smak på en liten porsjon med «fjærekraft», som er en sjømatsuppe.
MATTIPS:
Albuesneglene er seige, men smaker himmelsk, humrer Bodvin.