Er vi de samme i morgen?

Den 26. november 2001, landet Nils-Aslak Valkeapää i Helsingfors, på vei hjem fra en poesifetival i japan. Han ringte sin gode venn ,Harald Gaski, og fortalte lykkelig at reisen hadde gått bra, og at han snart ville være hjemme i Lásságámmi igjen.

Han avsluttet samtalen med å si at han skulle ta en liten lur, mens han ventet på at badstua skulle bli varm. Av den søvnen våknet han aldri.

• Les også: Nordkalotten sørger over Valkeapää

Klarte ikke å ta liv

Nils-Aslak Valkeapaa ble født inn i en reindriftsfamilie, men han innså fort at han ikke hadde noen framtid i reindrifta; han klarte ikke å ta liv.

Han tok lærerutdanning i Kemijarvi i Finland. Ikke fordi han hadde noen planer om å bli lærer, men for å selv lære mer om temaer han selv var interessert i, som litteratur og musikk.

Han gikk ut av lærerskolen, og tok straks fatt på sitt kunstneriske livsprosjekt. En vandring som begynte i Sápmi, men som etterhvert strekte seg over den ganske verden.

I 2001 fikk han innvilget norsk statsborgerskap. Da han døde senere samme år, ble han gravlagt på statens bekostning.

I anledning tiårsdagen for Áillohaš bortgang, har NRK Sápmi laget en radiodokumentar. Hele dokumentaren kan du høre her:

Upåvirket av tidsånden

Harald Gaski forteller at Áillohaš ikke entret scenen som en ener i starten, men at han bar en kraft som representerer det viktigste som har virket i Sápmi siden andre verdenskrig:

– Om man ser på hans spede begynnelse som kunstner, så utmerket han seg på ingen måter. Ikke var han da spesielt flink til å joike, og han skilte seg ikke ut fra andre unge som tar sine første spede skritt ut i kunstnerverden.

Livets dreng

– Men han lot seg liksom ikke påvirke av tidsånden som var tungt gjeldende da, hvor resten av Sápmi lå ganske langt nede. Både joiken, språket og kulturen var i ferd med å dø ut i alle de nordiske landene, og man hadde begynt å miste troen på framtiden for det samiske.

– Han klarte å snu denne bølgen, og det må ha vært noe helt spesielt med ham som fikk mennesker til å følge ham.

– Tor du den samiske kulturen ville visnet hen, uten Áillohaš?

– Nei, det tror jeg nok ikke. Det fins alltid et menneske når tiden trenger det. Og han sa jo om seg selv at han kun var en livets dreng, og at det er livet som bestemmer. Livet bestemte at den samsike kulturen skulle leve videre.

• Les også: – Vi fikk en unik skatt
• Les også: Minnes Sápmis største kunstner

Karisma

En video hentet fra den finske TV-kanalen YLE`s arkiver av 1972, ble tidligere i år lagt ut på nettstedet YouTube. Videoen viser en 29 år gammel Nils-Aslak Valkeapää.

Utstrålingen er ekstrem:

Coca-Cola og Mike Tyson

Johan Anders Bær reiste verden rundt med Áillohaš. Sammen har de spist middag med borgermesteren i Luxemburg, joiket i huset hvor Coca-Cola i sin tid ble grunnlagt, og kjørt samme Limousin som Mike Tyson i Japan.

Han forteller at det var Áillohaš som hentet ham opp på scenen, og gav ham selvfølelsen og tryggheten til å joike:

– Han sa; lag selv og musikk og joiker, slik at ingen kan kritisere deg og si at du ikke kan; for da har du du jo selv laget det.

Var klar for å dø

I det aller siste intervjuet Áillohaš gav til NRK Sámi Radio, forøvrig til en annen levednde legende, Johs Kalvemo, forteller kunstneren at han er klar til å forlate denne verdenen når tid som helst:

– Jeg har levd et meget lykkelig liv, både som menneske og som kunstner. De drømmene jeg har hatt, er gått i oppfyllelse.

– Jeg har ikke flere drømmer, jeg er på en måte ferdig med mitt.

– De siste årene har jeg på en måte levd slik; at når døden kommer, så er jeg klar. Jeg har ordnet alle ting klare, slik at ingenting blir liggende igjen uklart etter meg.

• Hør ham selv her:

Skuffet

I 1991 fikk Áillohaš Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Beaivi áhčážan" (Solen, min far).

Harald Gaski mener at nettopp denne samlingen er Áillohaš` desidert sterkeste bok:

– Den går gjennom de gamle mytene som har formet oss samer gjennom tidene, og så avslutter han med et blikk mot de kommende tider. Om hvilken retning vi kan komme til å ta.

– Og jeg sitter med følelsen av at han ville vært skuffet idag.

– Politiske samer, ikke kulturelle

Gaski sier det er trist å måtte registrere at Áillohaš store frykt for de kommende tider, er blitt en realitet. Vi blir stadig mer og mer politiske samer, og mindre og mindre kulturelle samer:

– Sápmi har nok gjort framskritt på mange felt. Men den største forandringen, er at det samiske dreier seg mer og mer om politikk og juss. Det er mer og mer politikken og jussen som avgjør om vi er samer, og hvordan vi er samer.

–Áillohaš fryktet nettopp dette. Gjennom det siste diktet i "Beaivi áhčážan", stiller han samene spørsmålene:

- Hvilken vei går vi? Glemmer vi vår kultur, vårt hjem, og vårt livssyn som gjør oss til samer? Drar vi bare lengre vekk fra det som er det samiske?

– Er vi de samme i morgen, som de vi er i dag?