Tabloid kaliber

En kvinne på gaten i Tunisia skriker så det spraker for å si sin mening til den norske reporteren. Hun vil ha endringer i landet og et nytt liv. Røsten skal ut til verden. Her i Karasjok, hvor «reinkrigen» foregår, er det ingen som roper.

Frityrosen trenger seg inn i neseborene i Karasjok sentrum. Isak Anders Utsi (21) står bak kassa på Esso når han ikke gjeter rein i distrikt 16, det største reinbeitedistriktet i Norge.

I stativet i butikken foran ham har riksavisene gitt reinsjokk de siste ukene.

Mer hjemlige medier har føljetonger om katastrofe på Finnmarksvidda, konflikter i distriktet, krangel i siidaen, rovdyr, tjuvslakting eller påkjørsler.

Etter at en Karasjok-mann sto fram som voldsoffer i Finnmarksmedier etter en episode ved nyttår og mente seg angrepet på grunn av næringsrelaterte konflikter, og lensmannen i Karasjok talte for å avvæpne reineiere, bestilte journalistene billetter nordover.

Også tidligere har Norges befolkning kunne få inntrykk av våpengale samer som ikke gjør annet enn å true hverandre.

I 1999 skrev Dagbladet, i en artikkel med overskriften «Vill vest på vidda», at «Vold, frykt og trusler er i ferd med å knekke samenes reindrift på Finnmarksvidda. - Her hersker jungelloven, ikke noe annet, sier formann Mikkel Persen Kemi i reinbeitedistrikt 24 A. I dag deltar landbruksminister Kåre Gjønnes og nyutnevnt kommunalminister Odd Roger Enoksen i et krisemøte om krigen på vidda».

– Skriver du om konflikter i reindriftsnæringa? Det blir en reportasje for de svake. De sterke vil gjerne ikke lese om det. Du trenger ikke reise på fjellet. Krigen foregår på Facebook, på kafeen og i Ságat, sier en kvinne.

Den unge mannen i Esso-uniform tror ikke livet på Finnmarksvidda er mer risikabelt enn tidligere.

– Som jeg ser det er det ikke mer farlig enn før. Vi har såpass greie naboer. Jeg er ikke redd på fjellet. Det er mitt andre hjem. Jeg trekker ikke våpen mot noen som helst. Det skjønner jeg ikke at folk klarer å gjøre.

– En hamburgermeny!

Isak Anders Utsi setter brød til risting.

Hans distrikt har også opplevd vanskeligheter.

– Enkelte plasser er det mange konflikter med naboflokken. Rein på andres beite. Vi har også hatt problemer, men det er jo slik det er i reindrifta. Folk har latt flokkene bli altfor, altfor store. I det siste har det blitt ekstremt. Slaktevekten går ned, også var det slaktestopp i høst i tillegg. Det er mange som ikke har fått slaktet. Da er flokkene på vinterbeitet enda større.

– Det er bare en måte å redusere reintallet på, og det er å slakte. Enkelte sier de skal slakte så og så mye, men når det kommer til stykket, skjer det ikke noe.

Johan Aslak Eira, som også tilhører distrikt 16, hadde egentlig ikke tenkt å figurere i mediene i forbindelse med reindrifta i år, sier han. Han mener reindriftsutøvere bruker radio, TV, aviser og Internett i et forsøk på å definere virkeligheten for å posisjonere seg. Men han kan likevel si at reindriftsutøvere ikke er voldelige.

– Det er ikke mye slåssing på vidda. Man møter ikke kollegene. Man kan kjøre kilometer etter kilometer uten å møte noen som helst. De som er glade i bråk oppsøker slikt. Jeg har ikke opplevd at noen banket meg opp på vidda. Blir man uenig kjefter man litt og er ferdig med det, sier Johan Aslak Eira (32).

– Store slekter har opparbeidet seg rettigheter gjennom generasjoner. Dette er ikke små klaner. Store flokker og siidaer havner ikke i små konflikter, sier Eira.

En kvinne kommer forbi.

– Skriver du om reindrifta? Husk vinklingen. Vær positiv.

Berit Marie Lise Eira tilhører samme distrikt og er nestleder i ungdomsutvalget i Norske Reindriftssamers Landsforbund ved siden av journaliststudier ved Samisk høgskole.

– Jeg synes ikke det er mye vold i reindrifta. Jeg kjenner meg ikke igjen i det som media skriver. At Karasjok er på toppen av voldsstatistikken kan ikke jeg se har noen sammenheng med reindrift. At noen som har bakgrunn i reindrift er involvert i en slåsskamp i bygda, kan man ikke automatisk knytte til reindrift. Nå vet jo ikke vi hva som har skjedd, men dette er en enkeltepisode. Jeg synes ikke slike episoder burde føre til at hele reindrifta blir stigmatisert. Hvis ansatte på et julebord i en IT-bedrift skulle havne i en slåsskamp, sier man ikke at teknologibransjen har et voldsproblem av den grunn.

Hun er ikke overrasket over at mange tror at det er mye vold i reindrifta.

