Den kvinnelige presten Franziska

Uten å ønske det selv, havnet tyske Franziska Förster (35) midt i en storm av avisoppslag og diskusjoner sist uke. Hun ønsket nemlig de homofile og lesbiske deltakerne på Sápmi Pride i Karasjok velkommen til gudstjeneste søndag.

Det endte med at lokalradioen DSF nektet å sende gudstjenesten, slik de egentlig vanligvis gjør.

Det er Norges samemisjon som eier Radio DSF, og de syntes det var i sterkeste laget at homoseksuelle personer skulle delta på gudstjenesten. Det at Förster ikke er en mann, var også et problem.

Aldri før har hun fått negative tilbakemeldinger på at hun er kvinnelig prest. Sådan også den første i bygda. Men det måtte komme, på et eller annet tidspunkt.

– Det er nok ikke alle som er like godt vant med kvinnelig prester, det er tydelig. Men noen problemer har jeg ikke hatt. Jeg har blitt tatt godt imot, forteller Franziska, to dager etter den aktuelle gudtjenesten.

Hun virker like rolig og avspent som alltid. Bekymringsløs, kanskje?

– Tar du deg nær av enkeltes meninger om kvinnelige prester?

– Nei, det gjør jeg ikke.

Den tyske presten er opptatt av at folk selv skal få mene hva de vil. Det er også derfor hun ikke føler seg truffet eller blir såret av kommentarer om hennes yrkesvalg. Men det betyr ikke at hun er enig.

– Vi har alltid hatt en restriktiv holdning til bruk av kvinnelige prester, sa Richard Skollevoll i Norges samemisjon til NRK forrige uke.

Franziska var ikke ukjent med at hun kunne bli møtt med slike meninger da hun begynte å jobbe i Karasjok.

– Jeg fikk høre da jeg startet opp her at jeg kom til å bli den første presten. Og at det kunne by på utfordringer. Så langt har jeg ikke hatt noe å klage på.

– Trodde du at den ballen kunne legges død, da?

– Nei, den diskusjonen vil nok alltid være tilstede. Det får vi tåle. Jeg er iallefall kvinne, og kan ikke endre på det. Kvinnelige prester kan gjøre en like god jobb som mannlige.

• Les flere nyheter fra NRK Sápmi her

Prestekappe og slalåmstøvler

Franziska startet i jobben som prest i Karasjok for halvannet år siden. Siden den gang har hun vært inderlig opptatt av å inkludere alle, som for eksempel å droppe kirken på en søndag til fordel for slalåmbakken.

– Det gjelder jo å møte folk hvor de er. Denne søndagen var barn og unge i slalåmbakken. Vel, på med ski og støvler!

– Og dermed suste du ned bakken i Karasjok en søndag formiddag antrukket prestekappe?

– Ja, du kan jo si det sånn.

For det er spesielt én gruppe mennesker i Karasjok Franziska ønsker å huke tak i: Barn og unge. Men Franziska skal ikke presse kirke og tro på noen. Alle velger selv hva de skal tro på og ikke.

– Må man være kristen for å gå i kirken?

– Nei, det må man ikke. Så lenge man har lyst til å gå i kirken ... Alle er velkomne.

Franziska er for beskjeden til å bekrefte at hun bidrar med nytenkning i kirkemiljøet i Karasjok. At hun er liberal, er hun heller ikke sikker på.

– Det spørs hva du mener med liberal, sier hun.

– Mange vil nok oppfatte en kvinnelig prest som tar det som en selvfølgelighet å ønske homoseksuelle personer til kirken, for liberal. Iallefall sammenlignet med andre prester.

– Tja. Konservativ og liberal er to vanskelige ord. Det eneste som er sikkert for meg er at alle er velkomne i kirka. Det er ikke alle enige i, dessverre. Men da er det viktig at vi setter oss ned sammen, leser i bibelen og diskuterer hva som står der. Den kan tolkes på mange måter.

Debatt i kirken

Det var ikke slik at Franziska skulle kjempe en kamp for de homofile og lesbiske. Iallefall ikke alene. Det var flere andre ansatte i kirken som også ønsket det samme for den aktuelle gudstjenesten. For hvorfor skulle ikke personer med en annen legning også få ta plass i Guds hus?

– Jeg tror skeptikerne var redde for at debatten om vigsel i kirken for homofile og lesbiske skulle komme opp. Det har jo vært heftig debattert den siste tiden.

– Var det egentlig det de var redde for?

– Det er et spørsmål som ikke skulle fått så mye plass i kirken uansett, på det tidspunktet. Vi samles fordi vi alle tror på Jesus Kristus.

Ifølge Franziska, var det flere av de vanlige kirkegjengerne som ikke møtte opp i gudstjenesten sist søndag. Og det kan ingen klandre de for, skal vi tro presten.

– De må få lov til å vise sin mening. Akkurat som de homofile og lesbiske må få lov til å komme i kirken. Begge deler er like naturlig.

35-åringen trives godt i Karasjok. Da hun bestemte seg for å flytte nordover, etter flere år som kapellan i Bjugn og Ørlandet, sto valget mellom Karasjok og Vardø. Hvor kunne hun tenke seg å jobbe som prest? Hun endte altså opp i bygda med Sametinget og elva som nærmeste nabo. Men utslaget for valget hennes var slalåmbakken.

– Men, den er jo ikke sånn altfor stor? Du er vel vant med alpene ..

– He he. Jeg måtte uansett ha et sted å stå på ski. Men jeg savner alpene, det gjør jeg.

– Savner du München også?

– Ja, ofte. Men jeg trives så godt her. Har ingen planer om å dra med det første.

• Les også: Fungerende kirketjener reagerer på Samemisjonens homofobi

Skarre-r

Og det er også hovedårsaken til at hun i fjor meldte seg på kurs i nord-samisk. Seks intensive uker med grammatikk, samtaler, leker og aktiviteter. Ja, man må ikke være et barn for å synes at det er moro.

– Jeg hadde det helt supert i Kautokeino. Jeg fikk være med i reingjerde, vi lagde blodpølse, og jeg prøvde meg på duodji.

Hjemme går det i skallebånd som håndarbeid. Franziska er usikker på om hun får det til godt nok, men det er hun også med samisken. Og det norske språket. Men er det én ting hun behersker godt, så er det norsk.

– Du har en skarre-r. Fin og uvanlig dialekt, må jeg si.

– Den blir jeg nok aldri kvitt. Klarer ikke si r på ordentlig.

Hun drømmer om å bli enda bedre i norsk. Det er viktig for henne å kunne kommunisere godt med alle i kirken. Samtidig er hun innimellom redd for å trå feil. Hun har stor respekt for den samiske kulturen.

– Vet du, jeg synes koftene er så utrolig fine. Jeg kunne tatt på meg den når som helst. Men jeg vet ikke hvordan folk ville reagert. Så det er kanskje best å la være.

Dermed holder hun seg til prestekappen foreløpig. Men tiden vil vise, kanskje hun ombestemmer seg. I så tilfelle vet vi hvem det er som flyr ned slalåmbakken i Karasjok iført skistøvler, hjelm og en fin, blå Karasjok-kofte.