– Det kunne vere ei kjekk oppgåve å rise, for då kunne ein hemne seg på nokon som ein til vanleg ikkje kunne hemne seg på. Det skulle helst skje om morgonen før dei vakna, og vi har fleire historier som går på rising av både ungar og vaksne, seier Gunnhild Systad, folklorist og avdelingsdirektør ved Sunnfjord Folkemuseum.
Langfredag er den dagen Jesus døydde på krossen, og denne lidinga skulle også folk
sjølve kjenne på kroppen. Dagen har ei særstilling i norsk merkedagstradisjon, og vart sett på som den mest heilage dagen i året. Framleis er det ein av få dagar her i landet der det til dømes er reklamefrie radio- og TV-sendingar.
- Les også:
- Les også:
For hundre år sidan og i tidlegare tider kledde ein seg i sørgjeklede, firte flagget på halv stong og husandakt var gjerne lenger enn vanleg og gjennomført på fastande mage.
Skulle gjere det verste arbeidet
– Nesten alt folk gjorde seg denne dagen skulle minne om Kristus si lidingshistorie. Det skulle syne at ein var villegg til å ta dl i den både andeleg og fysisk, fortel Ørnulf Hodne.
Folkeminnegranskaren er truleg den i landet som har best oversikt over tradisjonar knytt til påska. Tradisjonane knytt til sjølvpining og lidingshistorier på langfredag finn ein i heile landet.
- Les også:
– Nedvask av stølen, ta ned dei største trea i skogen og spa ut møka frå bingane var noko av det som kunne gjerast, fortel Systad.
På ein så heilag dag var det i grunn forbode å arbeide, men sidan pinsla også skulle kjennast på kroppen, så gjorde folk unntak frå lovane. Var ikkje arbeidet vondt nok, så sytte folk for å pålegge seg meir smerte.
– I ekstreme tilfelle så forsterka ein den fysiske anstrengelsen med å ha sand i skoa. Ein skulle verkeleg gjere det ein syns var plagsamt, seier Hodne, som har gjeve ut bok om påsketradisjonar basert på norske folkeminner.
Sjølvpininga og lidingane skulle prege alt
Heller ikkje dyra slapp unna bjørkeriset, så langfredagsmorgon starta gjerne med ris i båsen av både storfe og småfe. Skikkane knytt til sjølvpining har truleg samanheng med tidlegare katolske skikkar der strenge botsprøvingar var ein sentral del. I dei norske heimane, også fram på 1900-talet var langfredag ein dag der også maten skulle vere sparsam.
– Det var omstendeleg og tungt, og maten skulle vere lite velsmakande. Den skulle vere så tarveleg og ring som berre mogleg, seier Hodne.
Folk har fortalt om graut som dei tilsette sildesmak, blodpølse, risvelling og maltkake eller oske til frukost.
– Det smakte nok ikkje noko særleg. Vi veit ikkje kor mange som praktiserte alle desse skikkane, men folkeminna og forskinga har synt at det var utbreitt, seier Hodne.