Máze-saken

– Demonstrant-datter!

Hverdagen i Máze kunne være tøff for Anne Marit Gaup. For tretti år siden ble hun som tiåring mobbet for morens rolle i Alta-saken. Mamma Inger Anne Sara Gaup tok bolig på Gros kontor. Hun fikk mulighet til å heise sameflagget i FN-hovedkvarteret i New York og hilse «bures» til paven i Vatikanet.

– Vi var bare barn. Livet i skolegården kunne være hardt. Det var skremmende. Det var delte meninger i bygda om det var rett å protestere mot utbyggingen. Det sitter igjen, sier Anne Marit.

Stolt av moren

Det skjedde i Máze, som det i dag står på veiskilt og etter postnummer 9525 takket være en samisk språkpolitikk enkelte mener ville vært usannsynlig uten innsatsen til blant andre Anne Marits mor. Før sto det Masi.

– Den gang var man redd for å si hei, jeg er same.

De første planene for Alta-utbyggingen skisserte å demme ned Máze og flytte befolkningen.

• MULTIMEDIA: Brennpunkt - Farlige fronter

En liten bygd i Kautokeino kommune, midt mellom kommunesenteret og Alta, kunne ofres for behovet for nasjonal energi.

– Da jeg ble større begynte jeg å forstå alvorligheten av det som skjedde. Når man er barn er alt bare flaut. Jeg har blitt styrket av det som ble sagt til meg. Jeg er stolt av min mor.

Anne Marit flyttet senere. Det var ingen framtid i bygda. I dag jobber hun i Sametinget i 9520 Kautokeino. Innbyggertallet i Norges største kommune målt i areal har blitt fordoblet siden 1950-tallet. Men sentraliseringen har også nådd hit.

Martyr

Kautokeino-ordfører Klemet Erland Hætta (37, Samefolkets parti) mener norske myndigheter burde ha bedt om unnskyldning til hans hjembygd Máze.

– Det er ikke kompensert nok. Nå, tretti år etter Alta-aksjonen, er det på tide med en unnskyldning. I dag bør man være voksen nok til å gjøre det. Det positive er at Máze på en måte ble en slags martyr for samesaken, sier ordføreren.

• Les også: Historiene bak arkivbildene

– Det er et spørsmål jeg ikke har tenkt over, sier statssekretær for samiske saker, Raimo Valle (45, Arbeiderpartiet), som svar på spørsmål om Máze skulle fått en unnskyldning.

– Samfunnet har bedt om unnskyldning for fornorskningspolitikken. Kampen om Alta-Kautokeinovassdraget er en nyere sak, men jeg tror ikke planene om å neddemme en samisk bygd som Máze hadde vært mulig i dag, sier Valle.

– Det er nok mest liv der oppe på det nye eldresenteret, sier Ove Aleksander Hætta (24) i kassa på Oves varehandel og peker oppover.

Utenfor ligger det nye bo- og servicesenteret for eldre, kirken og postkontoret. Dette er sentrum i Máze. Det er hverdag på den tiden av året hvor man ikke helt vet om man skal kjøre firehjuling eller snøskuter. Bygda virker tom.

Ove Aleksander bor i Kautokeino og tilbakelegger 70 kilometer hver morgen for å arbeide i farens butikk.

– Jeg får mange kjentfolk i møte, for å si det slik.

Det er eksklusivt å ha arbeidsplassen i Máze.

– Jeg tror jeg er den eneste som pendler fra Kautokeino til jobb i Máze. Om nye tretti år vet jeg ikke om det er mange som pendler til jobb motsatt vei heller.

Han er utdannet kokk med to års erfaring fra Melkøya-anlegget i Hammerfest. Oljeindustrien i Finnmark har tilført mange nye arbeidsplasser til fylket. Samtidig har de nye samiske institusjonene opprettet etter Alta-aksjonen økt sysselsettingen i de samiske kommunene. Ikke én arbeidsplass har blitt lagt til Máze.

Fredelig

– Ingenting har skjedd siden Alta-aksjonen, sier en samekvinne.

– Bortsett fra at folk har flyttet, legger hun til.

Alta-Kautokeinovassdraget som renner nedenfor butikken og gjennom bygda er et naturlig midtpunkt. Bading og garnfiske er populære aktiviteter når elva er åpen. Terrorisme hevdes å aldri ha vært utbredt hverken i øvre eller nedre del av bygda.

I Máze-dalen er det god anledning til å leve for seg selv og trives godt med det. Samholdet er sterkt blant de få som fester rot. Det står alltid kaffe eller mat på bordet.

Tidsklemmer finnes ikke. Tiden rømte fra Máze.

– Skytebane, sier Johan Åge Turi (26). Det har vi fått. Det er vel det eneste , sier han og drikker iskaffe iført skuterdress og skinnlue. Ove Aleksander hadde ikke varm kaffe å by på.

– Tar du vekk reindrifta, er det ingen på min alder her.

Johan Åge hadde Bamse-Mikkel, Mikkel Eira, en sentral sameaktivist som var med på sultestreiken utenfor Stortinget, som fotballtrener.

• Les også: Mikkel Eira stedt til hvile

Under forberedelsene skulle det være tyngre enn når det virkelig gjaldt.

– Vi spilte ballstørrelse fem på trening, selv om det var fire-ball på kamp. Han var en luring, sier Johan Åge.