– Jeg kan forstå at folk kan få det inntrykket, men jeg synes at det er veldig urettferdig og uheldig. Det er klart det finnes konflikter i reindrifta, ofte på grunn av beitegrenser, men konflikter finnes i alle næringer, og konflikter betyr ikke nødvendigvis vold.

25-åringen mener nordmenn har fått feil inntrykk.

– Hvis jeg skal være helt ærlig kan dette skyldes at journalistene i norske medier ikke vet så mye om reindrift. Derfor er man blant annet ikke så kildekritisk som man kunne ha vært. Også er vi i reindrifta ikke alltid så flink til å svare når oppslagene kommer. Kanskje stoler vi ikke helt på journalistene.

– Jeg er også skuffet over de samiske mediene. De kunne også tatt litt ansvar og skrevet mer om det positive ved reindrifta.

– Hva kunne jeg skrevet om?

– Du kunne for eksempel ha skrevet om det reindrifta gir til småsamfunn i form av arbeidsplasser. Det kan som et eksempel hende at mange småbygder ikke ville hatt så mange verksteder som de har i dag uten reindrift. Reindrifta blir ofte stemplet som en samfunnsstopper og kritisert for å hindre utvikling når man sier nei til utbygginger og ikke vil gi fra seg areal. Men kanskje kommer det en dag hvor man takker reindrifta for dette. Reindrift er en viktig del av den samiske kulturen og reindrift er en stor del av grunnen til at språk og tradisjoner har overlevd, sier Berit Marie Lise Eira.

– Har du hørt om at det har blitt truet med våpen innen reindrifta?

– Det spørs i hvilken sammenheng. De fleste som har vært på fest i Kautokeino har vel hørt det meste, men jeg har ikke opplevd det som seriøst.

En annen ung mann fra Karasjok sier han har opplevd å være en livstruende situasjon etter uenighet i reindrifta, og vil ikke bli gjenkjent hvis han sier noe.

– Det var våpen involvert, men jeg vil ikke snakke om det. Kan vi ikke bare drite i dette? Det blir bare hevnaksjoner. Majoriteten, de overkjører minoriteten. Det er mye sjalusi innad i reindrifta.

Tradisjoner og gamle feider er sentrale kimer til voldsepisoder, mener han.

– Men akkurat nå handler det mye om beiter. Folk er avhengig av å ha store arealer. Det blir krig om den ene fjelltoppen. Får du fjelltoppen, får du hundre dyr mer.

Selv om han har trodd at hans siste time var kommet, sier også han at det ikke er mye vold i reindrifta.

– Vold er det overalt i Norge. Jeg hører om fiskere som sloss også, men det er ikke nødvendigvis et fiskeriproblem.

Han er kritisk til den nye reindriftsloven, som han ikke mener passer til det samiske og er «for demokratisk». De som klarer å få et flertall innen en siida styrer alt når slakteplanen skal utformes, forteller han.

– Grupperinger slår seg sammen og stemmer slik at det går i deres favør når det avgjøres hvor mange dyr som må bort, sier han.

En mor mener det er en aksept for mobbing i reindrifta, lik andre miljø i Karasjok. Bygda har tidligere vært plaget av høye selvmordsrater.

– Min datter ble mobbet i syv år. De tok henne på brystene og dyttet henne ned i vanndammen. Jeg spurte, hvorfor dytter du ikke bare jenta tilbake? Hun sa at hun var redd for at klærne hennes ville bli våte. Det ligger ikke i min datters natur å ta igjen. Jeg tok det opp med foreldrene, ingenting skjedde. I dag er min datter tenåring. Hva kan vi forvente av de minste, når de største ikke tar ansvar? Jeg merker det på mine nærmeste, de oppfordrer til å løse problemer med vold.

– Egentlig merker jeg det selv også. Hadde jeg møtt moren til min datters mobber i dag, hadde jeg slått henne rett ned.

Tidligere voldsepisoder knyttet til reindrifta, også med skytevåpen involvert, har foregått mellom Karasjok og Kautokeino.

I et hus i den andre samiske hovedstaden sitter en kvinne og mener det er kulturen i Indre Finnmark, ikke næringer, som er annerledes.

– Fastboende kjører villmann med skuter. Du hører dem om våren, oppover skråningen, der de herjer på elva. Det er ingen som bryr seg om det, gjør noe med det. På en måte ligger det en frihet i dette.

– Det er litt deilig å bo i et samfunn hvor ting ikke er så farlig. Men når ting blir alvorlig, blir det farlig

– Hvis jeg glemmer å låse døren gjør det liksom ikke noe. Det er fredelig å leve her, selv om det er lovløst, sier hun og ser ut i mørket på vidda.

– Når sjalet tas av, er alt lov. Samene pakker seg tett rundt halsen. På bryllupet kan bruden ha en fortid hvor hun har vært så mye rundt som helst, men når man er brud er man hellig tre dager til ende med tusen gjester.

– Men så sloss vi, fra begge slekter, utpå kvelden?

– Da tar man vel hverandre i hånden dagen derpå.