Hopp til innhold

Omverda såg endringane før 62-åringen gjorde det sjølv

Frå å få prima tilbakemeldingar på kursa han heldt i geologi i Statoil, fekk han høyre at han gav same beskjeden alt for ofte. Då forstod han at noko var gale.

Behovet for informasjon til pårørande til demens-sjuke er enormt stort. Rundt 70 000 menneske i Norge har demens, og talet veks raskt. Likevel er det i all hovudsak frivillige organisasjonar som tilbyr kurs og hjelp og dei klarar ikkje å hjelpe alle

Demens

Geologen Alv Orheim fekk diagnosen demens som 62 åring. Då jobba han som geolog i Statoil. For kona Berit Orheim var ikkje diagnosen han fekk i 2009 lett å ta imot.

– Du hoppar ikkje taket av begeistring, det er ein dritdiagnose. Men eg hadde forstått i fleire år at noko var gale. Så det var det eigentleg greitt å få ein diagnose så ein har eit utgangspunkt, sjølv om det ikkje var kjekt.

Snikande endring

Berit var den som såg symptoma fyrst. Men Alv merka også sjølv at noko ikkje var som det skulle vere. Alv Orheim var geolog i Statoil og heldt ofte kurs og leia store samlingar då han plutseleg oppdaga at ikkje alt var som det skulle.

– Plutseleg fekk eg tilbakemeldingar om at eg gjentok same beskjeden altfor ofte.

I staden for å vite at han hadde gitt ein beskjed, repeterte han den fordi han var redd for at han ikkje hadde hugsa å gje beskjeden. Han hugsar godt den første gongen han sjølv forstod at noko var gale.

– Under eit todagars kurs i geologi visste eg at i dag skal vi gå gjennom det og det i dag, og vidare i morgon. Men for å vere sikker på at eg ikkje hadde gløymt noko måtte eg ta omatt det som vi gjorde i går. Det var den første konkrete meldinga som sa meg at noko var gale.

– Så i staden for å få prima tilbakemeldingar fekk eg tilbakemeldingar som var ganske annleis.

Vanskeleg å tru

– Først trudde eg det ikkje. Legen min i Stavanger antyda at det kunne vere demens. Men eg trudde det var mogeleg for eg kjende meg kvikk og eg var ung. Men så aksepterte eg det.

Kona Berit hadde allereie tenkt tanken, eller i det minste at noko var gale.

– Eg opplevde det slik at omverda byrja å sjå at det var endringar, men eg registrerte det ikkje. Eg hadde ein grunn for kvifor noko var annleis.

Orheim deltok også på Pårørandeskule der ho fekk gjere seg kjend med tilboda i kommunen for pårørande og dei som har demens. Dessutan fann ho mykje tilgjengeleg informasjon om sjukdommen på nettet.

– På ein måte vil ein vite mykje, men på ei anna side er det av og til greitt å ikkje vite alt for mykje, for ein problematiserer og bekymrar seg for ting som kanskje aldri skjer, seier Berit Orheim.