Hopp til innhold

Det ignorerte arktiske folk

Mikhail Pogodaev trengte ikke å gå på skolen når det var kaldere enn 65 kuldegrader. I dag prøver han å gjøre en forskjell for folket i Arktis.

Mikhail Pogodaev

Mikhail Pogodaev reiste som frivillig hjelpearbeider til Verdenskongressen for reindriftsfolk i Kautokeino i 2009. Han reiste hjem igjen som president.

Foto: Roger Manndal / NRK

Det er høyt under taket i festsalen i rødbanken i Tromsø. Og lysekronene som duver under den dekorerte himlingen ser tunge ut. Skulle de løsne fra taket de har hengt fra det siste hundre året, burde man ikke sittet under de.

En som likevel sitter under disse monumentale belysningsanordningene denne småkalde januardagen i Norden Paris, er Mikhail Pogodaev. Han er dog ikke alene, men han skiller seg ut fra den grådresskledde forsamlingen, der han sitter i sin røde drakt sydd under en annen himmel lenger øst.

– Jeg vokste opp i den lille landsbyen Topolinoe, i Jakutsk. Jeg husker fra barndommen og internatskolen, at om det var kaldere enn 65 minusgrader, så trengte vi ikke å gå til skolen. I dag vet jeg at de har satt grensen allerede ved 55 minusgrader. Tidene forandrer seg, og verden blir faktisk varmere, sier han.

Eventyret i nord…

Mikhail er i dag president for Association of World Reindeer Herders (WRH), og stillingen innebærer at han har hele verden som sin arbeidsplass. Nå er han i Tromsø på Arctic Frontiers. Selve konferansen avholdes på universitetet, men som en side-event har næringslivet samlet seg i Sparebankens festsal.

– Vi kan ikke sitte nede i Stavanger og fjernstyre dette olje-eventyret som nå utspiller seg i nord, derfor har vi opprettet et eget Tromsøkontor…”, sies det fra talerstolen i festsalen.

For det er visst i nord det skjer. Isen smelter, nye sjøveier åpnes. Områder som tidligere har vært utilgjengelig for utvinning av olje, gass og mineraler; har gradvis tint frem i et stadig mer gjestmildt arktisk landskap.

Arbeidsløse og fattige

Fra Arctic Frontiers talerstol, tales det om alle de nye mulighetene Arktis har holdt skjult i sitt iskalde grep frem til i dag, og det vises til stadig mer avansert teknologi for å høste av dette området.

Det snakkes dog ikke like mye om de menneskene som allerede har høstet av dette området i årtusener.

– Reindriftsutøvere forsvinner fra jordens overflate, vi ser det i mange av de forskjellige områdene som vi besøker i Arktis. Tungindustrien kommer inn og overtar beiteområder, uten å bry seg det minste om de folkene som lever med sine rein der, sier Mikhail Pogodaev.

– Disse reineierne mister først sitt levebrød, så mister de livet. De tvinges vekk fra de små landsbyene på tundraen, og forsvinner inn i de store byene. De mister sitt språk, sin kultur, og sin identitet. De sitter arbeidsløse og fattige igjen, mange med rusproblemer, og selvmordstallene er høye.

Det ignorerte arktiske folk

Mikhail forteller at ignoransen for det arktiske folk, er felles for alle områdene han besøker på sine reiser. Og det er den ignoransen han og WRH jobber mot.

– Det er ikke så rart at folk i Arktis blir ignorert, for mange vet ikke engang hvem vi er. Og hvordan kan man respektere noen man ikke kjenner? Vi i WRH jobber mye med å skape en forståelse for hvem vi er og hva vi gjør hos alle som nå har satt sin kurs mot Arktis.

Mikhail Pogodaev på konferanse

Næringslivstopper og Mikhail samlet i Festsalen i 'rødbanken' i Tromsø, temaet er eventyret som nå begynner i nord.

Foto: Roger Manndal / NRK

Lobbyisten

Arctic Frontiers er en god arena for dette. Om det arktiske folk ikke slipper så mye til selve hovedtalerstolen, så er lobbyeringen minst like viktig.

Mikhail løper fra møter til møter, og utveksler visittkort i et rasende tempo.

Aller helst skulle han vært og gjetet reinsdyrene han eier sammen med familien i Verkhoyansky-distriktet i Jaktutsk. Men verden ville det annerledes for Mikhail.

Fra landsbyen Topolinoe dro han innom universitetet og tok en doktorgrad i økonomi før han slo seg ned i St. Petersburg, hvor han i dag bor med sin kone og to små sønner. Derfra styrer han i dag WRH.

Lykken er hjemme

Og veien er lang hver gang han skal reise hjem til flokken.

– Det blir dessverre ikke så ofte. Fra St. Petersburg må jeg først fly i 6 timer, så venter to dager i bil, og den siste biten av reisen forgår med reinsdyr. Så et besøk hjemme er ikke gjort på en oval weekend, sier han.

