SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det var en gang en samebygd med to gammer. I den ene gammen bodde det en gammel kjerring og en gammel gubbe. De hadde en liten sønn. I den andre bodde det flere barn og én tjenestepike. Så kjørte gammeeierne av gårde til julehøytiden i Kautokeino.
Så kom julehøytiden, og barna brukte alltid å leke og løpe med bjeller. Den lille sønnen som tilhørte den ene gammen prøvde også å bli med, men den gamle kjerringa ville ikke gi lov. Hun leste i boka, med ris i den andre hånda. Da tjenestepiken gikk til reinflokken gikk ungene av hektene. De bandt fast, og slaktet en av ungene og sa: «Vi har slaktet en nisterein.»
Tjenestepiken kom tilbake til gammen igjen. Da tok ungene innvollene på den slaktede ungen med til gammen og kastet de på tjenestepiken. Tjenestepiken ble vettskremt og gikk til den gamle kjerringa i den andre gammen. Den gamle kjerringa formanet tjenestepiken: «Sett den minste ungen inn i en kiste og putt kisten på plassen innerst ved veggen.» Tjenestepiken turte ikke å bo i gammen lenger.
Da så ungene at månen landet på hoggestabben. Den ble til en Stállu og drepte alle barna. Tjenestepiken fór til den gamle kjerringa i den andre gammen og spurte hva som nå måtte gjøres. Kjerringa sa: «Nå skal du gå og ta den beste kjørereinen og kjøre til Kautokeino, til tettstedet. »Så hentet tjenestepiken kjørereinen og gikk til kjerringas gamme. Den gamle kjerringa rådet: «Nå må du gå og se i døråpningen, og hvis Stállu spør hva du skal, så må du be om en brennende vedkubbe.»
Så gikk tjenestepiken for å se i døråpningen. Hun så at Stállu hadde satt hodene rundt ildstedet til steiking. Da spurte Stállu tjenestepiken: «Hva vil du?» Tjenestepiken ba om en brennende vedkubbe, og Stállu ga henne det. Da gikk tjenestepiken og tok den yngste ungen ut av gammen, under teltdukkanten. Og hun tok i tillegg med seg en liten sekk og kvinnelue.
Hun gikk til den gamle kjerringas gamme. Den gamle rådet: «Du skal ha den lille sekken og kvinnelua veldig løse, og når du kjører av gårde skal du kjøre under det nedfallne treet»Da kjørte tjenestepiken, samtidig så hun at månen sitter på det nedfallne treet. I form av månen hadde Stállu satt seg på treet. Så når tjenestepiken kjørte under treet, tok Stállu tak i den lille ranselen og kvinneluen. Men de løsnet fra tjenestepikens hode og ble igjen i Stálluens hånd.
Tjenestepiken fikk kjøre av gårde og kom seg til bygda. Der fortalte hun gammeeierne hva som hadde skjedd der hjemme. Til å begynne med, trodde de henne ikke, men til slutt trodde de nå på det. Da tjenestepiken hadde lagt ut alt som hadde hendt hjemme, da døde hun, på stedet. Og kjørereinen sprakk opp og ble til stein.
Så startet eierne, og kjørte mot bygda. Da de kom fram drepte Stállu dem med momentant. Den gamle kjerringa som bodde der flyttet snart bort fra stedet. Og hele bygdas reinflokk ble til stein. Det var bare den gamles flokk som klarte seg.
På Durggihanvárri er det store synlige stein som ser ut som to store gammer, og mindre stein som ser ut som liggende rein med hodene ned. Både svarte og lyse stein.