Har du noen gang vært hos legen med ungen din? Eller kanskje med áhkkuen din?
Har du noen gang prøvd å forklare jentungen din at den store legen som snakker bare norsk er en snill mann, og at han bare vil se litt nærmere på øyet hennes, eller foten.
Du vet at ungen er nervøs og skremt, og kanskje har vondt, og at hun tenker på sist hun så en hvit frakk, da hun fikk en vaksinesprøyte. Du er kanskje bekymret selv også, og stemmen blir anstrengt mens du fortløpende oversetter legens instruksjoner til samisk, og ungens svar tilbake til norsk.
Det gikk helt fint.
Har du noen gang vært hos en samisktalende lege med ungen din? Da vet du hvilken helt annen opplevelse det er. Ungen er fortsatt redd den hvite frakken, men legen kan snakke rett til henne, de kommuniserer direkte, og det gir en helt annen trygghet, en helt annen kommunikasjon.
Har du kommet med ungen din på sykehuset og fått spørsmål av røntgenlegen om hvorfor i alle dager du ikke har lært ungen din norsk? Har du måttet forlate en pårørende eldre på et sykehus selv om du har visst at det ikke finnes samiskspråklig personale der? Har personalet forsikret deg at det kommer til å gå så fint, fordi «han forstår jo norsk, se bare, han nikker jo». Noen ganger går det ikke så fint…
Alt dette er enten egne opplevelser, eller samiske pasientopplevelser jeg har hørt om fra andre. Og det finnes tusenvis av slike opplevelser. Språk og kulturkompetanse bør være en del av den tjenesten som tilbys samiske pasienter. Kommunikasjon er jo helt grunnleggende for å forstå hva pasienten opplever, av symptomer, smerter, ubehag. Du kan ikke gi behandling eller omsorg uten god kommunikasjon. Spesielt barn og eldre er i en utsatt situasjon når de møter et helsevesen uten samisk språk- og kulturkompetanse.
Nylig fikk vi høre om den store sykepleiermangelen i Nord-Norge. I sommer har også søkertallene til sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Finnmark blitt offentliggjort. Vi mangler 33.000 helsearbeidere i Nord-Norge innen 2030, ifølge NORUT. Hvor mange av dem bør være samiskspråklige, og hva kan vi gjøre for å rekruttere flere samiskspråklige inn i helseutdanningene, og lære helsearbeidere basiskunnskaper i samisk?
For noen år siden ble det gjennomført en samisk sykepleierutdanning som et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Finnmark og Sámi allaskuvla. Hvor ble det prosjektet av, og hvorfor har det ikke vært mulig å videreføre det? Min utfordring til disse to høgskolene, der den ene har altfor mange søkere til sin sykepleierutdanning, og den andre sliter med søkertallene, er å forene krefter for å etablere dette samarbeidet på nytt.
Dette er også en utfordring til Kunnskapsdepartementet, og til Sosial- og helsedepartementet, og til Sametinget, fordi en slik utdanning sikkert trenger tilleggsfinansiering.
Vi trenger samiske helsearbeidere, og sykepleiere er nøkkelpersonell i helsevesenet. Samisk sykepleierutdanning rekrutterte samiskspråklige til helseutdanningen, og videre til arbeid i helsevesenet og i samiske kommuner. Utdanningen var også til en viss grad tilpasset den kultur- og språksituasjonen de skulle arbeide i. Hvorfor kan vi ikke gjøre det igjen?
Har du noen gang besøkt áddjá på sykehjemmet, og oppdaget hans glede og trygghet ved å kunne snakke sitt morsmål til pleiepersonalet?
Eller har du kommet som fødende til et sykehus, og oppdaget at den eneste samiske jordmora var på vakt, og har sørget for at du ble hennes pasient?
Det er slike opplevelser vi trenger flere av.
---
NRK har åpnet for kommentering av dette blogginnlegget. Vi anmoder alle til å være saklige.