– Jeg skulle ønske jeg kunne bo der, jeg er nok lykkeligere der hjemme. Men mine plikter og mitt virke gjør det umulig. Jeg er nødt til å reise rundt i verden og forsøke å gjøre livet lettere for alle reindriftsutøvere. Forhåpentligvis kan jeg gjøre en forskjell, sier Mikhail Pogodaev før han hopper inn i en taxi med kurs for universitetet og nye møter.

Mikhail Pogodaev snakker med media

Arctic Frontiers er en viktig møteplass for WRH og Mikhail, og å stille opp for media er en del av jobben.

Foto: Roger Manndal / NRK

Korte nyheter

  • «Stjålet»-skuespiller: – Alt er fra ekte hendelser

    Loga sámegillii.

    – Alt er laget fra ekte hendelser. Det er det livet samer må tåle på svensk side av Sápmi.

    Det forteller skuespiller, artist og reindriftsutøver Simon Issat Marainen. Han spiller Olle i filmen Stjålet, som nå er på topp ti i 71 land.

    Filmen tar for seg reindriftsmiljøet i Nord-Sverige, og splittelsen mellom sáme og andre innbyggere som mener samene har skylden for alt vondt.

    – Mye inngrep, rasisme, du blir ikke tatt på alvor, du føler deg oversett, og det har konsekvenser for din psykiske helse.

    Slik beskriver Marainen situasjonen, både på svensk side og ellers.

    – Samiske næringer er undertrykket på svensk side, spesielt reindrifta, mener han.

    – Det var spesielt å se filmen. Jeg er meget fornøyd med resultatet. Sterke følelser, og i filmen ser man mye som kjennes sterkt, når en ser alt en reindriftsutøver må tåle.

    Gula olles jearahallama dás.

  • «Suoládeapmi»-neavttár: – Visot lea duohta dáhpáhusain ráhkaduvvon

    Les på norsk.

    – Visot lea duohta dáhpáhusain ráhkaduvvon. Dat lea dat duohta eallin maid sápmelaš šaddá gierdat dáppe ruoŧabeale Sámi.

    Dan muitala neavttár, artista ja badjeolmmoš Simon Issát Marainen. Son neaktá «Olle» «Suoládeapmi»-filmmas, mii dál lea logi buoremusaid gaskkas 71 riikkas.

    Filbma govvida Davvi-Ruoŧa boazodoallobirrasa ja mo badjeolbmot ja eará ássit leat juohkásan, go eará ássit oaivvildit ahte buot mii lea heittot, lea sápmelačča sivva.

    – Ollu sisabahkkemat, ollu cielaheapmi, olbmot eai váldde du duođas, don dovddat iežat badjelgehččojuvvon, ja dat čuohcá psyhkalaš dearvvašvuhtii.

    Nu govvida Marainen dili, sihke ruoŧabeale ja maid eará guovlluin.

    – Sámi ealáhusat leat hui badjelgehččojuvvon ruoŧabeale, goit boazodoallu, oaivvilda son.

    – Lei hui erenomáš oaidnit filmma. Mun lean hui duhtavaš bohtosiin. Garra dovddut, ja doppe leat hui ollu áššit mat čuhcet garrasit olbmuide, go oaidná visot daid áššiide maid boazovázzi šaddá gierdat.

    Gula olles jearahallama dás.

    Simon Issát Marainen er en av deltakerne i SGP
    Foto: NRK / Danil Roekke
  • Measta 3 miljovnna olbmo ožžo ruđa NAVas 2023:s.

    Les på norsk

    2,8 miljovnna olbmo, mii lea bealli Norgga álbmogis, ožžo doarjaga Navas unnimusat oktii 2023:s. Dasa lassin ledje 105 000 olgoriikkalačča geat ožžo ruđa Navas.

    - Eatnašat mis vuostáiváldet ruđa Navas oktii dahje máŋgii eallimis, ja diimmá jagi oaččui bealli álbmogis ruđa Navas unnimusat oktii. Dat muitala maid Nav mearkkaša servodahkii ja olbmuide, dadjá bargo- ja čálgodirektevra Hans Christian Holte.

    Nav máksámušat olbmuide geat orrot Norggas lassánedje 8,9 proseanttain ovddit jagi ektui, lassáneapmi lea 46,6 miljárdda ruvnnuin

    - Eanet buozalmasjávkan ja eanet penšunisttat lasihedje buohcanruđaid ja boarrásiidpenšuvnna mávssuid. Bargočielggadanruđat ja bargonávccahisvuođadoarjja lassánedje, ja go šattai čavga bargomárkan 2023:s, de mávssii Nav unnit beaiveruđaid 2022 ektui, dadjá Holte.

    Oktiibuot 583 miljárdda ruvnno ovddas maid NAV mávssii olbmuide 2023, manai 10,6 miljárdda olbmuide geat orrot olgoriikkas. Dát lea 1,8 proseantta ollislaš supmis.

    Nu čállá Nav.