En vei forbi

Riksvei 93 går ovenfor bygda. Utenbygds kjente blir stadig påminnet av bygdefolket om at bilen har bremser, og at de kan brukes. Máze har likevel blitt bygda mange kjører forbi.

– Jeg er bekymret. Utviklingen går ikke rett vei, sier Anne Marja Gaup Eira (65) på skolen like nedenfor butikken, forbi den stengte kiosken.

Rundt femti elever får undervisning, i følge henne. Eira er også leder i lokallaget i Norske Samers Riksforbund. Hun mener bygda burde fått et kultursenter som kunne opplyst om bygdas historie og skapt arbeidsplasser.

Uten Máze, ikke noe sameting. Og likevel har vi ingenting her.

Kautokeinos ordfører kommer fra Máze, men Anne Marie vet ikke om det hjelper.

– Kanskje skulle det vært noen som hadde levd litt lenger, sier hun.

Andre lokalpolitikere forteller om forslag om tiltak for Máze, som de opplever ikke har kommet lenger enn på sakslista i de politiske organisasjonene. Máze har blitt nedprioritert.

Lufta gikk ut

Trygve Lund Guttormsen (77), mangeårig aktivist og deltaker under Alta-aksjonen, mener Norge har sviktet Máze. Fiskemiddagen står på bordet hjemme på kjøkkenet hos ham, rett ved siden av grendehuset som fungerer som midlertidig barnehage. Den egentlige barnehagen blir rustet opp, slik at personalet blant annet får garderober.

– Jeg er litt skuffet over myndighetenes holdning til det ansvaret de hadde for Máze, sier Guttormsen.

Men også de samiske politikerne må ta sitt ansvar for Mázes skjebne, mener han.

– I forhold til det engasjementet de hadde for Máze, gikk lufta litt ut av dem etter at demningen ble vedtatt bygd og man fikk forarbeidene til Sametinget.

Han hadde forventet flere omkostninger med Máze for å bygge opp samfunnet etter at trusselen om neddemning hvilte over bygda. Planene sto i veien for all utvikling. Gårdsbruk nedlagt og de døde ble begravd i nabokommunene. Alt stoppet opp.

• Les også: – Ville ikke begraves under vann

– De kunne tatt tak i det og bygd opp jordbruket til maksimal utnyttelse - «dere overtar og driver det videre». Man kunne også sett på andre næringer. Det hadde vært en form for erstatning, men den kom ikke.

Sjøsamisk vekst

Det er de sjøsamiske småstedene som har gått inn i en gullalder, mens Máze har blitt utarmet. Et paradoks, tatt i betraktning bygdas betydning historisk sett, mener han.

– Nå har altså Kåfjord i Troms opplevd en sammenhengende utbygging, og ære være dem for det, de er kjempeflinke. Men der kan man bruke millioner på millioner år etter år, mens man altså ikke kan ofre noen verdens ting for Máze.

Han mener unnskyldninger ikke hjelper.

– Det blir som om noen har myrdet noen i familien, også må man få dømt ham til døden. Man får ikke den myrdede tilbake av den grunn. Norske myndigheter bør spare sin tilgivelse og heller ta affære. Hvis det fortsetter slik som det er nå, vil Máze bli enda mindre.

– Máze er på en måte ikke del av Kautokeino kommune. Man merker at det blir færre folk, sier Ante Guttormsen (35), som pendler til flymekanikerjobb i Tromsø.

Han er vokst opp med en far som alltid har hatt et brennende engasjement for bygda. Det kan også ha vært av interesse for overvåkningstjenesten.

– Da det foregikk som verst, var det en kar som presenterte seg som journalist i VG som ringte hit. Jeg svarte. Han sa han ønsket å snakke med politimesteren i Vest-Finnmark. Hvordan i verden samtalen endte opp oss kan man jo bare lure på.

Ante forteller at det ble snakket om at det i enkelte perioder ikke gikk an å ringe ut, bare inn.

– Pussig. Mon tro om noen hadde feilkoplet.

Bittert

I kommunesenteret Kautokeino sitter pendler Nils Rune Utsi (20) på arbeid. Han skryter av Máze, men synes ungdomstilbudet ikke peker framover.

– Av egen erfaring kan jeg si at da vi mistet ungdomsklubben førte det til bruk av alkohol og festing for å ha det artig. Det ble mye tull og alle fikk lyst til å være småkjeltringer, sier han.

Risten J. Eira (23) vil derimot være daglig leder. Hun jobbet som reiseleder og kokk i åtte år før hun nylig tok over den lokale reiselivsbedriften Cavzo Safari med offentlig støtte.

– Etter det jeg vet er det ikke mange som satser i Máze. Men jeg håper de gjør det. I Máze må du være enten lærer eller noe i helsevesenet for å ha en jobb, sier Risten.

Hun kombinerer reiseliv med å jobbe med rein og lærerutdanning på Samisk høgskole.

– Andre enn dem som arbeider med reindrift kommer nok ikke tilbake til bygda. Det er synd, men ikke så rart, sier Risten.

Cavzo Safari selger guidede turer til demningen ved Sautso i elvebåt og har blitt beskrevet som en av få bedrifter som har klart å skape et levebrød av Alta-utbyggingen. Inntekten tjener som et plaster på såret for Ristens reindriftsfamilie, som ble påvirket av inngrepet i naturen.

– Min bestefar syntes det var bittert at det gikk slik. Vi mistet mye. Tiden går, folk glemmer. Nå vil vi fortelle historien.