Få saker oppnår mer enighet blant partiene på Sametinget enn målsettingene for samisk språk. Det er en felles forståelse av språkets betydning for samisk kultur og samfunn, og språkrettighetene er nedfelt både i internasjonalt og nasjonalt lovverk. Det er et omfattende nasjonalt lovverk som skal sikre rettigheter for bruk av samisk, og hvilke forpliktelser offentlige organer har. Sameloven og Samelovens språkregler er sentrale, men også lover innen opplæring og helse gir rettigheter til bruk av samisk.
Gårsdagens innslag i NRK Sápmis valgsending gir eksempler på manglende tilbud som går utover enkeltmennesker, tilbud som de ifølge lovverket har rett til. Dette dreier seg ikke om noen få enkelttilfeller, det er flere tilsvarende historier. Dette hadde neppe skjedd med andre fag i skolen, og det sier noe om hvilken status samisk språk har. At samisktilbudet ved enkelte skoler er manglende, og ved at elevene opplever at samisktilbudet forvaltes mer eller mindre tilfeldig, er ikke med på øke statusen til språket – en statusøkning som er en uttalt målsetting for Sametinget. Sametinget på sin side vil vel oppleve at de igjen blir skyteskiven for manglende oppfølging fra norske offentlige organer. Det skal selvfølgelig ikke ha ansvaret alene, men Sametinget har en sentral rolle for å ivareta samiske elevers interesser i det norske skoleverket – og det forplikter partiene til aktivt å ivareta denne rollen. Imidlertid burde norske partier i valgkampen til Stortinget vært utfordret på akkurat de samme sakene. Lovverket og forpliktelsene er der, hva er det da som svikter?
Det må i hvert fall være noe i kommunikasjonen som ikke fungerer optimalt. Har skolene og skoleledelsen kunnskap om lovverket som skal regulere tilbudet for samiske elever? Har kommuneadministrasjonen de samme kunnskapene? Formidler skolene til sine eiere hvilke behov de har for å kunne være i stand til å oppfylle egne forpliktelser? Er tilbudet for samiske elever naturlig integrert, eller blir det mye ad-hoc? Inkluderes samisktilbudet i langtidsplaner og strategiplaner for skolene og kommunen? I hvor stor grad kommuniserer Sametinget med kommuner og fylkeskommuner om lovverk og forpliktelser? Evalueres samarbeidsavtaler som er gjort mellom Sametinget og kommuner/fylkeskommuner, med vekt på hvilke tilbud som eksisterer for samiske brukere? Dette kan være noen spørsmål som har relevans for flere sektorer enn skolesektoren i norske offentlige organer.
NSRs forslag om et språkombud er ingen dum idé, forutsatt at funksjonen får et innhold som tilfører noe som i dag mangler. Johan Vasara fra Arbeiderpartiet peker på at Fylkesmannen i dag er klageorgan for Samelovens språkregler, men klageorganet har ingen funksjon utover det. I Sametingets språkmelding slås det fast at denne ordningen ikke fungerer etter intensjonen, og at terskelen for å klage kan være for høg. Dette kom da også tydelig frem i eksempelet Malene. Hennes mor har klaget til fylkesmannen, men saken venter enda på en avklaring. Det er mulig å tenke seg at et språkombud kan være med på å styrke kommunikasjonen, og dermed også bidra til styrkingen av tilbudene som etterlyses.
Politikerne ønsker å heve statusen til samisk språk ved å styrke bruken, samt skape arenaer for bruk. Det er helt grei målsetting, men det spørs om ikke en reel statusheving forutsetter at det stilles økt krav om bruk av samisk språk – både i norske og samiske institusjoner. Skilting på samisk på offentlige arenaer kan sees på som symbolikk, men har likevel en verdi i seg selv. For statusheving er dette ikke tilstrekkelig. Altfor ofte blir det å kunne snakke og skrive samisk sett på som noe positivt, men kompetansen blir ikke vurdert som viktig eller avgjørende nok for eksempel ved ansettelser. Dette er heller ikke med på å øke statusen, og gir gale signaler til unge som er i ferd med å velge utdanning.
Det er liten tvil om at rekruttering er en akilleshæl i utviklingen av samisk språk, og rekruttering blir av institusjoner pekt på som den mest utfordrende biten i utviklingen av et tilfredsstillende samisktilbud. Noen hurtigvirkende tiltak finnes knapt, men generelle rekrutteringstiltak til for eksempel lærerutdanningen i Norge er i gang. Dette bør Sametinget bli del av, men se om det finnes egne ordninger som kan supplere eksisterende tiltak. Statusheving for samisk språk, kombinert med økonomiske insentiver, bør være høyt på agendaen. Stipendordninger som gjør det attraktivt å studere samisk må vurderes, gjerne kombinert med studietilbud som gjør det mulig for flest mulig å studere samisk. Utdanningsinstitusjoner som har studietilbud i de samiske språkene er allerede mer eller mindre tvunget til å samarbeide og koordinere studietilbudene. Kombinert med bruk av ny teknologi bør dette skape nye muligheter for studenter som av ulike grunner er avhengige av fleksibel utdanning – som er det nye nøkkelordet innen studentrekruttering. Ny teknologi i seg selv løser ikke rekruttering til yrker hvor behovet for samiskkunnskaper er skrikende. Det er et godt verktøy, men det er menneskene som må stå sentralt når rekrutteringstiltak vurderes.
Før nye tiltak iverksettes, bør de eksisterende ordningene evalueres. Både Árjas Hartvig Hansen og Aps Johan Vasara ønsker seg flere og styrkede språksentre i fremtiden. Språksentrene har hatt stor betydning, spesielt lokalt. Likevel vil en gjennomgang og evaluering av tiltakene og finansieringen av disse kunne skape en konstruktiv debatt om hvorvidt dagens tiltak i tilstrekkelig grad bidrar til den overordnede målsettingen. Tospråklighetsmidlene til kommunene må også tåle en tilsvarende evaluering.
Det tilligger Sametinget et stort ansvar når målsettingene i språkmeldingen skal gjøres om til konkrete tiltak. De har ikke ansvaret alene, men i konsultasjoner og kommunikasjon med statlige organer bør det være et samlet Sameting som møter til forhandlinger. Det er viktigere enn markering av enkeltsaker fra partienes side.
