Iallefall om vi skal tro førsteamanuensis Lill Tove Fredriksen ved UiT.
Hun forteller at det samiske språket har flere måter å beskrive hvordan man kan antyde, hvordan man unngår å svare og hvordan man kan snakke seg rundt en sak.
La oss forklare nærmere:
I Fredriksens doktorgrad om romanfigurene i Jovnna-Ánde Vests Árbbolaččat, tar hun for seg taleevnene til de ulike karakterene.
– Jeg la fort merke til at de ofte ikke sa hva de mente. De fant alternative måter å si nei på, for eksempel, sier hun.
Historien utspiller seg fra 1960-tallet og frem mot 1980 i Nord-Finland, hvor den moderne verden gjorde større og større inntog også i de små bygdene.
Lill Tove Fredriksen har skrevet en doktoravhandling om hvordan samene før i tiden måtte si ting mens de egentlig mente noe helt annet.
Foto: Bjørn Hatteng– Antydninger i språket var mye av grunnen til at samene i småbygdene kunne leve slik de gjorde i denne perioden.
– Hva mener du med det?
– De hadde sin egen måte å unngå konflikt på. De brukte rundere måter å prate på, som gjorde at de ikke sa ting rett ut. Ofte lå det et skjult men der, som de aldri sa, forklarer Fredriksen.
Si nei mellom linjene
Den samiske finnmarkingen har funnet frem et utdrag fra romantriologien som hun mener representerer antydningskunsten godt. Les, så kanskje du slipper å lfundere mer over hva det egentlig er denne artikkelen skal frem til:
Hovedpersonen Heaika vil ikke si direkte til nabokona Káhtarin at han ikke ønsker å foreta en reise for å gjøre et intervju til en bygdebok, en reise hun gjerne vil at Heaika skal gjøre.
– Slik at hvis du selv dro til Stálonjárga så hadde du fått vite mye mer, sa Káhtarin og skjenket i mer kaffe.
Fotografi av samiske barn på 1940-tallet.
Foto: Rolf Ärnström– Dra en tur måtte man jo kunne gjøre.
– Det ville sikkert lønne seg.
– Ja det ville det nok kanskje.
– Vi kunne om så reise sammen, vi kunne be Nillá om skyss.
– Det ville det heller ikke være umulig for oss å gjøre, mente Heaika og begynte å drikke kaffen. (Árbbolaččat II: 223, Fredriksen sin oversettelse).
Typisk samisk?
Fredriksen tør ikke å bastant si at denne måten å prate på var eller er typisk samisk, men understreker at det uansett er en tradisjonell omgangsform:
– En antydningskunst som dette kan nok være litt sterkere til stede i samiske måter å prate på. Men andre kanskje vil mene noe annet...
Og om det skulle være slik at du som leser dette er samisk, men ikke kjenner deg igjen, er det fortsatt grunn til å fundere litt over dette med antydningskunsten også i hverdagen:
– Uansett samfunn og miljø, har vi alle våre egne måter å unngå eller snike oss rundt ord og formuleringer på. Det er veldig interessant, og ganske så humoristisk i grunn, avslutter hun.
